The Rake – magasinet for herrestil

The Rake – magasinet for herrestil

Tenk «manneblad» og tankene går til de sladdede hyllene på Narvesen, og «Nanna fra Jessheim». Norges største manneblad er ViMenn med omtrent 50.000 i opplag. Det er lenge siden jeg har lest ViMenn, men jeg kan ikke huske at de skrev noe særlig om dresser, slips eller skjorter – men desto mer om jakt, andre verdenskrig og nevnte Nanna fra Jessheim.

cover-39-sljJeg har prøvd litt forskjellige magasiner, både skandinaviske og utenlandske. Av og til ha jeg kjøpt GQ (både den amerikanske og den engelske utgaven), uten å bli helt overbevist. Så, på vei hjem fra London i november 2015 (da Enkeltspent var en idé) kom jeg over en utgave av The Rake på Heathrow. Det ble en hyggelig tur tilbake til Oslo (på 17A), og siden har jeg abonnert på bladet som kona kaller «homobladet» mitt.

Cambridge Dictionary definerer en rake som «old»-fashioned: a man, especially one who is rich or with a high social position, who lives in an immoral way, especially having sex with a lot of women«.  Men, dette er ikke ViMenn, så kvinnene ser man mindre av. Men, desto mer klassisk herrestil, dresser, skreddere, sigarer, klokker, elegante biler og gode intervjuer med interessante menn. En liten kikk på de siste par årenes forsider og vi finner folk som prins Charles, Ralph Lauren, Samuel L. Jackson, Domenico Dolce og Stefano Gabbana og Pedro Pascal. The Rake definerer seg som «the modern voice of classical elegance» og jeg tror nok at «herrestil» er en ganske god definisjon på hva du finner i de omtrent 200 glansede sidene. Det er et elegant magasin, med elegante temaer. Her er intervjuer, artikler om personer og steder – eller plagg – som oser klassisk stil. Det er en liten høytidsstund hver gang The Rake kommer i postkassen, som er annenhver måned.

I tillegg til magasinet, er therake.com en god side med mange interessante artikler, og The Rake finnes selvsagt også på Instagram, YouTube, Facebook og Twitter

Jeg tror ikke The Rake selges i Norge, men jeg anbefaler å kjøpe en tidligere utgave på therake.com, og så eventuelt abonnere. Jeg er ganske sikker på at du som leser Enkeltspent vil sette pris på The Rake. Så får du heller leve med at kona mener du leser «homoblad».

Advertisements

Farvel, skinny-pants!

Farvel, skinny-pants!

Du har sikkert sett dem, menn i 20-30årene i åltrange og gjerne litt korte bukser. Først var det bare partysvenskene, men så kom nordmennene etter. Ikke bare skinnyjeans, men også dressbuksene ble stadig trangere, og krøp naturlig nok opp fra skoene. Mens de var helt essensielle på 90tallet, er bukselegg helt borte, og også de mer tradisjonelle dressene kommer nå med flatfronts og smale siluetter.

Jeg har en flott grønn italiensk Nino Danieli-dress i en kjølig ullkvalitet hengene i skapet. Sånn rent bortsett fra at det er 10 kilo siden jeg kunne bruke den har den holdt seg godt. Jeg kjøpte den mens jeg jobbet på tradisjonsrike Herman Mehren på midten av 1990-tallet. En hel evighet siden. Dressjakken ser ut som en hvilken som helst av mine andre dresser, men buksene skiller seg ut. De har legg! Og oppbrett. Dette er jo håpløst udatert, og bruker jeg denne vil jeg ligne på de mennene jeg ser på 17. mai, på julebord og i bryllup – i en dress som tiden for lengst har gått fra («men det er jo ikke så farlig, for jeg bruker jo bare dress én gang i året….»)

På 1980- og 1990-tallet var dressene større, skuldrene var bredere og buksebena videre. Dan Børge gikk med altfor stor dress og Tande P hadde den dobbeltspente dressjakken åpen så stoffet flagret i vinden. Det var en tid der det ble brukt mye stoff i herrekonfeksjon.

Nedvin Suit fra Tiger of Sweden. Foto: Tiger
Nedvin Suit fra Tiger of Sweden. Foto: Tiger

Fra rundt 2000 begynte buksevidden å bli stadig smalere, leggene forsvant til fordel for flatfronts også på mer konservative dresser – helt til dresser fra blant annet Tiger of Sweden både ble smale og korte i bena. Engelskmennene har alltid lint sine dresser litt tighte, men også tradisjonell italiensk herrekonfeksjon ar med årene litt smalere og trangere.

Men, nå kan æraen for de smale buksene være over. Både GQ, Esquire, The Rake, The Economist og andre har i år spådd de trange buksenes undergang.

Flere designere har kommet med tydelig mer baggy bukser i år. Blant annet britiske E.Tautz, Acne Studios og Armani har alle gitt bena mere plass i år.

Teoriene om dette skiftet er mange. Det kan være inspirasjon fra blant annet HBO-serien Boardwalk Empire, der gangstere og gentlemen i forbudstidens USA hadde de kanskje mest ekstremt baggy dressbuksene verden har sett.

Stephen Graham som Al Capone i midten, i brun 3-piece dress uten jakke, i en scene fra sesong 3 av Boardwalk Empire. Legg merke til vidden på buksebena
Stephen Graham som Al Capone i midten, i brun 3-piece dress uten jakke, i en scene fra sesong 3 av Boardwalk Empire. Legg merke til vidden på buksebena
Gordon Gekko - mannen som personifiserte 1980tallet. Hvor mange bukselegg kan du telle?
Gordon Gekko – mannen som personifiserte 1980tallet. Hvor mange bukselegg kan du telle?

En annen teori mener å se en sammenheng mellom verdensøkonomien og buksevidden. På 1920-tallet pekte alle piler oppover, det samme gjorde det på 1980-tallet – to tiår som er kjent for både vide bukseben og store dresser (og brede slips). Fra tidlig 2000-tallet, da buksene ble strammere, var verden preget av økonomisk usikkerhet. Nå går den amerikanske økonomien bra, det er vekst i EU og i Storbritannia. Kanskje er det derfor de vide buksene kommer tilbake. Vil Brexit kunne innvike negativt på buksevidden?

Mens vi menn vel kan være enige om at damene gjerne må fortsette med trange bukser, ønsker jeg de videre buksene velkommen! Kanskje kan jeg bruke den grønne dressen igjen – om jeg jogger hver dag i hele sommer.

Er joggebuksa den nye jeansen?

Er joggebuksa den nye jeansen?

Den gode gamle Russel Athletic-buksa
Den gode gamle Russel Athletic-buksa

Joggebukse, kosebukse, collagebukse, ballebukse – kjært barn har mange navn. Den slappe buksa, gjerne i grått jerseystoff, blir både av The Rake og GQ hyllet som det nye må-ha-plagget for menn. Selv er jeg skeptisk. Veldig skeptisk. Jeg har ikke eid en joggebukse siden ungdomsskolen, og selv da var det ikke et plagg jeg gikk med ute blant folk. Nittitallets humorkonge Jerry Seinfeld sier det ganske klart: «Vet du hvilket budskap du sender til verden med disse joggebuksene? Du forteller verden: Jeg gir opp!» Eller som Karl Lagerfeld sier: «Joggebukser er et tegn på nederlag!»

Seinfeld om sweatpants:

Visstnok skal Emilé Camuset, grunnleggeren av Le Coq Sportif, ha laget de aller første buksene i løst jerseystoff allerede på slutten av 1920-tallet. Buksene ble populære blant idrettfolk som et plagg man lett kunne dra utenpå treningstøyet under oppvarming eller etter trening. Jerseystoffet har den fordelen at det er lett å vaske og tørker rask. Særlig det gråmelerte stoffet ble populært ettersom skitt ikke synes så godt, og selv etter mange vask falmer det ikke synlig. Noe som sikkert også ha gjort de grå ballebuksene populære blant gamere som bor i kjelleren til mamma.

Nå er det ikke den slappe Russel Athletic-buksa som trekkes frem av The Rake, men en type joggebukse som de kaller «tailored sweatpants» Buksene har en helt annen passform, mer detaljer og et strengere uttrykk enn den typiske «ballebuksa». Noen modeller ser egentlig ut som en helt streit dressbukse – i collagesstoff. Mens andre er i ull og ullblandinger og ser ut som joggebukser.

Og de er dyre! Hva sies om et par fra Calvin Klein Collection til $595? Eller et par fra blomstrete fra Bodega Veneta?

Visstnok skal man kunne kombinere joggebukse med dressjakke, genser eller skjorte og slips – på samme måte som jeans.

Blir joggebukser den nye jeansen? Kan vi se menn i joggebukse og blazer på Oslos utesteder? Selv om designerne mener de kombinerer komfort og stil, har jeg vanskelig for å tro det. På meg minner det mer om «trenden» med skjørt for menn tidligere på 2000-tallet. Det er sikkert en og annen som hopper på trenden, men klassisk herremote blir det ikke. Mitt råd er – styr unna!