Semsket skinn

Semsket skinn



Jeg elsker semsket skinn. Det er noe med teksturen, mattheten og mykheten som bare roper snadder! Uansett om det er sko, jakker, bager, belter eller andre assesoarer.

Semsket skinn lages av undersiden (eller innsiden) av skinnet, vanligvis av lam, men også geit, svin, hjort og kalv kan brukes. Den litt hårete og myke overflaten på skinnet skapes ved at læret slipes ned.

På engelsk og fransk heter semsket skinn “suede” som kommer av det franske “gants de Suède” som betyr “hansker fra Sverige”, mens det på svensk heter “mocka” som kommer fra den yemenittiske byen Mocka. Om semsket skinn – som mokkakaffe – kom fra Mocka i Yemen kan jo hende, men jeg er mer usikker på de svenske hanskene. Semsket skinn er egentlig ikke så velegnet til hansker

Semsket skinn kan forveksles med nubuck (eller nappa), som har mye av den samme mattheten. Den store forskjellen på de to typene skinn er at nubuck er utsiden av skinnet, mens semsket er fra innsiden av skinnet. Nubuck er derfor noe mer slitesterkt, men mindre mykt, enn semsket skinn. Timberlands klassiske gule boots lages i nubcuck.

Daglig bruker jeg min PC-veske i grønt semsket skinn fra Hylton Goods som har vært en trofast følesvenn til og fra kontoret i flere år.

 

Semskede tøfler med saueullsfôr fra Birkenstock. Perfekt for kalde vinterdager.

Jakker i semsket skinn er sjelden billige, men det myke skinnet faller veldig fint og det finnes mange flotte jakker i semsket skinn som gjør seg godt på. Selv har jeg aldri blitt noen fan av dressjakker i semsket skinn, men det finnes mange fine skjortejakker i semsket skinn, og ikke minst semskede varianter av klassikere som safarijakken, feltjakken og bomberjakken. Jeg har til og med kommet over en trenchcoat i semsket skinn fra Banana Republic. Den var lekker, men jeg er litt usikker på når den hadde vært passende å bruke.

Milo feltjakke i semsket geiteskinn fra Oscar Jacobson Foto: Oscar Jacobson
Valstars semeskede Valstarino bomberjakke. En ekslusiv variant laget for den svenske nettbutikken Care of Carl
Foto: Care of Carl
Nydelig safarijakke i semsket geiteskinn fra Private White PC
Foto: Private White

Også den populære boblevesten kommer i varianter med mer eller mindre bruk av semsket skinn. Om du vil gå for den “italiensk industrialist milliardær”-looken er en semsket vest over en kasjmirgenser og et par semskede chukkaboots midt i blinken.

Semsket vest fra Tom Ford
Foto: Mr Porter

Semskede sko
De aller fleste skotyper finnes også i semskede varianter, fra sneakers til Oxfords og boots. På tross av Elias’ udødelige sang om blå semskede sko, er det nok brune som er mest vanlig. Selv har jeg både mulessneakers, loafersderbies og chukkaboots i semsket skinn. Jeg bruker dem både til shorts, chinos, cordbukser, jeans og dress. Men, siden semsket skinn ikke er like formelt som glatt skinn i sko, bruker jeg det til mer uformelle antrekk. Et par brune semskede sko er perfekt til tweed, cordbukser eller linbukser om sommeren, men kanskje ikke til en mørkeblå ulldress.

Det er en myte at semskede sko er lite praktiske og vanskelig å holde fine. Det er ikke helt sant. Riktignok kan de bli skjoldete og stygge av å bli veldig våte, men de aller fleste skinnsko er lite glade i for mye vann. Det fine med semskede sko er at du ikke trenger å pusse dem, og de ser nesten alltid freshe ut.

Darwin Loafer i semsket skinn fra Loake & Co
Foto: Care of Carl

Før du tar i bruk nye semskede sko bør du alltid spraye dem med Får du skitt på semskede sko, lar du bare skitten tørke og så bruker du en liten spesialbørste for semsket skinn til å børste bort skitten. Slike børster finnes i de fleste skobutikker. Den ene siden har gjerne en liten børste i kobber som brukes på de vanskeligste flekkene, og en gummibørste som brukes til å freshe opp skinnet. Noen børster kommer også med et lite “gummiviskelær” til å fjerne eventuelle flekker og skjolder. Avslutt alltid med å “pusse” med gummibørsten medhårs for  å opprettholde skinnets naturlige finish. Om du velger å legge bort de semskede skoene for sesongen, for eksempel bootsene under sommersesongen eller loafererene under vinteren, pakk dem inn i skoposer av stoff (aldri plast!) og husk å sette skotrær inn i skoene så de holder formen.

Børste for semsket skinn

Semsket skinn krever litt vedlikehold, og at du passer litt på det. Og til prisen er det jo greit å passe litt ekstra på sakene, men da vil du kunne hygge deg med dine sekstende sko eller semskede jakke i mange år.

Hettegenseren

Hettegenseren

Hettegenseren, eller hoodien, er et klassisk plagg, selv om den kanskje ikke faller inn under kategorien klassisk herrestil.

Champion Products (som startet som Knickerbocker Knitting Company i 1919) og i dag er mest kjent for gråmelerte joggebukser, påstår selv at de var de første til å lage gensere med hette. De første klassiske college-genserne ble lansert på 1930-tallet, og det var folk som jobbet utendørs og idrettsfolk som særlig var interessert i gensere med hette mot elementene. Champion jobbet sammen med amerikanske high schools og utviklet sammen med dem store, tykke bomullsgensere – det vi i dag kaller college-gensere – med hetter for fotball- og friidrettslagene. Etterhvert ble plaggene også populære utenfor idrettsbanen, ettersom kjærestene til gutta på laget begynte å bruke guttas gensere.

Klassisk hettejakke fra Banana Republic

På 1970-tallet økte hettegenserens popularitet, særlig på grunn av filmen Rocky, og ble med tiden et basisplagg for skatere, taggere og surfere. Men, samtidig som hettegenseren ble et symbol på denne typen undergrunds- og motstrømsmiljøer, ble hettegenseren også mainstream. Særlig på amerikansk universiteter ble hettegensere og -jakker med universitetet (eller lagets) navn og symboler populære, som igjen gikk over i resten av befolkningen ettersom studentene gikk ut i arbeidslivet og gjennom film og TV-serier.

Rocky – i hettegenser

På 2000-tallet forsøkte flere skoler og kjøpesentere å forby hettegenseren på grunn av muligheten til å «gjemme seg» ved å ta hetten over hodet. Ironisk nok fortsatte butikkene som ivret for et forbud mot hettegensere å selge dem.

Facebooks grunnlegger og CEO Mark Zuckerberg har vært med på å gjøre hoodien til et symbol på tech-upstarts og fintech. I Norge har flere toppledere, som blant annet Rune «Rune er kul» Bjerke i DNB, forsøkt seg med hettegenser til dressen for å fremstå unge og kule. Om jeg ser enda en banksjef i Vipps-hettegenser spyr jeg.

Også jeg har brukt “start-up uniformen”. Her i hettejakke under Intrums hackathon i Espoo, Finland i april 2018

Hettegenseren har etterhvert kommet i flere utgaver. Den mest klassiske er i collegestoff, har fôret hette med snøring og lomme på magen. Hettejakken (også kalt munkejakke), med glidelås på magen og eventuelt sidelommer har også blitt populær.

I tillegg til den klassiske bomullsgenseren, får du også hoodies i andre stoffer som fleece, ull og kasjmir. Da Mark Zuckerberg la ut bildet over da han skulle tilbake på jobb etter pappaperm, påpekte GQ at genserne nok heller var ull- og kasjmirgensere til noen hundre dollar stykket enn billigere collegegensere fra Champion. Selv falt jeg for en litt mer oppdresset variant fra britiske L’Estrange, som nesten er en blanding mellom hettejakke og dressjakke. I romjulen bestilte jeg også en supermyk hettegenser i kasjmir fra italienske Luca Faloni.

Hettejakke med dressjakke-detaljer fra L’Estrange London

Savile Row-skredder Ozwald Boateng skal designe uniformer for British Airways

Savile Row-skredder Ozwald Boateng skal designe uniformer for British Airways

Når British Airways nå skal skifte ut uniformene for 32 000 ansatte – fra Captain Speaking til Mike the Mechanic – så er det med stil. 

Da British Airways annonserte i september at selskapet hadde besluttet at alle deres uniformerte ansatte skulle få nye uniformer, var det gøy at det britiske flyselskapet valgte en skredder fra Savile Row.

Ozwald Boateng OBE har siden 2007 hatt sitt eget skredderi i 30 Savile Row, og har tidligere vært kreativ sjef i Givenchy. Han er født i England, av foreldre opprinnelig fra Ghana. Ikke overraskende har han derfor hentet inspirasjon til flere av sine kolleksjoner fra nettopp Afrika.

Ozwald Boateng på Heathrow
Foto: NEALE HAYNES

Dagens British Airways-uniformer er ganske konservative, i mørk blå med detaljer i sølv og hvitt. Disse ble innført i 2003, og er helt klart klare for en oppdatering. Men, jeg må si at de på an måte passer flyselskapet godt. På tross av hard konkurranse fra lavprisselskaper som Ryanair og easyJet på hjemmebane siden rundt 2000, og nå også konkurranse fra Norwegian på langruter fra London, har British Airways valgt å holde fast på tradisjoner og ønsket om å være et premium-flyselskap.

Dagens British Airways-uniformer. Cockpit-crew i front og kainbesetning i trappen.
(Foto: British Airways)

Det er ikke noe nytt at kjente designere og merkevarer blir spurt om å lage uniformer for flyselskaper. Da SAS inførte nye uniformer i 1i983 var de designet av Calvin Klein, som erstattet de tidligere uniformene fra Christian Dior. California-baserte Virgin America hadde (før de ble spist av Alaska Airlines) uniformer fra Banana Republic, mens Norwegians kabinpersonale på langrutene har uniformer fra Moods of Norway.

Selv om jeg synes det er veldig bra at British Airways velger en designer og skredder fra selveste Savile Row til å designe de nye uniformene, er jeg litt usikker på om Boateng er rett mann. Jeg skulle nok helst ha sett Huntsman, Henry Poole eller Richard Anderson. Jeg er redd Boateng blir litt for “fashion”, og kan finne på å gjøre noen “fikse” ting med særlig herreuniformene, slik som vi har sett med både Delta og Turkish Airlines’ nye uniformer. Der er damene smashing, mens på jakkene til mennene har designerne gjort noen merkelige greier på slagene. De tyrkiske uniformsjakkene ser ut som en blanding av røkejakke og smoking.

Turkish Airlines nye uniformer
(Foto: Turkish Airlines)

Det blir spennende å se hva slags uttrykk Boateng velger seg for uniformene han nå skal designe. Blir det konservativt, britisk og strengt, eller noe mer løssluppent, fargerikt og internasjonalt.

 

 

 

Seersucker

Seersucker



Seersucker er et tynt, bølgete bomullstoff som er populært til sommerklær. Stoffet kommer som oftest i striper eller ruter, helst i lyse farger som lys blå, rosa, grønn, beige eller oransje. Det er lett og luftig og passer perfekt til varme sommerdager.

I Norge ser vi nesten utelukkende seersucker i skjorter og shorts for menn. Jeg har faktisk sett mer kjoler for damer i seerscuker enn klær for menn, mens i USA er også dresser og blazere vanlig.

Ordet seersucker er en anglifisering av de persiske ordene sheer og shakar som betyr melk og sukker. Der melk er de glatte stripene og sukker de bølgete stripene.

Seersucker er vevd på en sånn måte at trådene «klumper» seg sammen slik at stoffet får et naturlig skrukkete utseende. Dette gjør også at for eksempel skjorten løftes litt ut fra kroppen og lager et naturlig hulrom som øker luftsirkulasjonen og får deg til å føle deg mer avkjølt.

Utsnitt av stoffet på en seersucker-shorts fra Banana Republic

Seersucker skal stamme fra India, og ble tatt med til Europa av engelskmennene på 1800-tallet. Stoffet dukket først opp på slutten av 1800-tallet i USA, da grovere seersucker ble brukt til å lage uniformer til arbeidere som tilbrakte mye tid i varme situasjoner – som togfører og fyrbøtere på damplokomotivene eller betjentene på Standard Oils bensinstasjoner.

Rundt 1909 begynte Joseph Haspel fra New Orleans å lage dresser i seersucker. Disse viste seg å bli veldig populære særlig i de amerikanske sørstatenes varme og fuktige klima. Joseph Haspel skal ved én anledning ha stupt ut i sjøen i full dress, for deretter å henge den til tørk og bruke den samme dressen til kveldens cocktail-parties – alt for å bevise dressens “wash-and-wear”-kvaliteter. Haspel er fremdeles en populær produsent at seersucker-dresser i dag.

Seersucker gikk fra å være et arbeidsantrekk til snobbete på 1920-tallet, da studenter ved Ivy League-skolene begynte å bruke seersucker-dresser i en slags “omvendt snobberi” – som selvsagt ble skikkelig snobbete med årene.

Seersucker-dresser er fremdeles populært i USA, særlig i de varme og klamme sørstatene.

Seersucker-dress fra Brooks Brothers (Foto: Brooks Brothers)

Seersucker Thursday
Selv om det republikanske partiet i sine treningsopplegg anbefaler politikerne å unngå seersucker – både fordi det ser litt gammeldags ut og fordi stripene lager et bølgemønster på TV – har senatet i Washington siden 1990-tallet hatt “Seersucker Thursday” én torsdag hver sommer. Senator Trent Lott fra Mississippi kom med forslaget for å vise at senatorene ikke bare var “kjedelige folk i mørk dress”. Dessuten var det et historisk tilbakeblikk på tiden før air-condition da senatorene gjerne gikk med avkjølende seersucker-dresser i sentatet hele sommeren.

Både mannlige og kvinnelige senatorer i seersucker i 2006.
Foto: U.S. Senate Historical Office

I filmatiseringan av To Kill A Mockingbird i 1962, stilte Gregory Peck, som advokaten Atticus Finch, i en seerscuker-dress med vest i retten. Som du ser av klippet var det ganske varmt i den rettsalen, men Atticus holdt seg “cool”.

Det australske OL-landslaget til Rio-OL i 2016, stilte ved åpningen i seersucker-blazere i grønne striper, produsert av det australske merket Sportscraft.

Australias OL-uniformer til Rio-OL i 2016 (Foto: Australian Olympic Committee)

Seersucker er et spennende materiale, som hadde vært perfekt i årets varme sommer. Jeg bestilte nylig en målsydd skjorte fra svenske Shirtonomy i hvit seersucker, men jeg tror nok jeg ikke er helt klar for en dress ennå. I juni 2022 kjøpte jeg meg en seersucker blazer fra Tommy Hilfiger, som er perfekt til sommeren. Jeg bruker den både med blå bukser og hvite bukser.

Seersucker blazer fra Tommy Hilfiger, hvite jeans fra Levi’s og mellomblå piquet-vevd button-down skjorte fra Massimo Dutti.

 

Panamahatten

Panamahatten

Sommeren 2017 var jeg på ferie både på Sørlandet og på cruise i Middelhavet. Både her hjemme, på Facebook og i Spania, Frankrike og Italioa så jeg den – stråhatten! Den var over alt! Og mer enn noen gang satt den på hodene til menn, gjerne menn på min alder. Har stråhatten fått en renessanse? Jeg vet ikke, men jeg innrømmer at jeg har kjøpt en selv.

Jeg har stort hode (størrelse 60), så det er et problem å få luer og hatter til å passe knollen min. I fjor sommer fikk jeg det for meg at jeg ville ha en stråhatt jeg også, men det det som sagt ikke lett. Til slutt fant jeg en “Panamahatt” (i gåseøyne fordi den nok helt sikkert kom fra Kina) hos Banana Republic i Houston.

Med Panamahatt på stranden i Villefranche Sur Mer i Syd-Frankrike

Den kanskje best kjente, og helt sikkert stiligste, stråhatten for menn er Panamahatten. Og la oss ta det med navnet med én gang. En ekte panamahatt kommer ikke fra Panama, men fra Ecuador der de kalles sombreros de paja toquilla – eller ganske enkelt “hatter av toquilla-strå”.

Folk i Ecuador har laget stråhatter for hånd siden inkaenes tid, men det var først på 1700-tallet hatter som minner om dagens Panamahatter begynte å bli produsert. Så, hvordan blir en hatt fra Ecuador, kjent under navnet “Panamahatt”?

Allerede før Panamakanalen sto ferdig i 1914, var Panama det korteste landstykket mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Skulle du reise fra Østkysten av USA til Vestkysten (for eksempel for å delta på gullrushet i California 1848-1854) var raskeste og enkleste måte å ta båten til den karibiske kysten av Panama, for deretter å dra over land til den panamanske stillehavskysten. Og hva er vel bedre mot den brennende solen  enn en svalende stråhatt? De ecuadorianske hattene ble solgt til folk som reiste over Panama, og etterhvert til mennene som jobbet med å grave Panamakanalen. Allerede i 1834 skal de lyse stråhattene ha fått navnet “Panama hat”, og ble populær både i USA og Europa (Frankrikes keiser Napoleon III fikk overlevert en Panamahatt under verdensutstillingen i Paris i 1855). På slutten av 1800tallet var hattene populære blant britiske menn som sommerhatt. Det storte båndet, som nå har blitt standard på de aller fleste Panamahatter startet opprinnelig som et sørgebånd engelske menn satte på hattene sine etter dronning Victorias død i 1901.

Mayser Menton Panama med det karakteristiske sorte hattebåndet. (foto: hatshop.se)

Det amerikanske forsvaret bestilte 50 000 Panamahatter som en del av utrustningen til soldatene under den Spansk-Amerikanske krigen i 1898. Virkelig fart på eksporten ble det etter at den populære amerikanske presidenten Teddy Roosevelt ble avbildet med Panamahatt da han besøkte Panama i 1906 for å se byggingen av kanalen.

President Teddy Roosevelt ved spakene på en gravemaskin under byggingen av Panamakanalen i 1906 – iført en stråhatt fra Ecuador

Utover 1940/50-tallet fortsatte Panamahattens popularitet, og dukket opp i en rekke Hollywood-klassikere som blant annet Gone with the Wind, Casablanca, Key Largo, To Kill a Mockingbird og senere i filmer som Hannibal, The Tailor of Panama (selvsagt) og The Legend of Bagger Vance . I 1944 ble Panamahatter Ecudars fremste eksportvare.

Anthony Hopkins som Dr Hannibal Lecter i filmen “Hannibal” fra 2001. Foto: Universal Pictures

Et beskyttet håndverk
En ekte Panamahatt er laget for hånd  – i Ecuador. Hattene lages av strå fra toquilla-palmen som vokser langs kysten av Ecuador. I 1835, bare to år etter at Ecuador ble uavhengig fra Columbia, ble eksport av rå toquilla-strå forbudt. Flere entreprenører skal ha smuglet planter ut av Ecuador, og forsøkt å få dem til å vokse i Japan  og Taiwan. Uten å lykkes.

Bøndene som gror toquillapalmene (som ser mer ut som store strå enn palmer) og høster stilkene. Det grønne ytterskallet fjernes, og den lyse kjernen blir delt opp i sine indivuduelle strå. Disse blir så kokt for å fjerne klorfyllet, og deretter bleket med svovel.

Vevingen kan ta alt fra noen timer til flere måneder – avhengig av kvaliteten på hatten og tykkelsen på stråene. De to viktigste byene for Panamahattproduksjon i Ecuador er  Cuenca og Montecristi. Den største produksjonen skjer i Cuenca, men de aller beste hattene lages i Montecristi – Montecristi Superfine. Disse koster fra USD 1000 og oppover. Det sies at de fineste, letteste panamahattene fra Montecristi skal du kunne brette sammen og dra gjennom en gifetring!

Slik lages Panamahatter:

I 2012 ble den tradisjonelle ecuadorianske prosessen med å håndlage Panamahatter anerkjent av UNESCO som en del av verdens immatrielle kulturarv.

Panamahatt rullet sammen og lagt i treboks.
(By jean-christophe windland (Own work) GFDL  or CC BY 3.0 via Wikimedia Commons)

Slik ruller du Panamahatten
Som sagt innledningsvis tror jeg ikke den jeg kjøpte i Houston er noen ekte Panamahatt fra Ecuador, men den lar seg fint rulle sammen på samme måte som under.

Tre hovedtyper Panamahatter
Panamahatten karakteriseres av materiale og produksjonsmåte, og ikke av formen som andre hatter som bowlerhatten eller cowboyhatten. Det finnes Panamahatter i mange former og utførelser, men de tre vanligste modellene er Optimo, Fedora og Monte Carlo.

Optimo
Optimo-modellen anses av mange kjennere som den klassiske Panamahatten. Den har en slags kam over kronen. Formen kom trolig opprinnelig fra at hatter ble rullet sammen og fikk den karakteristiske kammen eller bretten over midten. Senere ble det en form som ble veldig populær i det britiske imperiet – Malaysia, Hong Kong, Karibien, og denne modellen er fremdeles den mest populære i Storbritannia.

En optimo Panamahatt med den karakteristiske kammen på kronen

Fedora
Den kanskje vanligste, og i mine øyne fineste, modellen er fedoraen som har samme form som tøyhatten med samme navn. Tenk Indiana Jones. Den har ofte en slags tåreformet “dal” på kronen, og den bakre delen av bremmen er brettet lett oppover.

Klassisk fedora
Foto: hatshop.se

Monte Carlo
Monte Carlo-modellen er som oftest rund og har en slags nedsunken krone. Den kalles også planter eller gambler, og er den typiske plantasjeeierhatten.

Maki Round Crown Panama er et godt eksempel på Monte Carlo-modellen (foto: hatsop.se)

Hvordan bruke Panamahatten
En skikkelig Panamahatt er både beskyttende mot solen, avkjølende og stilig. En lys Panamahatt er prikken over i’en om du kjører lys lindress (som Geoffrey Rush i The Tailor of Panama) eller bare til shorts og piquetskjorte på sommeren.  Jeg liker godt å bruke min Panamahatt når jeg sitter i solen og leser en bok, eller går på stranden. Jeg er ikke helt klar for å gå med Panamahatt til dress på jobb, men kanskje om jeg kjøper meg en Montecristi superfino og en lys lindress 🙂

Geoffrey Rush som the Tailor of Panama – selvsagt iført Panamahatt (foto: Columbia Pictures)

Hva er egentlig kasjmirull og hvorfor er det så dyrt?

Hva er egentlig kasjmirull og hvorfor er det så dyrt?

Det er kaldt, og da passer det godt med en myk og varm kasjmirullsgenser. Men, hva er det som gjør kashmirullen så myk og varm – og dyr?

Hoodie i kasjmir fra Banana Republic
Hoodie i kasjmir fra Banana Republic

Kasjmir er inntil åtte ganger varmere enn saueull, og så mye mye mykere. Selv Merino-ull kan stikke litt, mens kasjmir kan du ha rett på kroppen uten annen følelse enn av herlig myk luksus.

I motsetning til vanlig ull, kommer ikke kasjmir fra sauer, men fra geiter. Men, det er ikke bare å dra frem saksen og gå i gang som på en sau. Kasjmirenen kommer fra de fineste og tynneste fibrene fra kasjmirgeitens underpels. Fibrene i ekte kasjmir kan ikke være mer enn 19 mikron tykke – det er omtrent en femtedel av tykkelsen på et menneskehår. Jo lengre fibre, jo bedre kvalitet, og for å få den beste kasjmirullen må fibrene gres av geita – ikke klippes. Den tynne, tynne ullen hjelper geitene å holde varmen gjennom den kalde vinteren på steppene i Mongolia, Kina og Himalaya. Når våren kommer, i mars/april løsner de tynne hårene og det er da geitene må kjemmes – for hånd – for å samle kasjmirullen. For å få nok ull til én genser, trengs det fibre fra to geiter.  En god kjemmer bruker omtrent en halvtime på å kjemme én geit. Men, jobben stopper ikke der. Ikke all ullen som kjemmes av geitene er brukbare til gensere og skjerf, så fibrene må i tillegg sorters. De grovere topphårene må skilles fra det fine dunet. Bare 30-40 prosent av fibrene går videre i verdikjeden.

Kasjmirgeiter
Kasjmirgeiter i Himalaya

Som alle økonomer vet, bidrar også sjeldenhet til høyre pris. Mens det årlig produsers omtrent to millioner tonn saueull i verden, er produksjonen av av kasjmirull på under 10.000 tonn. De senere årene har imidlertid økt produksjon i Kina gjort at prisen på kasjmir har gått ned. Det er selvsagt forskjell på kvaliteten også på kasjmir, men det er ikke uvanlig å få en kasjmirgenser til rundt 1000-lappen. For få år siden måtte du fort vekk regne med det dobbelte.

Selv om kasjmiren vi kjøper i Vesten for det meste kommer fra Øst-Asia, finnes det kasjmirgeiter over hele verden. De finnes også  –  og trives godt – i Norge, men den arbeidskrevende jobben med å høste ullen gjør at norske kasjmirgeiter først og femst går til kjøttproduksjon. D2 gjorde i 2014 en sak om en bonde på Gol med 150 kasjmirgeiter i fjøset.

Ingenting slår kasjmir i fløyelskmyk luksus. Min kone, som synes all ull klør, overlever kasjmirgensere og kjoler. Det kan også være fordi hun er glad i den ekstra luksusen.

Shorts på jobb?

Shorts på jobb?

Det er sommer. Det er sol. Og selv i Norge blir det av og til varmt nå om sommeren. Dette har ført til at jeg har fått noen spørsmål om bruk av shorts på jobb. Er det innafor?

La meg starte med konklusjonen. Nei! Det er ikke innafor med shorts på kontoret. Selv ikke om det er sommerstille, det er midt i juli og det er en skandinavisk hetebølge (det vil si mer enn 25 grader).

Jeg elsker shorts! Jeg “bor” i et par shorts fra det blir 15 grader ute, men aldri på jobb.

Tester t-skjorte på Lyngør. Shorts fra Orlebar Brown

Shorts og hårete mannebeidn har ingeting på jobben å gjøre – med noen ytterst få unntak. Det finnes egentlig bare to unntak fra regelen om at shorts på jobb er en uting.

Bermuda
Det første unntaket er om du er bankmann på Bermuda. Den lille britiske øya ute i Atlanterhavet har gitt navn til Bermudashortsen, som kjennetegnes ved at den er relativt rett og smal, og slutter 2-3 cm over knærne. Bermudashortsen kommer gjerne i dag i bummull, og finnes både med og uten oppbrett. Den går også under navnet “city-shorts”.

Historien bak Bermudashortsen skal være at det under 2. verdenskrig var mangel på klær og stoff på den britiske øya. Banknæringen, som allerede da var en viktig del av øyas økonomi, var bekymret over at deres mannlige ansatte ikke hadde anstendige klær å gå med på kontoret. Derfor fikk to av bankene på Bermuda, The Bank of Bermuda Ltd og The Bank of N.T. Butterfield and Sons Ltd, en lokal skredder til å sy shorts – basert på shortsene som allerede ble brukt av britiske militære i varme strøk. Hver mannlig ansatt fikk utlevert to par shorts i grå ullflanell og to par høye sorte ullstrømper. Dette, sammen med blazer, skjorte, dressko og slips utgjorde “uniformen” for Bermudas bankmenn. Etter krigen kom flere designs på Bermudashortsen, og andre farger i bomull som gjorde Bermudashortsen populær, og en del av kulturen på øya. Fremdeles er det vanlig å se forretningsmenn på Bermuda i shorts – men alltid med blazer og høye strømper.

Bankiere på Bermuda i Bermudashorts. Foto: GoToBermuda.com
Bankiere på Bermuda i Bermudashorts. Foto: GoToBermuda.com

Fysisk arbeid ute
Den andre gangen det går an å ha shorts på jobb er ganske enkelt om du jobber fysisk og gjør det ute om sommeren. Det kan være asfaltleggere, stuere på flyplasser, snekkere – alle som gjør et skikkelig fysisk arbeid og trenger å ha luft på leggene. Vi kontorrotter får klare oss med å droppe slipset og skru opp aircondition!

Sjøflypiloter på Maldivene
Ok, det finnes kanskje en tredje yrkesgruppe som kan komme unna med shorts på jobb  – sjøflypiloter! Da jeg var på bryllupsreise på Maldivene i 2002, fløy vi Twin Otter sjøfly mellom flyplassen i Malé og resorten, som lå på en isolert øy tre kvarters flygning fra flyplassen. De kanadiske pilotene og den maldiviske stuer/bakkemannskap/stuerten stilte alle tre i hvit kortermet skjorte, sort shorts og flip-flopper! Det var helt innafor!

Jobber du i den spisse enden av denne, er shorts ok på jobb. Ellers ikke.
Jobber du i den spisse enden av denne, er shorts ok på jobb. Ellers ikke.