Stilig synlig med Smart in the dark (sponset)

Stilig synlig med Smart in the dark (sponset)


Nylig fikk jeg tilsendt noen fine refleksartikler fra svenske Smart in the dark som jeg har testet. For å ta konklusjonen først er de både stilige – og du er godt synlig. 

I vinterhalvåret er det mørk i Skandinavia – ofte veldig mørkt – og det kan være vanskelig for bilister å se deg som er fortgjenger i mørket. Du har noe sånt som 85 prosent større sjanse for å bli sett i trafikken om du har refleks på deg. Både som fotgjenger, og som bilist, setter jeg iallefall stor pris på refleksen. Det skjer helt sikkert et par ganger hver vinter at jeg skremmes av fotgjengere som plutselig dukker opp – helt usynlige som de har vært uten refleks. Det er som min gamle kommunikasjonskunde Codan sier –  en billig forsikring.

De er kanskje effektive, men med eller uten reklame – og uansett farge – de er stygge

Problemet er at det er kjipt med refleks. Det er synd å si det, men det er ikke særlig stilig med sånne harde plastreflesker som henger ut av lommen. Dessuten blir det garantert krøll med snoren, som hekter seg i bilnøkler og annet du legger i lommen. For ikke å snakke om refleskvester!

Heldigvis finnes det alternativer!

Svenske Smart in the dark lager smarte og stilige produkter med refleks – som gjør deg godt synlig i høst- og vintermørket. I deres nettbutikk selger de blant annet luer, belter, vesker og armbind med refleks.

Refleksarbindet med mønsteret “Norrsken”. Fungerer også veldig bra på benet

Refleksproduktene har Smart in the dark utviklet i samarbeid med Nordiska Designkontoret i Borås og varemerkebyrået Gappio. De finnes i flere forskjellige designs, men felles for alle er at de er laget av 3Ms reflekterende materiale og kan vaskes. De er også enkle å bruke, og de virker! du blir godt synlig med disse.

Som en prøve fikk jeg tilsendt to typer armbild og to luer. Armbindene fungerer vel så godt som tradisjonelle reflekser (som jeg ikke er fan av). Refleksarbindet i mønsteret “Norrsken” kommer med borrelås, så det enkelt kan justeres rundt armen. Eller, som jeg fant ut – rundt leggen! Det er perfekt når jeg er ute og går tur med hunden.

Armbindet som egentlig er supert rundt benet

Jeg fikk også to luer. En tynn bomullslue, og én litt tykkere med fleecefôr. Disse er fine å slenge på seg man skal ut på kveldstur. For min egen del tror jeg nok at disse blir brukt mest på løpetur. Nå om vinteren løper jeg mye i mørket, og da er det spesielt viktig å være godt synlig. Et pluss da at produktene fra Smart in the dark kan maskinvaskes. De lover dessuten at refleksene skal kunne holde i mange og og at de ikke kommer til å løsne fra plaggene. Dette har dessverre vært min erfaring med for eksempel løpejakker fra Nike og andre merkevarer med refleksdetaljer – etter noen vask løsner limet og de faller av. Så langt holder Smart in the dark hva de lover!

Svett – men godt synlig – etter løpetur i mørket.

Jeg synes produktene til Smart in the dark er nettopp det – smarte! Dessuten er de nekle å bruke, ser bra ut og kan redde deg i høstmørket. Jeg synes heller ikke prisene er nå å si på. Nå fikk jeg disse gratis, men jeg kunne gjerne ha kjøpt dem også. Dessverre finnes de ikke i så mange fysiske butikker i Norge, men de har en god nettbutikk. Hvorfor ikke kjøpe julegavene her i år, for handler du over €100 får du gratis frakt også! Smart in the dark lover å levere på 1-3 dager, og siden du betaler norsk mva i nettbutikken behøver du ikke betale toll og fortollingsgebyr på tingene du kjøper.

– – – –

Merk: Jeg har ikke fått betalt av Smart in the dark for å skrive denne saken, men jeg har fått tilsendt fire gratis produkter, to armbind og to luer, som jeg har testet. jeg har derfor valgt å merke denne posten “sponset”

Barbour-jakke

Barbour-jakke


Norge er et land som er laget for allværsjakker. Dessverre. Vann- og vindtette jakker i knallfarger er kanskje praktisk, men ikke særlig stilig. Og strengt tatt passer de best på fjellet. Om du ikke ønsker å gå rundt i byen og se ut som du skal på fjelltur – eller jobbe på byggeplass – finnes det heldigvis alternativer. Et av dem er de klassiske voksede jakkene fra Barbour.

Barbour, eller J. Barbour & Sons som selskapet heter, ble grunnlagt av John Barbour i 1894. Med Barbours prosess for å vokse bomull, kunne selskapet selge vanntette klær som pustet til folk som hadde behov for slitesterke plagg som holdt både regnet og kulden ute. De første kundene var bønder og fiskere. Senere utviklet John Barbour – som selv var ivrig motyrsyklist – motorsykkeldresser og andre plagg til de som drev motorsport.

Selskapet selger i dag high-end voksede jakker og tilhørende plagg som passer godt til en engelsk stil. Her lukter det – i tillegg til voks – engelske jarler, hund, hest og fasanjakt. Barbour-jakkene forbindes med jakt, hund og Ranger Rover. Det er først og fremst et plagg for bruk på landet – om man skal tro estetikken – men er nok minst like vanlig i byen, med eller uten firehjulstrekker. Den britiske “Sloane-ranger” drar aldri ut av byen uten sin Barbour-jakke.

Mest kjent er nok Barbour allikevel for sine voksede “allværsjakker”. Barbour-jakkene er mest populære i grønt, men en del modeller finnes ogsåi blått eller svart. Et ekstra kjennetegn ved Barbour-jakkene er både deres eget tartan-mønster på innsiden (det finnes også skjorter i dette rutemønsteret) og cord på innsiden av jakkekragen.

Mange kaller disse jakkene for oilskinjakker, men oilskin er noe annet. Oilskin, eller oljelerret som det også kalles på norsk, ble funnet opp av Edward Le Roy fra New Zealand i 1898. Han brukte gammel seilduk som han “malte” med en blanding av linfrøolje og voks. Dette ga et stoff som var vannavstøtende, men som allikevel pustet. Barbour bruker en annen teknikk, nemlig vokset bomull. 

Du kan selvsagt heller gå for en Lothepus-jakke… (foto: Lothepus.no)

En god Barbour-jakke koster rundt 4000 kroner, men da får du også skikkelig engelsk håndverk og kvalitet. I tillegg til vanntett og slitsterk bomull, er det solide trykknapper og glidelåser i messing. En gang i selskapets histore kom noen på ideen å ha myk cordfløyel på kragen og i lommene, og dette har med årene blitt et av flere kjennetegn på en jakke fra Barbour.

Den klassiske Ogston voksjakken fra Barbour

En Barbour-jakke kan, med rett vedlikehold, vare i flere tiår. Ettersom både bomullen og voksen er naturmaterialer, vil de helt naturlig eldes. Voksjakker bør re-vokses om sommeren, slik at de er klar for en ny sesong når høsten kommer. Kunder kan også sende jakken inn til Barbours fabrikk i South Shields, England for re-voksing og reparasjoner. Hvert år fikser Barbour opp mer enn 25.000 jakker for kundene sine. Dette er godt bærekraftarbeid!

En boks Barbour-voks

Nye jakker kan lukte ganske sterkt av den oljete voksen, og jeg husker en gang på tidlig 2000-tall at et SAS-fly var nær ved å bli evakuert på Heathrow på grunn av en sterk og uforklarlig petroleumslukt. Det viste seg å være en passasjer som hadde lagt den nye Barbour-jakken han hadde kjøpt i hattehyllen…

Selv om jeg ikke har en selv (ennå), mener jeg at en vokset jakke fra Barbour er en naturlig del av den velkledde mannens garderobe. Der hører denne klassikerer hjemme, sammen med andre klassikere som duffelcoaten, blazeren, de sorte Oxfordskoene og tweedjakke.

 Du kan selvsagt heller gå for en Lothepus-jakke… (foto: Lothepus.no)

 

Slik frisker du opp skinnhanskene

Slik frisker du opp skinnhanskene


Av og til – og egentlig altfor sjelden – tar jeg en skikkelig runde med skopuss. Om sommeren tar jeg gjerne og setter meg ut i kveldssolen (av og til med en øl) og pusser sko. Men, annet skinn trenger også pleie. 

Jeg har et par brune lammenappahansker som trengte litt ekstra pleie. Etter et års bruk, med snø, regn og turer i skogen hadde hanskene fått litt ulik farge. Særlig hadde hanskene blitt mye mørkerer på innsiden av hendene enn på utsiden. I tillegg hadde rynkene blit veldig tydelige og etter å ha blitt våte – og tørket – flere ganger, hadde skinnet også blitt litt tørt og livløst noen steder.

Farsdagen ble feiret med litt skinnpleie

Nylig kjøpte jeg en flaske Chamberlain’s Leather Milk i nettbutikken til Hanske-Hallén. Dette er et produkt som smører og frisker opp skinn – det være seg hansker eller vesker, belter eller andre skinnprodukter.

Chambaerlain’s Leather Milk Formula No 1

Flasken kommer med en liten pad – ser ut som en større versjon av den kona bruker til å fjerne sminke – som skal brukes til å ta lærmelken på produktet. Siden begge hanskene trengte rikelig med pleie, tok jeg like gjerne hanskene på meg og smurte begge hanskene inn med melken som det skulle vært håndkrem. På den måten fikk jeg dekket alle deler av hanskene på en enkel måte. Et tips med denne typen midler er selvsagt alltid å teste at det ikke skader skinnet, og det hadde jeg selvsagt gjort før jeg gikk i gang.

Resultatet ble veldig bra! Etter behandlingen hadde hanskene blitt litt mørkere enn de opprinnelig var, men nå var fargen den samme over hele hansken iallefall. Borte var tørrheten, og hanskene hadde blitt utrolig deilige og myke og smidige.

skinnhansker
“etter-bildet”

Nå ligger flasken med “formula no1” sammen med alle skopussesakene, og kanskje jeg skal sjekke ut de andre skinnmelkene også?

For flere tips om hvordan du vedlkeholder skinnhanskene dine – ta en kikk på denne bloggposten fra Hanske-Hallén.

 

Disclaimer: Enkeltspent får ikke betalt for denne posten, men gjennom Kitty Hawk rådgir jeg Hanske-Hallén på innhold, sosiale medier og digital kommunikasjon

Peacoat eller pjekkert

Peacoat eller pjekkert

Den klassiske dressjakken finnes ikke i så mange forskjellige utgaver. Den er enten enkeltspent eller dobbelspent, har forskjellige antall knapper og slag. Ikke mye variasjon. Når det gjeller klassiske ytterjakker er utvalget større, og jeg har tidligere skrevet om både duffelcoat, trench og feltjakken. Denne gang skal jeg ta for meg klassikeren peacoat eller pjekkert som den heter på norsk.

Jeg kommer til å bruke ordet peacoat, selv om denne typen jakke også kalles pjekkert, pilot-jacket, reefer, losjakke… Kjært barn og så videre.

En peacoat er en varm, vanligvis marineblå, dobbeltspent ytterjakke i ull. Det finnes også varianter i grått, svart eller brunt, men marineblå er det klart vanligste. Den kjennetegnes av brede slag og høy knepping – gjerne med store knapper med ankere eller andre maritime detaljer. En peacoat er vanligvis relativt kort, sånn til midt på eller rett nedenfor rompa. Det finnes også en versjon som går ned til midt på lårene, omtrent som en duffelcoat, som kalles gjerne en bridge coat og ble brukt av offiserene. Jakken var tradisjonelt kort og litt vid, slik at den ikke skulle være i veien når gutta klatret i riggen på seilskipene. Moderne versjoner har blitt både litt lenger og litt smalere i siluetten.

Tradisjonell peacoat fra Private White VC
(foto: Private White VC)

Peacoaten ble utviklet til den nederlandske marinen på 1800-tallet, men fikk sitt store gjennombrudd i den britiske og amerikanske marinen på 1900-tallet.

Navnet peacoat skal i følge en teori også stamme fra det nederlandske pijjekker eller pijjakker. Pij refererer til det grove blå ulllstoffet, mens jakker betyr det samme som på norsk. Det er nok også herfra det norske pjekkert kommer.

En annen teori er at navnet kommer av «P-coat» der P står for pilot – eller los på norsk. I Norge kalles jakken også (særlig om den er litt lengre enn en standard peacoat) en losjakke.

Marinesoldater i peacoat. Trolig andre verdenskrig

Som duffelcoaten er peacoaten en stilig, litt uformell jakke som er fin å bruke om vinteren. Personlig foretrekker jeg den litt lengre varianten, og en standard kort peacaot blir gjerne litt kort om du skal ha en jakke under. Det perfekte tilbehøret til en peacoat er en tykk, gjerne høyhalset, strikkegenser – for eksempel en Arangenser, sammen med med jeans, eller cordbukser og et par støvler. Peacoaten har dukket opp i mange filmer, som en del av heltens (eller antiheltens) antrekk.

Daniel Craig som James Bond i Skyfall (2012) i en peacoat fra amerikanske Billy Reid. Jakken er faktisk Daniel Craigs private som han synes passet bra til filmen. Jakken heter faktisk The Bond Peacoat, men er oppkalt etter Bond Street, ikke 007.
Robert Redford i en peacoat i spionklassikeren Three days of the Condor
Gregory Peck som kaptein Ahab i filmatiseringen av Moby Dick fra 1956 – i en lang peacoat sydd av London-skredderen Colin Hammick

Peacoaten er en populær jakke, og mange merkevarer har gjort sin egen vri på den. Noen har valgt å tone ned de maritime detaljene, mens andre har tatt den helt ut. En av de mest ekstreme jeg har sett i det siste er Ralph Laurens “Limited-Edition Admiral Jacket” som er en mer oppdresset variant med både brystlomme og admiralstriper. Den krever sin mann – både i utseende og pris. Noe for Petter Stordalen kanskje?

Ralph Lauren har laget en spesial edition admiral-jakke basert på peacoat med mye stæsj – en jakke som er Petter Stordalen verdig!   (foto: ralphlauren.com)

En peacoat i tykt ullstoff er perfekt for vinterbruk i Norge. Med den høye kneppingen holder du deg god og varm – og stilig – gjennom vinteren. Om du ikke allerede har en peacoat i skapet anbefaler jeg å skaffe deg en før vinteren kommer. Ikke nødvendigvis den fra Ralph Lauren….

Field jacket

Field jacket

Sommeren er definitivt på hell. Selv om det heldigvis er lenge til det er på tide å ta frem vinterfrakken og dufflecoaten. Klesmessig kommer nå til den litt vanskelige tiden når vi ikke helt vet hva vi skal ha på.

Utenpå dressen vil jeg anbefale å droppe vinterfrakken i ull eller kashmir, og heller ta frem trenchcoaten, hvis du trenger noe utenpå. Når jeg ikke går i dress, og trenger noe utenpå er det field jacket som gjelder. Derfor har jeg tatt ut mine field jackets ut av sommeropplag. Jeg har en lett og tynn fra Massimo Dutti, og en litt tykkere foret utgave fra Gap.

Field jacket i bomullstwill fra Ralph Lauren
(Foto: Ralph Lauren)

De aller fleste klassiske herreplagg kommer fra to miljøer – sport eller militæret. Field jacket har en ganske tydelig militær bakgrunn, med sine mange lommer og ganske firkantede og maskuline uttrykk. Som både den hvite t-skjorten, chinosene og bomberjakken stammer dagens field jacket fra det amerikanske forsvaret. Den første utgaven ble levert til US Army i 1938, og oppigjennom historien har amerikanske og andre militære fått nye varianter over samme tema.

Klassisk field-jacket med snøring og hette fra britiske Hacket of London

Det som kjennetegner en field jacket er først og fremst de fire lommene. En på hver side av brystet og en på hver side av magen. Opprinnelig var det også en snor i livet som kunne snurpe jakken sammen, og en hette skjult i kragen. Ikke alle moderne varianter av field jacket har disse.

Amerikanske soldater i field jackets under andre verdenskrig

Etter krigen ble jakken populær blant amerikansk ungdom som kunne kjøpe den billig fra overskuddslagrene. Ironisk nok var mange av de som protesterte mot Vietnamkrigen på 1960- og 70-tallet kledd i samme jakken som soldatene. Uten at det så ut til bry dem nevneverdig.

Robert de Niro som Travis Bickle i “Taxi Driver” fra 1976 – i field jacket

Personlig synes jeg ikke en field jacket er formell nok til å ha utenpå dress, men utenpå en løs jakke – særlig om du kjører jeans + blazer-kombinasjonen kan en field jacket være helt innafor. Om du har en av de uforede variantene, egner de seg veldig godt til å kjøre lag-på-lag, eller bare slenge utenpå skjorte eller genser.

Den opprinnelige field jacket var i bomull, men i dag finnes det også varianter i denim eller til og med skinn, og i alle tenkelige farger. En enkel field jacket uten foring er et godt plagg utover sensommeren og tidlig høst. Med alle lommene er det jo også god plass til mobiltelefon, nødlader og alt annet du trenger å ha med deg i løpet av dagen.

Dufflecoat fra Hacket og Gloverall

Dufflecoat fra Hacket og Gloverall

I slutten av november tok jeg med fattern til London en tur. Det var hans 70årsgave. Vi har begge vært i London mange ganger, så vi hadde ikke noen store planer. Vi skulle spise lunch hos Facebook, spise middag på ærverdige Rules (Londons eldste restaurant) ta oss en pint eller to på en hyggelig pub, og ellers bare nyte byen som er begges favorittby. Jeg hadde også én annen plan – jeg skulle kjøpe meg en duffelcoat.

Burberry

Før jeg dro hadde jeg sjekket litt, og den klassiske dufflecoaten fra Burberry i lyskamelhårsfarge er jo et nydelig plagg, men til en pris på rundt £1000 må jeg innrømme den ligger over mitt budsjett (kanskje om det kommer noen gode annonsører  –  hint-hint – i 2018.)

Et godt alternativ som seilte opp under turen var en flott marineblå dufflecoat jeg fant på Hacket i Covent Garden. Hacket er en erkebritisk institusjon, med sin flaggskipbutikk på Regent Street. Hacket ble startet i 1983 av Jeremy Hackett and Ashley Lloyd-Jennings, opprinnelig som en second-hand butikk. Deres spesialitet var britisk stil. To år senere ble de nødt til å få produsert nye klær, fremdeles i erkebritisk stil. Hacket er særlig kjent for tweeds og poloinspirerte klær. I tillegg til butikker i Storbritannia, finnes Hacket over hele verden – inkludert Stockholm.

Bøffelhornknapper med Hackets logo

Sånn sett var dufflecoaten jeg fant typisk for Hacket. Den er i klassisk marieblå ullblanding, og laget av engelske Gloverall som er en av de virkelig klassiske produsentene av dufflecoats.

Den har god passform, stor, fin hette (med knepping som gjør at den kan bli mindre og tettere rundt nakken. Jakken har tre bøffelhornfester, og lommer med klaffer og Union Jack på innsiden. Mer britisk enn det blir det ikke!

Stor, fin hette med knepping så den kan kneppes tettere om nakken. Da blir det ekstra lunt.
Dufflecoat fra Gloverall og Hacket med Union Jack på innsiden. Jolly good!

Jeg var heldig og fikk den til Black Friday-pris, og jeg ser nå at den har blitt enda billigere. Løp og kjøp!

Arangenser

Arangenser

En av dagene det var skikkelig kaldt hjemme, fant jeg frem min gamle Arangenser som jeg kjøpte i Dublin for 20 år siden. jeg husker jeg brukte en del tid på å finne den perfekte Arangenseren, for det var dét jeg skulle kjøpe i Dublin den januarhelgen.

Aranøyene ligger utenfor vestkysten av Irland ved Galway Bay og består av øyene Inishmore, Inishmaan og Inisheer. Øygruppen har ca 1200 innbyggere som tradisjonelt har levd av fiske, jordbruk – og gensere!

Værharde og ville Inishmore, med fortet Dun Aonghasa Foto: aranislands.info

Arangensere er tradisjonelt laget av ufarget, off-white saueull, men finnes i dag i en rekke farger. Opprinnelig ble de laget av uvasket ull, som fremdeles beholdt en del lanolin slik at genserne holdt vannet ute – noe som var veldig nyttig for de lokale fiskerne som brukte genserne ute på fisket. Det som allikevel gjør Arangenserne unike er de mange intrikate kabelmønstrene som pryder hele genseren – ikke bare på frontpanelet, men også bak og på ermene.

De ulike familiene og klanene på øyene har etterhvert fått sine egne, gjenkjennelige mønstre som ble nedarvet gjennom generasjonene. Faktisk ble mønstrene på genserne ofte brukt til å identifisere likene av druknede fiskere som skyllet opp på land.

Selv om noen påstår at strikking av Arangensere er en eldgammel tradisjon på øyene, går tradisjonen ikke lenger tilbake enn til 1890-årene da britiske myndigheter innførte en rekke programmer for å få bukt med fattigdom og underutvikling i Irland gjennom The Congested Districts Board of Ireland. Dette innebar blant annet at fiskere fra andre deler av Storbritannia ble sendt til Aranøyene for å lære fiskerne der nye teknikker. Sammen med de engelsken fiskerne kom også fiskernes koner, som hadde med seg strikkeoppskrifter og teknikker hjemmefra. Den tradisjonelle Guernsey-genseren, som hadde mindre mønstre og ble strikket i et finere garn (som ikke var tilgjengelig på Aran) er trolig inspirasjonen for Arangenseren.

Genserne ble fort populære blant de lokale fiskerne, men etter et stort oppslag i Vogue på 1950-tallet ble genserne en viktig eksportartikkel for øygruppen.

Selv om mange såkalte Arangensere i dag lages på maskin – og kanskje ikke engang på øyene – kan man fremdeles kjøpe håndlagde Arangensere. Det er et tradisjonelt håndverk som tar tid. For en erfaren strikker, tar det omtrent 60 timer å strkke de 100.000 maskene som en ekte Arangenser består av.

 

Typisk Arangenser med geometriske mønstre

En Arangenser er god og varm og tykk – og ikke noen innegenser eller noe formelt plagg. Den er super å bruke utendørs – på tur med hunden, fisketur eller bare en tur i skogen. Bruk den med jeans eller cordbukser, kanskje under en duffelcoat.

Historien om Arangenseren på 8 minutter:

Duffelcoat

Duffelcoat

Da jeg for to år siden gikk gjennom de klassiske herrefrakkene, tok jeg ikke med klassikeren duffelcoat. Det var ganske enkelt fordi duffelcoaten er en mer uformell jakke som egentlig ikke er til dress. Men, den er en klassiker som fortjener omtale.

En moderne oppdatering av den klassiske duffelcoaten. Her fra ekebritiske Burberry (foto: Burberry)

Duffelcoaten er en knelang (eller kortere) ullfrakk med hette og to åpne lommer på forsiden. Mest kjent er allikevel den karakteristiske lukkingen med hemper i lær eller hamp og trepinner. Noen versjoner har horn i stedet for trepinner i lukkingen, men det mest klassiske er trepinner.

Den klassiske lukkingen med trepinner

Duffelcoat og duffelbag har egentlig ingenting til felles annet enn at begge deler opprinnelig skal ha blitt laget i et grovt ullstoff som hadde fått navnet duffel, etter den begiske byen Duffel der stoffet stammer fra. Duffel er et tett og varmt ullstoff som er perfekt for folk som er ute i dårlig vær.

Det finnes flere historier om hvordan duffelcoaten ble slik den er i dag, men det vi vet er at den britiske marinen tok inn duffelcoat som en del av uniformen på 1880-tallet, og bestilte jakker til besetningsmedlemmene som skulle være ute i vær og vind. Det tette, varme og til dels vannavstøtende stoffet gjorde jakken perfekt til å ha utenpå uniformen på dekk under værharde forhold. Lukkingsmekanismen med trepinner og hemper i stedet for knapper skal ha gjort det enklere for sjømennene å kneppe opp og igjen jakken med hansker på eller med blåfrosne fingre. Det er lenge siden jeg selv hadde en duffelcoat sist (noe jeg tror jeg må gjøre noe med), så jeg husker ikke om det er tilfelle, men jeg har lest flere steder at det faktisk ikke er enklere enn med knapper. Det ser iallfall stilig ut.

Hetten gir ekstra varme og ly for elementene. Hetten er ganske romslig, ettersom den opprinnelig skulle være stor nok til å ha uniformsluen under. Dagens duffelcoats har blitt nettere og mer kroppsnære enn den opprinnelige duffelcoaten, som var et ytterplagg som skulle brukes utenpå uniformen.

Britiske marinesoldater klargjør bomber på hangarskipet HMS Victorious før operasjon Tungsten, angrepet på det tyske krigsskipet Tirpitz, i Altafjorden i april 1944. Flere er uniformert i varme duffelcoater med vide hetter og letthåndterlige hempepinner.  Legg også merke til piloten i forgrunnen iført The Irvin (Foto: Imperial War Museum)

Duffelcoaten ble et svært populært plagg i marinen, og under første og andre verdenskrig så den igjen tjeneste. Både i Royal Navy og Royal Air Force. Opprinnelig var det britiske forsvarets duffelcoats kun kamelfarget, men under andre verdenskrig kom også den marineblå versjonen. I denne konflikten så duffelcoaten tjeneste over så godt som hele verden. Under stridighetene i Nord-Afrika brukte soldatene duffelcoatene sine som sitteputer på dagtid, og til å varme seg – både som jakke og pledd – under de kalde ørkennettene. Britenes Field Marshal Bernard Montgomery ble under krigen så tett knyttet til duffelcoaten, at den fikk kallenavnet “Monty-coat”. I flere land går den også i dag under navnet “Montgomery”.

Field Marshal Bernard Montgomery (til høyre) karakteristisk antrukket i duffelcoat

Etter andre verdenskrig ble overskuddslagrene av duffelcoats fra britiske forsvaret solgt til sivile og jakkene ble ekstremt populære blant studenter på 1950- og 1960-tallet. Muligens fordi de var billige, men også stilige på samme tid. De ble en del av “studentuniformen” og ble derigjennom ytterligere populære. Over tid har jakken blitt endret noe, men de militære detaljene er beholdt. Som blant annet det ekstra laget med stoff på skulderne. Dette skulle både forlenge jakkens levetid og beskytte mot å slites ned, samtidig som det gjorde at det tok lengre tid å bli gjennomvåt på skuldrene.

På dette utsnittet ses tydelig det ekstra laget mes stoff på skuldrene, samt flappen under hetten som gir ekstra varme i halsen når den kneppes. (foto: London Tradition)

Mange film- og kulturpersoner har blitt avbildet i duffelcoats, men for meg er den aller mest kjente duffelcoatbrukeren bjørnen Paddington. Paddington, som egentlig kommer fra Peru og elsker marmeladesandwicher. Familien Brun som adopterte Paddington etter at de fant ham på  – nettopp – Paddington Station, kjøpte en duffelcoat til ham. I alle bøkene og filmene med Paddington er han ikledd blå duffelcoat og sin peruvianske stråhatt. Noen ganger også engelske Wellington-boots.

Bjørnen Paddington

I dag har jeg en viss idé om at duffelcoaten ikke har helt den samme populariteten som den hadde tidligere, men den er fremdeles en av de virkelige herreklassikerne. I tillegg til menn, har duffelcoats – eller variasjoner av temaet – også blitt populært hos kvinner.

I tillegg til de klassiske fargene kamel og marieblått, finnes duffelcoats også i svart, grått, grønt og kongeblått. Som sagt er duffelcoaten ikke formell nok til å brukes til dress, men over en tweedjakke, eller til cordbukser eller jeans er den tipp-topp. Denne uken skal jeg en tur til London, og det spørs om jeg ikke skal se meg om etter en skikkelig duffelcoat. Spørsmålet er om det blir kamel eller marine…

Bomberjakken

Bomberjakken

Enkeltspents skinnmåned er snart slutt, så her kommer en siste klassisk skinnjakke – den ikoniske bomberjakken. Jeg har tidligere vært inne på flygerjakker i skinn med The Irvin Flight Jacket. Og selv om den kanskje er den originale flygerjakken i skinn, har den ikke blitt et ikon på samme måten som bomberjakken.

Amerikanske Alpha Industries fikk på 1950-tallet kontrakt med det amerikanske forsvaret for å produsre bomberjakker. Selskapet lager femdeles en rekke klassikse jakker som nå også selges til sivile kunder. Her er den klassiske A-2 i geiteskinn
Amerikanske Alpha Industries fikk på 1950-tallet kontrakt med det amerikanske forsvaret for å produsre bomberjakker. Selskapet lager femdeles en rekke klassikse jakker som nå også selges til sivile kunder. Her er den klassiske A-2 i geiteskinn

Bomberjakken har samme utgangspunkt som The Irvin Flight Jacket – kalde cockpiter. Men under andre verdenskrig ble cockpitene trangere og den store Irvin-jakken ble upraktisk og stor. Amerikanerne utviklet det som skulle bli A-2-jakken. A-2 ble produsert i hestelær. Jakken hadde trange, men elastiske åpninger i ermene og i livet slik at ikke kald luft skulle trenge inn nedenifra. Jakken var kortere enn Irvin-jakken, og hadde to lommer med klaffer på forsiden. Lommene var til å ha kart og annet utstyr – ikke til å putte hendene i. I motsetning til Irvin, hadde A-2 lærkrave, ikke sauseskinnskrave. Saueskinnet kom tilbake på versjonen som US Marines og Navy fikk laget til sine piloter, G-1. Det er denne bomberjakken Tom Cruises rollefigur «Maverick» bruker i Top Gun. Under andre verdenskrig fikk bomberpilotene ofte håndmalt motiver på ryggen, og originale jakker av denne typen finnes på eBay for opptil flere tusen dollar. Det var også vanlig, som «Maverick» i TopGun, å sy på jakkemerker fra skvadroner og flybaser.

Tom Cruise i en G-1 bomberjakke sammen med Kelly McGillis i Top Gun
Tom Cruise i en G-1 bomberjakke sammen med Kelly McGillis i Top Gun

Selv om bomberjakkens utgangspunkt er skinn, ble jakken som vi kjenner den i dag først og fremst laget i nylon. Tidlig på 1950-tallet ble A-2 jakken utviklet til det som heter MA-1. Jakken gikk fra å være en tykk skinnjakke, til å bli en lett nylonjakke. Nylon var et relativt nytt materiale, og ble valgt for sin evne til både å holde bæreren varm og at den tørket fort om den ble våt. Kraven ble erstattet av en strikket krave – den gamle kraven hadde den ulempen at den hektet seg fast i fallskermen – og den fikk knall oransje fór. Dette for at piloter som hadde blitt skutt ned, enklere skulle være synlig for redningsmannskapene fra luften. De rette lommene med klaffer, ble til skrå stikklommer (fremdeles med klaffer), og på venstre erme fikk jakken glidelåslomme og plass til penner. Det er denne versjonen av bomberjakken som er den mest vanlige i dag, og som ble enormt populær fra 1960tallet av.

MA-1 bomberjakke i nylon fra Alpha Industries
MA-1 bomberjakke i nylon fra Alpha Industries

På 1970 og 1980-tallet ble bomberjakken i nylon adoptert av både skinheads og punkere – og av en del amerikanske politistyrker. I 1990-tallets Oslo, da det ofte var reale gateslag mellom Blitzere og nynazister, var bomberjakken ironisk nok en del av «uniformen» til begge grupper. Jeg lurer på om de la merke til det.

bomber_1_largeBomberjakken finnes i dag i flere forskjellige stoffer og fremtoninger, både til kvinner og menn. Da min 12årige datter i høst ønsket seg en bomberjakke, ble det en tynn og lett rosa en – et langt stykke fra den klassiske bomberjakken i skinn fra andre verdenskrig.

Bomberjakken er tøff til jeans, eller chinos, men styr unna slips til denne. Kanskje bare med en hvit t-skjorte under.

Irvin flight jacket

Irvin flight jacket

Enkeltspent fortsetter fokuset på skinn, og dersom Perfecto er den ikoniske motorsykkeljakken, så er The Irvin den klassiske flygerjakken.

rafpilot_irvinLukk øynene og se for deg en pilot på 1920/30-tallet. Sjansen er stor for at du for ditt indre øye ser en mann (de var jo nesten bare menn den gang) foran en dobbeldekker med åpen cockpit, iført flygerhjelm, flygebriller og en saueskinnsjakke – som han til høyre her.

På 1920- og 1930-tallet skjedde det en  rivende teknologisk utvikling innen luftfarten. Flyene ble stadig kraftigere, de fløy raskere og lengre og gikk høyere. Selv om høyden etterhvert ikke ble noe problem for flyene, ble det et problem for pilotene. I sine åpne, eller i beste fall dårlig isolerte cockpiter, frøs de som hunder.

airchuteDen amerikanske flypioneren Leslie Irvin var selv smertelig klar over dette, og designet en varm saueskinnsjakke som fikk navnet The Irvin Flight Jacket, som ble godkjent som flygerantrekk av the Royal Air Force (RAF) i Storbritannia i 1932. Irvin var på den tiden best kjent for sin egenutviklede fallskjerm – The Irvin Air-Chute – som ble brukt av både amerikanske og britiske flyvåpen.

The Irvin, som jakken ble kjent som, kombinerte maksimal varme med maksimal rørbarhet. Ikke bare var cockpitene på 1930tallets fly kalde, de var trange også. Jakkene ble laget av mykt saueskinn, med ullen på innsiden for komfort. Jakken fikk lange ermer, med glidelås slik at pilotene kunne ha lange hansker under. Et kraftig belte i livet gjorde det mulig å stenge kulden ute, og en varm og tykk krave ga ekstra isolering rundt nakke og hode.

Jakken ble veldig populær blant både britiske og amerikanske flygere under andre verdenskrig, særlig blant bombeflygerne som tok sine Lancasters og B-17s opp til over 25.000 fot over kontinentet. Der oppe falt temperaturene utenfor det tynne aluminiumet til minus 50 grader, så det var viktig å holde varmen på de lange bombetoktene. Inspirert av Irvin-jakken, lagde amerikanerne sin egen versjon, B-3, som først og fremst avviker fra Irvin i det at Irvins saueskinn var gulbrunt, mens på amerikanske B-3-jakker var skinnet hvitt.

 

Moderne versjon av The Irvin, med lommer.
Moderne versjon av The Irvin, med lommer, fra Aviation Leathercraft.
I dag eies merkenavnet Irvin av engelske Moto-Lita – som har produsert høykvalitets bilratt siden 1950-tallet – og jakkene selges av Aviation Leathercraft. En ny Irvin ligger på ca 5800 kr og kan fås både med og uten lommer. Den originale Irvin ble laget uten lommer. Eller, du kan kjøpe deg en original, 70 år gammel jakke som kanskje har vært med i Battle of Britain. Jeg fant en slitt en på eBay til 17.000 kr.  Selv om det frister litt, så har jeg lest at en ekte Irvin er ekstremt varm. Og siden jeg ikke skal opp og fly så ofte i uisolerte cockpiter er jeg ikke helt sikker på at jeg trenger en…