Om du er opptatt av klassisk herrestil, gode shoppingopplevelser og gode opplevelser i det hele tatt, er en tur til London aldri feil. Nå i høst har du nok en god grunn, nemlig utstillingen Fashioning Masculinities: The Art of Menswear på Victoria & Albert Museum i Knightsbrigde.
Utstillingen, som du kan se frem til 6. november, dekker herremote fra 1500-tallet frem til i dag. Den er delt inn i tre deler: Undressed, overdressed og redressed, alle med sine egne undertemaer.
Det første som møter deg i Undressed-seksjonen er Jean-Paul Gaultiers “Greek god torso” blazer fra 1996 – en enkel (men helt sikkert ikke billig) måte å få six-pack på. Her ser du også ulike varianter av undertøy for menn, fra undertrøyer i lin fra 1800-tallet, til dagens kroppsformende og tights undertøy i tekniske stoffer. Ispedd greske guder.
Jean-Paul Gaultiers “Greek god torso” blazer fra 1996
Fra undertøy og greske guder, går man videre inn i overdressed-delen. Her har kuratorene blandet moderne “overdressed” og over-the-top antrekk med tilsvarende overdrevet herremote fra 1700/1800-tallet. Her kry det av broderier og kniplinger og ikke minst farger!
Rimelig overdressed! Dress og kappe laget av designeren Sam Ratelle til artisten Billy Porter til Golden Globe i 2019
Moderne bruk av rosa… I forgrunnen Yushan Li og Jun Zhous rosa Mao-dress for PRONOUNCE, 2018Eldre bruk av rosa. På 1700-tallet stilte gjerne de høye herrer i rosa når de skulle portretteres. Bildet til venstre fra 1774 viser Charles Coote, 1st Earl of Bellamont.
Etter farge- og broderieksplosjonene i overdressed, er den siste delen av utstillingen – redressed – mer neppe. her er mer tradisjonelle dresser, smokinger og livkjoler, men også noen overraskelser.
En samling dresser fra forskjellige tidsperioder. Blant annet en oransje stripete dobbeltspent fra Mr Fish, ca. 1968Britiske klassikere som Fair Isle-genseren og Burberry trenchcoatKlassisk Teddy boys-dress på 1960-tallets England
Utstillingen viser hele veien hvordan maskulinitet har blitt tolket ulikt gjennom historien. I utstillingsmonteren med formelle sorte smokinger, står også også smokingen til Marlene Dietrich og YSLs Le Smoking båret av Claudia Schiffer på catwalken i 1996.
Kjole og hvitt og smoking – brukt av både menn og kvinner. Claudia Schiffers er nummer to fra venstre, Stella McCatneys er nummer tre fra venstre og Marlene Dietrich sin nummer tre fra høyre
Helt sist i utstillingen er ballkjolen designet av Alessandro Michele for Gucci som Harry Styles stilte i på forsiden av Vogue i desember 2020. Nok et eksempel på at maskulinitet i fashion kan være så mangt.
Harry Styles, moderne moteikon, i smokingjakke og ballkjole på coveret av Vogue i desember 2020. Antrekket “avslutter” utstillingen
Om du har sjansen til å dra innom Victoria & Albert Museum før utstillingen stenger i november, anbefaler jeg å ta turen. Det er ikke verdens største utstilling, men det er mye fint å se på og mange interessante objekter med mye historie. Kjøper du billetter på forhånd koster de 20 pund. Sett av mellom tre kvarter og en time. Pluss tid i museumsbutikken. I tillegg til utstillingsboken “Fashioning Masculinities” er det mange andre interessante bøker også. Jeg kjøpte også denne buttonen…
Den 20. januar 2021 var en merkedag, ikke bare for oss som elsker Amerika og har hatt det tungt under fire år med Donald Trump, men også for oss som er glad i god herrestil.
President Joe Biden i denimskjorte på forsiden av InStyle Magazine
Donald Trump er kjent for å kjøpe dyre dresser, men også like beryktet for å bruke dresser som ikke passer og altfor lange slips. Donald Trumps “stil” er klassisk amerikansk 80talls “power-dressing” – dyre, baggy mørkeblå dresser, hvite skjorter og blanke røde slips. Gjerne med en rød caps på toppen av det mye omtalte håret.
Donald Trump – i en sekk av en blå dress med det sedvanlige altfor brede og lange røde slipset.
Det er mange grunner til å være fornøyd med at Donald Trumps tid som president i USA er over. En av dem er at stilen er tilbake i det Hvite Hus med Joe Biden.
Joe Biden har gjennom hele sin lange politiske karriere vært velkledd om man skal tro bildene som finnes av den tidligere senatoren og visepresidenten.
Daværende senator Joe Biden i tredelt mørk dress, på besøk i det Hvite Hus hos president Jimmy Carter en gang på slutten av 1970-tallet. Legg merke til de brede slagene og mansjettknappene.
Selv om han de siste årene ikke har vært så spennende i klesveien – mørkeblå dress, hvor skjorte og et perfekt knytt stripete eller mønstret slips og et lite, hvitt lommetørkle i brystlommen – så sitter dressene som støpt! I motsetning til sin forgjenger – og veldig mange amerikanere – er dressene skreddersydde og figurnære. Han er nesten mer europeisk enn amerikansk i stilen, men flink til å bruke amerikanske merker. Da han ble tatt i ed som USAs 46. president, stilte han fra topp til tå i klær fra Ralph Lauren.
Han er også kjent for å bruke Ray-Ban Aviator solbriller. Det har han, ifølge ham selv, gjort siden han studerte. De sporty solbrillene har blitt en naturlig del av antrekket – uansett om han stiller i polotrøye og bomberjakke, eller mørk dress og slips.
Joe Biden med sine Aviators på
Og der Donald Trump enten var baggy dresser og rødt slips, eller golfantrekk, har Joe Biden et større spekter å spille på. Og han klarer også å se elegant ut i mindre formelle antrekk. Det er ikke uvanlig å se Biden i dress, men uten slips. Og i motsetning til en del norske ledere, har han en slags uformell eleganse også uten slipset. Som visepresident ble han ofte avbildet på vei inn og ut av Air Force One i bomberjakke i skinn med visepresidentens segl. Om han fremdeles har den jakken, er det vel på tide å få sydd på en ny patch.
USA er kanskje ikke den sartorielle verdensmakten som Storbritannia eller Italia, men med verdensnavn som Ray-Ban, Ralph Lauren, Tom Ford og Tommy Hilfiger – og ikke minst en av verdens mest velkledde statsledere, skal vi ikke avskrive våre amerikanske venner helt heller.
Jeg er veldig glad i podcast, og hører på flere av dem daglig – på vei til og fra jobb, på tur med hunden eller til og med på løpetur. Sammen med to andre lager jeg også min egen podcast – Flypodden – som handler om fly og luftfart. Blant mine nye favoritter er britisk-amerikanske From Tailors With Love.
Denne podcasten er noe så sært som en podcast dedikert til klærne, med hovedfokus på dresser, som brukes i James Bond-filmene. Tittelen er selvsagt et ordspill på James Bond-filmen From Russia With Love fra 1963.
Bak podcasten står amerikanske Matt Spaiser, mannen bak bloggen The Suits of James Bond, som jeg tidligere har skrevet om her, og britiske Pete Brooker som også har podcasten Menswear Style. Det disse gutta ikke kan om klærne og stilen til James Bond, får de hjelp av interessante gjester til å fylle ut. Blant gjestene er tidligere kostymeansvarlige i filmene, skreddere som har sydd for James Bond og andre med enorm kunnskap om James Bond.
Her det bare å laste ned alle episodene som allerede er ute, mikse seg en vodka martini, løsne på smokingfluen og bare synke ned i ekstremt nerderi!
Sean Connery som James Bond, i en grå three-piece dress i Goldfinger fra 1964
Et av de største navnene innen herrestil er amerikanske Ralph Lauren, som feirer 50 år som designer i år. Sammen med Lacostes krokodille er den lille polospilleren til hest en av de mest ikoniske logoene innen herrestil – men Ralph Lauren er mye, mye mer.
Ralph Lauren er kanskje best kjent for merkevaren Polo – med den lille polospilleren til hest på brystet. Da jeg gikk på videregående på 1990-tallet, på Oslo Handelsgymnas – så Oslo Vest som det kan bli – var den lille hesten ekstremt populær. Den var over alt! Med et par seilersko, jeans og en ensfarget, langermet skjorte med polospilleren på brystet hadde du OHG-uniformen anno 1994! Jeg skal innrømme at jeg til og med hadde en blå Polo-skjorte til russedressen – er man blaaruss så er man blaaruss…
Ralph Lauren ble født Ralph Rueben Lipschitz, sønn av jødiske immigranter, i the Bronx, New York 14. oktober 1939. Han vokste opp i samme nabolag og samme tidsperiode som Calvin Klein, men det er uvisst om de kjente hverandre fra den tiden.
Ralph Lauren (foto: ralphlauren.com)
Etter å ha jobbet i en periode for Brooks Brothers, startet han for seg selv med å selge håndlagde slips fra et lite verksted i Empire State Building i 1967, under merkenavnet Polo. Allerede året etter lanserte han sin første fulle herrekolleksjon. Den nå legendariske polospilleren ble selskapets logo i 1972, og dukket etterhvert opp på de fleste av plaggene fra Ralph Lauren. Interessant nok var de første plaggene som fikk polospilleren Laurens skjortekolleksjon for kvinner. Opprinnelig var den ikke på venstre bryst heller, men på mansjetten.
Den klassiske Polo-skjorten. Her i lilla med grønn polospiller (Foto: ralphlauren.com)
Ralph Lauren har siden starten i 1967 fått en rekke priser og utmerkelser, og regnes gjerne som den aller fremste amerikanske designeren. Hans stil er påvirket både av preppy østkyst, engelsk godseier og cowboyer i vesten. Uansett, har Ralph Lauren laget en stil og et stilunivers om er ikonisk amerikansk. Butikkene – uansett om de er en shop-in-shop på Oslo Lufthavn, på Manhatten eller Ralph Laurens store flagshipstore på Regent Street i Lonodn – er lett gjenkjennlige med mørkt tre, messing og tunge tepper. Minner meg om biblioteket i huset jeg bodde som utvekslingsstudent i Texas på 1990-tallet.
Ralph Lauren Regent Street
I tillegg til det mest kjente merkevaren Polo Ralph Lauren, har Ralph Lauren også merkevarene Ralph Lauren Collection, Ralph Lauren Purple Label, Lauren Ralph Lauren, Double RL, Ralph Lauren Childrenswear, Denim & Supply Ralph Lauren, Chaps, and Club Monaco og Ralph Lauren Home.
Ralph Lauren Corporation
I 90-tallsserien Friends jobbet en av hovedpersonene, Rachel (spilt av Jennifer Aniston) for Ralph Lauren – og mannen selv dukket opp i to episoder i serien.
Selskapet gikk på børs i 1997, og er i dag listet på New York Stock Exchange. Konsernet har mer enn 23.000 ansatte og omsatte i 2017 for mer enn $6,6 milliarder. Ralph Lauren selv gikk av som konsernsjef i 2015, men kontrollerer i dag 82 prosent av stemmene i selskapet han grunnla for 51 år siden. På Forbes liste over verdens rikeste, ligger han i 2018 på 281. plass med en personlig formue på $7,2 milliarder. Til sammenligning ligger Stefan Persson, styrformann, største eier og sønn av grunnleggeren av H&M, på 73. plass og vår egen John Fredriksen på 228. plass på samme listen.
Jubileumsbok
I forbindelse med jubileet har det kommet flere bøker om Ralph Lauren. Jeg vil anbefaleRalph Lauren: Aniversary Editionsom er en stor og tung coffe-table-bok med hundrevis av flotte bilder. Her er det både bilder fra kataloger og photo-shoots fra de siste 50 årene og bilder fra Ralphs private albumer. Det er et godt bevis på Ralph Laurens tidløse og klassiske stil, at det kan være vanskelig å se hvilket tiår bildene er fra. En shorts og polo-skjorte-kombo kan like gjerne være fra 2018 som fra 1984. En murstein av en bok som kler enhver bokhylle.
Jeg ble først oppmerksom på La Sape etter å ha sett en reklamefilm fra Guinness fra Congo-Brazzaville. Kontrasten mellom de fargeglade og elegante mennene og omgivelsene deres er slående, og førte til at jeg måtte undersøke litt mer.
La Sape er en forkortelse for Société des Ambianceurs et des Personnes Élégantes – som betyr noe sånt som “Foreningen for skapere av atmosfære og elegante personer”. Det spiller også på det franske slanguttrykket sape som betyr “antrekk”. La Sape er ikke en egentlig forening, men en livsstil for mennene som kaller seg sapeurs. For dem handler det om å kle seg elegant, og spre glede og fremtidshåp i et til tider håpløst samfunn.
Sapeurs finnes først og fremst i Republikken Kongo (Congo-Brazzaville) og Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaïre), og har en lang historie. Bevegelsen skal ha startet i kolinitiden på slutten av 1800-tallet, da franske og belgiske kolinister gjerne ga sine tjenestefolk sine avlagte klær som betaling. Tjenestefolk, sammen med lavere lokale funksjonærer utgjorde eliten i lokalbefolkningen. Med årene vokste interessen for mote blant lokalbefolkningen, og heller enn å ta til takke med forrige års mote fra “herrefolket” brukte de sine etterhvert mange kontakter i Paris og Brussel til å skaffe seg siste mote fra Europa. Mange lokalt ansatte tjenestefolk brukte alle sine tilgjengelige midler på moteklær. I Europa ble La Sape på midten av 1900-tallet også en mulighet for afrikanere som hadde flyttet til storbyene til å finne fellesskap i land der lokalbefolkningen ikke var like vennlig innstilt til dere nye landsmenn fra koloniene.
Mens La Sape på 1980-tallet ble forsøkt undertrykt, har de i dag blitt en viktig del av kongolesisk kultur. President Denis Sassou Nguesso i Den demokratiske republikken Kongo har blant annet løftet La Sape frem som en del av den kongolesiske kulturarven.
Sommeren er lestetid. Nå har jeg fått så store barn at sommeren ikke lenger blir brukt til å dytte barn på huske eller løpe etter dem på stranden. De kan klare seg selv, og har tilogmed begynt å lese bøker selv (blant annet med det resultatet at eldstemann har tatt beslag i mors Kindle). I sommer fikk jeg faktisk lest 4-5 bøker i løpet av tre ukers ferie. Det er det lenge siden jeg fikk til.
En av disse bøkene er Icons of Men’s Style av Johs Sims der han forteller historien bak en rekke ikoniske herreplagg. Ikke bare dét, han setter dem også inn i en popkulturell kontekts – krydret med mange flotte bilder. Her er Any Warhol i motorsykkeljakke, Ronald Reagan i collegegenser, Tom Cruise i pilotsolbriller, Paul Newman i jeans, Humphrey Bogart i trenchcoat og mange mange flere.
Boken dekker mer enn 50 stilikoner, innen skjorter, sko, dress, yttertøy, bukser, undertøy og tilbehør. Flere av plaggene, som blant annet blazeren, t-skjorten, slipset og bomberjakken er omtalt på Enkeltspent tidligere, mens andre vil være inspirasjon for meg til nye artikler i fremtiden.
Dette er ikke en bok du nødvendigvis leser fra perm til perm, men den er en veldig hyggelig liten bok som er fin å slå opp i eller lese litt her og der.
Billige kopier fra Kina av merkeklær er en kjempeindustri, som ifølge studier skal koste den globale moteindustrien mer enn $26 milliarder årlig i tap.
Lacoste er et av de merkevarene som det ofte lages piratkopier av. En kjent, global merkevare som er enkel å kopiere. Piratskjortene kommer i mange utgaver, noen bedre enn andre. Her er noen måter du kan se om du har en ekte Lacoste.
Pris
Det første tegnet på at noen forsøker å selge deg en piratkopi er prisen. Lacostes piquetskjorter selges vanligvis for mellom 800 or 1100 kroner i butikk. Selvsagt kan du av og til komme over dem på salg, men det er gjerne de litt odde fargene. Da jeg jobbet i herrekonfeksjon på 1990-tallet hendte det selvsagt at vi solgte Lacoste-skjorter på salg, men det var de litt rare årets farger som ikke slo helt an. Om vi hadde noen av de klassiske grønne, marineblå, røde og hvite igjen etter sommersesongen, pakket vi dem bare ned og la dem på lageret til neste år. Den klassiske piquetskjorten har knapt endret seg de siste 20 årene. Selv har jeg en liten samling, og med unntak av at lappen i ryggen har endret seg litt, er det umulig å se om den er fra 1995 eller 2016.
Krokodillen
Man skulle tro at et varemerke som har vært på markedet siden 1930-tallet skulle være ganske enkelt å kopiere, men om kopien skal være billig er det klart de ikke kan bruke mye tid og ressurser på å lage en fin krokodille. Heldigvis kanskje, for på mange av kopiene det er ganske lett å se om du har en ekte eller en fake krokodille. Plasseringen av krokodillen er også en måte å avsløre kopien på – den skal være posisjonert midt mellom den nederste knappen og sømmen i bunnen av knappestolpen.
Om du vil få de billige poloskjortene du har kjøpt på Rema skal se litt eksklusive ut kan du jo kjøpe en bunke krokodiller fra Alibaba og sy på selv.
Fake krokodille til venstre, ekte til høyre
Knappene
Knappene på knappestolpen er en annen enkel måte å se om skjorten er en kopi eller ikke. Ekte Lacoste-skjorter har tre blanke perlemorsknapper, mørke eller hvite avhengig av fargen på skjorten. De har bare to hull og er sydd på i trå i samme farge som skjorten. Det er en liten, men fin detalj. Noen kopier er forsøkt gjort ekstra fine med å skrive Lacoste på knappene, men det gjør altså ikke Lacoste på sine t-skjorter.
Knappene. Legg merke til at de gule kopien har knapper med “Lacoste” på, fire hull og påsydd med hvit tråd
Andre detaljer
En annen ting å se etter er lappen i ryggen. Denne har endret seg litt over årene, men i iallefall i de siste 20 årene har Lacoste brukt egne størrelser, med tall. Står det XL i ryggen og ikke 6 har du en kopi. Stoffet i mange kopier er også mye mykere enn i en ekte Lacoste, og dermed også “slappere i fisken”.
Styr unna kopier – jeg har kastet den ene jeg hadde, som jeg har brukt som illustrasjon her.
Har du andre tips for å avsløre en kopi, del det gjerne i kommentarfeltet under.
Spanske El Ganso var en av butikkene jeg var innom da jeg var på handletur i London i mars i år. El Ganso betyr ganske enkelt “gåsa” på spansk, og merkets logo er da naturlig nok også en gås. El Ganso ble startet i Spania i 2004, og finnes nå i en rekke land. I London har El Ganso fire butikker; i Kings Road i Belgravia, på kjøpesenteret Westfield, i Carnaby Street og i Seven Dials ved Covent Garden.
El Gansos stil kan enkelt sagt definers som preppy, eller litt “Euro-preppy”. Det er mye marineblått og maritimt, samt mye ruter og frisker farger. El Ganso er litt mer lekent enn for eksempel Gant, men ikke helt hurramegrundt som Moods of Norway. På blazere og dresser kan du se morsomme så detaljer som kontrastfarge på knappehull og fargerike innerfor og under kraven.
I tillegg til herreklær, har El Ganso også klær til dame og barn – så her kan hele familien “by ny” i alt fra dress og blazer til shorts og badetøy. Jeg vil helt klart anbefale en tur innom El Ganso. De har mye fint.
Fra El Gansos sommerkolleksjon 2017. Foto: El Ganso
Her har jeg droppet frakken, og heller tatt en dunvest under El Ganso-blazeren. Pocketsquare i lin også fra El Ganso
velge mellom, men den som jeg falt for var en mørk blå enkeltspent i bomull med slitt struktur, med røde albuelapper og røde detaljer. Denne er perfekt til både lyse chinos og til en jeans/blazer-kombinasjon. Som så mange andre søreuropeiske merker, er El Ganso litt liten i størrelsen. Jeg måtte gå opp en størrelse i forhold til den størrelsen jeg vanligvis bruker i dress (jeg kjøpte også med meg en boxershorts, men der holdt det ikke med en størrelse større…). El Ganso har også fulgt trenden med litt korte jakker, så selv om ermene var for lange (måtte en tur innom skredderen da jeg kom hjem), var jakkelengden helt passe til meg. Jeg har blitt veldig fornøyd med blazeren, selv om skredderen ikke klarte å sy på nye røde “knapphull” på ermene etter at han la den opp. De røde kontrastdetaljene var ellers gjennomgående i hele jakken.
Neste gang jeg er i nærheten av en El Ganso-butikk, stikker jeg helt sikkert innom en tur.
Jokke og Valentinerne synger i 90tallsklassikeren “Gutta“: “Vi har vært verden rundt. Det vil si Køben og London” men i dag er det like naturlig å dra på shopping i London som på Sandvika Storsenter. Selv om vi i dag kan få det aller meste på nettet, er det fremdeles noe magisk med å kjøpe klær i utlandet. Mange merker er det ikke mulig å kjøpe fysisk i Norge, og selv om Amazons Jeff Bezos mener det ikke er den ting vi ikke kan kjøpe på nett er det fremdeles skummelt for mange av oss å kjøpe klær online. Da er det jo en fordel å besøke butikken, om ikke annet enn for å teste passform og størrelse. Og så er det jo litt morsommere også 🙂
Det er en grunn til at nordmenn har dratt på handletur til London i årtier. London er en av mine favorittbyer i der ute i verdens største land – utlandet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært der, som barn med familien, som voksen med familien, med venner, med kona eller på jobb. London leverer alltid. Det er lett å finne frem og komme seg rundt. Tuben er fantastisk!
London er en av de store byene der ting bare virker. Den er full av høflige og servicemindede folk – som snakker engelsk alle sammen. På tross av at London på 1970/80-tallet var offer for en rekke terroraksjoner fra irske IRA og nå på 2000-tallet har opplevd terrorangrep, føler jeg meg alltid trygg i London.
Savile Row
Men, tilbake til shoppingmulighetene i den britiske hovedstaden. De er mange og varierte. For oss menn er det særlig tre gater som er interessante. Den første er Savile Row. Denne lille gatestubben et par kvartaler fra Piccadilly Circus er tradisjonelt gaten der skredderne hadde sine verksteder, og er i dag adressen for flere av Londons mest anerkjente og eldste skreddere. I nr. 15 finner vi Henry Poole & Company – skredderiet som oppfant smokingen – og i nr. 11 tradisjonsrike The Huntsman. GQ har laget denne oversikten over skredderiene i Savile Row. Selv om flere skreddere har måttet flytte ut av Savile Row på grunn av leien, er denne gatestumpen fremdeles “the place to go” om du skal ha sydd deg en skikkelig engelsk dress. Ingen av dem oppgir priser noe sted, men en skreddersydd dress hos et av de store husene i denne gaten koster deg fort £4000. Kanskje en gang i fremtiden…. sukk
Regent Street
Om du – som jeg – ikke har £4000 å bruke på en skreddersydd dress (trenger flere annonseinntekter fra bloggen, hint-hint), er det mye fint å finne ett kvartal opp fra Savile Row, på Regent Street.
Hackets butikk i 193-197 Regent Street. Foto: Hacket
På Regent Street, mellom Oxford Circus og Piccadilly Circus ligger kjente motehus på rekke og rad. Her finner du store flagship-stores for både britiske merker som Burberry, Church’s og Hacket og internasjonale kjemper som Armani, Massimo Dutti, Boss, Timberland og Brooks Brothers. Her ligger dyre luksusbutikker vegg i vegg med merker som H&M, Zara og Benetton. En tur ned Regent Street kan fort bli en kostbar affære. Vi får trøste oss med at det norske oljefondet eier det meste av eiendommene her.
Jermyn Street
En tredje gate for den stilsikre mann på tur i London er Jermyn Street, som er selve skjortegaten i London. I denne gaten, som ligger et kvartal nedenfor Piccadilly Circus, ligger skjortemakerne på rekke og rad. Her finner du blant annet tradisjonsrike Turnbull & Asser og Hawes & Curtis, Charles Tyrwhitt og Thomas Pink. Her finner du også skobutikker som John Lobb og Crockett & Jones.
Turnbull & Assers butikk på Jermyn Street. Åpnet i 1903. Foto: Turnbull & Asser
Selv var jeg på en liten tur til London i mars, og i de neste dagene kommer det små poster fra noen av butikkene jeg var innom og som jeg anbefaler. Blant annet Charles Tywrhitt, Walker Slater, Uniqlo og El Ganso.
At vi menn (iallefall noen av oss) går rundt med et tøystykke av silke knyttet rundt halsen kan vi takke den franske kongen Ludvig XIV for. Solkongen selv!
Under 30-årskrigene (1618-1648) brukte faren til Ludvig XIV, Ludvig XIII blant annet kroatiske leiesoldater i sin kamp mot habsburgerne. Historien sier at på 1630-tallet fikk disse kroatiske leiesoldatene stor oppmerksomhet da de toget inn i Paris med sine flotte uniformer – og ikke minst de fargerike tørklene de hadde rundt halsen. Etter at Ludvig XIV som 7-åring begynte å bruke “cravates” ble det – som vi har sett tidligere når eliten tar til seg et plagg eller en måte å kle seg på (som for eksempel Edward VIIs vane med ikke å kneppe den nederste knappen i dressjakken). Navnet “cravat” på det elegant knyttede tørklet rundt halsen er en forvanskning av “croat” som er det franske ordet for kroat.
Ludvig XIV
De neste par hundre årene ble cravaten en naturlig og viktig del av enhver gentlemans kledsel. Var man en Herre (med stor H) var det ikke måte på hvor mye kniplinger, fryser og runder rundt halsen det kunne være. Det fantes hundrevis av forskjellige måter å knyte cravatten på, ganske mange av dem svært lite behagelige. Så viktig var cravatten at det var en dødelig fornærmelse å gripe fatt i en annen manns cravat.
Selv godeste Christian Magnus Falsen brukte cravat. Det ser man på samtidige bilder av ham, og også på 1000-lappen
Halspynt for folk flest
Med den industrielle revolusjonen ble gode tekstiler billigere, og det ble et behov for den jevne byborgeren til også å se presentabel ut. Adelens cravater ble for upraktiske og noe som ligner dagens slips ble født på 1800-tallet. Samtidig ble knuten four-in-hand en populær måte å knyte cravaten på. Dette er samme knuten som er en populær slipsknute i dag. Navnet har den fått fordi knuten minner om hvordan hestekusker knøt sammen tømmene fra fire hester i én knute – fire i én hånd.
På tidlig 1900-tall minnet slipsene mer om det vi har i dag, smalere tøystykker som kun ble bundet én gang rundt halsen.
Langsdorf-slipset
I 1924 lanserte den amerikanske skredderen Jesse Langsdorf fra Brooklyn en helt ny måte å lage slips på. Han fant ut at hvis han skar stoffet til slipset diagonalt, og sydde det sammen av tre stoffdeler, holdt det formen mye bedre. Slipset fikk én bred og en smal del, og spiss i begge ender. Slipset “spratt” liksom tilbake til sin opprinnelige form etter bruk, og slipset holdt seg fint lenger. Dette er metoden som den dag i dag brukes til å sy slips. Sånn sett kan vi kanskje si at slipset slik vi kjenner det i dag ikke er Solkongens fortjeneste, men en skredder fra Brooklyn.
Jesse Langsdorf
Langsdorf-slipset ble fort populært, og ble mer eller mindre standarden for slips fremover. På 1920-tallet var slipsene gjerne i mørke farger, gjerne striper og noe bredere enn de vi har i dag. Dessuten var de kortere. De sluttet gjerne ved navelen. På den tiden var det uansett vanlig med vest eller dobbeltspent dress, så lengden på slipset var kanskje ikke så nøye.
Gjennom tiårene frem til i dag har slipset beholdt både formen og måten det lages på etter oppskriften til Jesse Langsdorf, men lengden og bredden har variert med moten.
Min oldefar Bjarne Gran på slutten av 1920-tallet. Vanskelig å se om han har et Langsdorf-slips eller ikke. Men, han ser jo ulastelig antrukket ut i sin dobbelspente dress. Her er han sammen med min oldemor og min mormor.
Slipset som økonomisk indikator
Det påstås at bredden på slips er en bedre indikasjon på den økonomiske situasjonen i verden enn kvinners skjørtelengde. I dårlige tider blir slipsene smalere (og det selges flere slips), mens de i gode tider både blir bredere og mer fargerike.
Optimismen på 1970-tallet gjorde seg gjeldende på slipsfronten også, og selv om de ikke var i nærheten av bredden og lengden fra 1930-tallets ekstremt brede og litt korte slips, er det tydelig å se inspirasjonen. Farger og mønster var ofte like psykedeliske som resten av motebildet på 1970-tallet (alle vi som var barn i dette tiåret trenger bare å se på barnebilder av oss selv for å bli minnet om det…)
James Bond, i Roger Moores skikkelse tar på seg slips i “Live and Let Die” fra 1973
På høyden av 1980-tallets (og tidlig 90-talls) jappetid hadde slipsene krøpet lengre ned, de hadde blitt noe mindre brede. De var fremdeles fargerike, men uten å se ut som de hadde blitt vevd av en hippi i LSD-rus. Bukseselene kom også tilbake, noe som gjorde at buksene fikk høyere liv og slipsene krøp nedenfor beltet. Jeg husker at det også var ganske vanlig for menn å stappe den nedre delen av slipset nedi buksene. Jeg grøsser når jeg tenker på det…
Michael Douglas som Gordon Gekko i “Wall Street” fra 1987
I dag er slipsmoten ganske variert. Generelt sett er selv de bredeste slipsene smalere enn på 1990-tallet, rundt 3.5 tommer (mot 3.75 – 4 tommer på slutten av 1990-tallet). Skinny-ties ble igjen populære samtidig med finanskrisen, og til og med strikkeslipsene er nå tilbake. Er det en indikasjon på at vi har trange tider i møte? Er det derfor Donald Trump bruker både brede og lange slips? For å vise at ikke bare skal han gjøre Amerika “great again”, han skal gjøre slipsene brede igjen?
Smalt, gullfarget strikkeslips i silke fra Walker Slater. Foto: Walker Slater
Slipsbruken har også gått litt frem og tilbake. Dot-com-gründere bruker ikke slips! Allikevel ser det ut til at slipsets popularitet er økende. Men, det er ikke slipset som en del av en uniform, men mer som fashion-statement. Fremdeles blir det sett på som et tegn på respekt at du tar på deg et slips når du skal i et viktig møte (kanskje ikke i Iran), eller en spesiell anledning.
Selv er jeg veldig glad i slips, og bruker det ofte på jobb og fest.
