Billettlomme

Billettlomme


Du har kanskje lagt merke til at på noen dresser, jakker og frakker har noen satt på en ekstra tredje lomme rett over den høyre ytterlommen. Dette kalles en «billettlomme». 

Billettlommen, eller «ticket pocket» er en erkebritisk oppfinnelse som skal ha dukket på på 1850-tallet da det ble stadig vanligere for gentlemen å ta nyvinningen toget mellom boligen på landet og forretninger i byene. For å slippe å lete gjennom alle lommene i dressen for å finne billetten når konduktøren kom, fikk disse herrene sydd inn en dedikert billettlomme – perfekt for en togbillett – på utsiden av jakken. Hvem vil vel rote rundt i alle lommene etter den hersens billetten?

Selv om dette gir mening, er det de som påstår at billettlommen faktisk ikke opprinnelig brukt til billetter, men til småmynter. På den engelske landsbygda var det vanlig å  betale «bompenger» ved passering gjennom småbyer og grinder. For å ha lett tilgang til småmynt for å betale bompengene når man var ute og red, begynte man å legge til en liten lomme til småmynt på ridejakken.

Uansett opprinnelse, billettlommen ble værende som en sartoriell kuriositet. Det er sjelden den ses på konfeksjon i dag, og ytterst sjelden på klær som ikke stammer fra Storbritannia. Dens opprinnelse fra landsbygda – enten det er fra hesteryggen eller på reisedressene til gentlemen som dro med tog til landet – gjør at den ikke passer til de mest formelle dressene. Men, supert til tweed, løse jakker og mer uformelle dresser. Det skal nok godt gjøres å se en billettlomme på en pinstriped city-dress i London i dag.

Da jeg kjøpte min tweeddress hos Walker Slater i fjor, var et av kriteriene for valg av modell at den skulle ha billettlomme. Nå er jo alle billetter elektroniske, men jeg har funnet ut at lommen på min jakke passer perfekt til en iPhone 7.

Billettlommen – passer godt til elektroniske billetter i dag

Vanligvis velger jeg å ikke sprette opp sømmen som holder ytterlommene på jakken igjen. Det hjelper jakken å holde fasongen, og jeg unngår å falle for fristelsen til å putte en masse stæsj i ytterlommene. Det finnes knapt noe styggere enn dressjakker med ytterlommer som buler av innhold.  Billettlommen derimot er såpass liten at den har jeg sprettet opp – nettopp for å ha telefonen i.

Nå som jeg skal få sydd meg en dress hos Seszio er billettlommen en del av bestillingen.

 

Grenadine-slips

Grenadine-slips

 

Om du ennå ikke har fått deg grenadine-slips, er dagens anbefaling å skaffe det par. Du finner knapt noen type slips som er mer allsidig enn et grenadine-slips.

Denne typen slips kjennetegnes ved måten silken er vevd på. Det er en slags gasbind-vev (eller «Garza a giro inglese» – engelsk gasbind-vev som det kalles i Italia) som gir en litt ru, teksturert overflate på slipset. Størrelsen på veven kan variere fra gaza fina som er den fineste veven, til garza grossa som er en groveste.

garza grossa-vev sett «under mikroskop»

Selv liker jeg garza grossa best. Her er det mer spill i stoffet og selv ensfargede slips blir mye mer interessante når det har graza grossas spill og mønster i veven.

Lilla grenadine-slips fra Charles Tyrwhitt (foto: Charles Tyrwhitt)

Ekte Grenadine-slips (jeg har ikke klart å finne ut hvor navnet kommer fra), lages av silke vevd hos produsenter ved Comosjøen i Nord-italia – Fermo Fossati og Seteria Bianchi er de mest anerkjente av disse. Silken veves fremdeles på eldgamle maskiner fra tidlig 1900-tall, og produsentene setter kvalitet i høysetet. Slipsene fås både med enkle møstre, og enfarget.

Grenadine-slips kan minne litt om strikkede slips, men mens strikkeslips er uformelle kan grenadine-slips være toppen av formell stil. Blant annet er et sort grenadine-slips perfekt til begravelser.

Sean Connerys James Bond hadde mørke grenadine-slips som sin favoritt.  Selv har jeg et par grenadine-slips fra Charles Tyrwhitt som jeg bruker mye på jobb – et lilla og at marineblått (det lilla er nesten en perfekt match til en av våre corporate-farger).

Blått grenadine-slips fra Charles Tyrwhitt går veldig fint med min brune rutete dress fra Viero Milano.

Det fine med grenadine-slips er at selv om du velger et ensfarget grenadine-slips, gjør spillet i veven at de ikke blir kjedelige som vanlige ensfargede silkeslips (se Donald Trumps fæle røde slips). Men, de er også relativt rolige. Det er først når du kommer nært innpå at du ser de små rutene i veven. Derfor er de perfekte til mønstrede skjorter eller jakker. Jeg bruker mine grenadine-slips mye til rutete eller stripete skjorter. Bruk gjerne et ensfarget grenadine-slips til tweedjakke – om du finner et slips som plukker opp en av fargene i tweeden snakker vi perfekt match. Generelt sett synes jeg grenadine-slips gjør seg best i mørke farger, uten ekstra mønster.

Grenadine-slips er ganske tykke, så det er viktig å velge rett slipsknute for ikke å ende opp med en enorm klump i halsen (!). Du kan få til en dobbel Windsor om du strammer slipset under knyting, men da kommer du til å slite voldsomt på det. Gå heller for smalere knuter som klassisk four-in-hand eller min favoritt Kelvinknuten.

I tillegg til nevnte Charles Tyrwhitt, finner du også flotte grenadine-slips hos Drake’s og Eton for å nevne noen.

Peaky Blinders

Peaky Blinders

Harvey Specter (foto: USA Network)

Jeg vil anta et lesere av denne bloggen også ser den amerikanske serien Suits (finnes på Netflix). Seriens hovedperson Harvey Specter (Gabriel Macht) er kanskje dagens serieverdens best kledde mann, i en serie med skarpe dresser og velfristere kvinner. Men, i vinter har jeg oppdaget en annen serie med andre velkledde og velskodde menn – dog med en helt annen stil enn Specters Tom Ford-dresser – nemlig BBC-serien Peaky Blinders (kan ses på TV2 Sumo og Netflix i Norge).

Peaky Blinders er navnet på en gjeng gangstere i 1920-tallets Birmingham, og serien har hentet inspirasjon fra historiske hendelser i britisk mellomkrigshistorie.

Gjengen ledes av brødrene Shelby, med Thomas Shelby (Cillian Murphy) i spissen, som både er fryktet og beundret i Birminghams arbeiderklassemiljø, og som sliter med noe som må være post-traumatisk stress etter å ha kjempet i Frankrike under første verdenskrig. Vi følger en voldelig kamp mot andre ganstere, politiet, etteretningstjenesten, IRA og interne stridigheter i familien Shelby. En spennende serie med fantastiske bilder og ikke minst er Peaky Blinders et britisk kostymedrama som bare BBC kan lage det.

Jeg hadde ikke forventet å bli imponert over klesstilen da jeg satte meg ned og begynte å se en serie om gangstere i Birminghams arbeiderstrøk rett etter første verdenskrig. Men, jeg ble raskt veldig positivt overrasket. Brødrene Shelby, og særlig Thomas, kjører en gjennomført stil som faktisk er veldig, veldig kul. Her går det i three-piece tweed-dresser, sorte frakker, skjorter med club-collar og six-pence-hatter i tweed (med barberblad gjemt i bremmen). Det er en gjennomført stil, og det er tydelig at rollefigurene faktisk er opptatt av å kle seg stilig. De skiller seg på denne måten fra omgivelsene. Kostymedesignerne har lagt seg veldig tett opptil datidens stil, med grovere stoffer både på dressene og bomullskjortene enn vi er vant til i dag, men ikke helt autentisk. De ekte Peaky Blinders hadde videre bukser (se for eksempel HBO-serien Boardwalk Empire som utspiller seg et par år senere i USA), og neppe en like streng siluett som i serien.

Gjengleder Thomas Shelby, i sin signatur-three-piece dress – med haglen på skulderen – omgitt av resten av familien. (Foto: BBC)

Som sagt er dressene ganske like de som selges i dag. Jeg kjøpte selv en three-piece tweeddress hos Walker Slater i London, men min har mer farger enn gutta i Peaky Blinders. De bruker mye grått og mørke jordfarger. I motsetning til bildet over, bruker Thomas Shelby bare unntaksvis slips, og velger å gå slipsløs (men med øverste knapp kneppet) i sine bomullskjorter med avtagbar club-krave. Den avrundede snippen gjør antrekket mindre strengt. På hodet bærer gjengmedlemmene alltid en tweed sixpence – som skjuler et enkelt, men effektivt våpen.

Gjengleder Thomas Shelby til hest – i skjorte med club-krave og uten slips (foto: BBC)

Ifølge serieskaperne har også klærne vært viktig i serien, blant annet for å skille gangsterne fra resten av personene i serien. I hjemlandet har Peaky Blinders fått stor oppmerksomhet, og stilen blitt kopiert. 

Serieskaper og manusforfatter Steven Knight, startet i 2016 klesmerket Garrison Tailors (oppkalt etter Shelby-gjengens egen pub The Garrison) der han selger klær inspirert av serien.

Er du glad i britisk kostymedrama, tweed, tøffe gangstere og britiske dialekter (Sam Neill, opprinnelig fra Nord-Irland, snakker et fantastisk nord-irsk som inspektør Chester Campbell) så er det bare å benke seg i sofaen og slå på Netflix. Enjoy, lads.

En tweed-dress fra Walker Slater

En tweed-dress fra Walker Slater

Under arbeidet med julekalenderen i desember, ble jeg klar over at jeg manglet flere av de tingene jeg selv mente enhver velkledd mann trengte. En av plaggene var en tweedjakke. Da jeg planla en tur til London i mars, sjekket jeg litt på nettet hvor jeg kunne kjøpe meg en god tweedjakke. 

Én mulighet var selvsagt Hacket of London, men da jeg sjekket utvalget lå en fin tweedjakke på £600, som vel var litt i overkant for mitt budsjett denne gang. Men med litt hjelp fra min gode venn Google og noen tips på Twitter, endte jeg opp på nettsidene til Walker Slater. Etter å ha kikket litt rundt, og sett på de ulike fargene og mønstrene ble jeg litt «betatt» av Edward Jacket, Green Red Windowpane Lambswool Tweed, som skal være inspirert av ingen ringere enn vår gamle venn Edward VIII. Prisen var heller ikke så ille, og i tillegg til jakke kunne jeg kjøpe både bukser og vest. Selv om jeg skrev i posten om tweed i desember, at en full three-piece dress i tweed fort kunne se litt komisk ut, så fikk jeg plutselig veldig lyst på en.

Walker Slater startet i Skotland i 1989, og har nå butikker i Edinburgh og London. I London har de både butikk på Fulham Road og i Covent Garden. Siden jeg allikevel skulle en tur hit, bestemte jeg meg for å ta turen innom butikken som ligger bare et par minuters gange fra Covent Garden tubestasjon.

Walker Slaters butikk i Covent Garden

Butikken i Covent Garden har både dame- og herreklær, og er en liten hule av tweed. Selv putene i sofaen er i tweed. Butikken er ikke stor, men utvalget er imponerende. I tillegg til tweed-dresser og jakker, har de også skjorter, slips, sko og annet tilbehør. Da jeg besøkte butikken fløy tre ansatte rundt og hjalp kunder og da jeg ikke fant nevnte Green Red Windowpane Lambswool Tweed i min størrelse, smatt en av de ansatte ned i kjelleren og dukket opp etter kort tid med både bukse, jakke og vest.

Walker Slaters butikk i Covent Garden er en liten tweedhule!

Jeg gikk selvsagt for hele pakka! Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å bruke en full dress i tweed, men det ser ganske kult ut. Det er jo også mulig å bruke bare jakken sammen med vesten og et par andee bukser. Et par brune cordbukser hadde nok passet veldig godt. Dessverre hadde de bare lyse inne. Et annet alternativ kan være buksene og vesten, med en ensfarget brun eller grønn jakke. Her er det mange kombinasjonsmuligheter.

Fornøyd i min nye three-piece mens jeg venter på skredderen.

Siden jeg er sexylubben uten apearmer måtte jeg selvsagt få gjort noen små endringer. Jakkeermene måtte kortes og buksen måtte legges ut et par centimeter og legges opp. Alle buksene kommer i rå lengde, så de må uansett innom skredderen før du kan gå ut med ditt nye antrekk. Heldigvis har butikken en skredder rett over veien som de samarbeider med, og for noen ekstra hundrelapper kunne jeg få dressen neste morgen – siden jeg skulle fly hjem. Faktisk fikk jeg en mail samme ettermiddag om at dressen var ferdig, men jeg var da såpass langt unna at jeg ikke ville rekke å hente den før stengetid.

Totalt havnet jeg på rett under £500 for bukse, jakke, vest og forandringer. Walker Slater er med i tax-refund-opplegget, så jeg regner med at det snart detter inn et refund på £50-60 etterhvert.

Du kan også få skreddersydd klær hos Walker Slater. Da starter en tweedjakke på £570 mens en dress ligger på fra £750 – £920 om du skal ha med vest også.

Så langt har jeg ikke brukt alle tre delene sammen, men jeg har både brukt jakken alene og sammen med buksene. Det ble faktisk ikke så varmt som jeg fryktet. Mitt største problem nå ser jeg er at jeg ikke har noe slips eller pocketssquare som passer riktig godt til dressen. Jeg får sjekke Charles Tyrwhitt .

Skinnlapper på albuene

Skinnlapper på albuene

I en annen tid, da folk hadde dårligere råd og passet bedre på tingene sine, var det vanligere å reparere klærne enn å kjøpe nytt.  Skinnlapper på albuene på blazerne skal ha dukket opp på 1920-tallet, først hos amerikanske collegestudenter som ville forlenge livet på skoleblazerne sine.

Albuelapp i semsket skinn på twedjakke (http://www.jaegeroutlet.com)
Albuelapp i semsket skinn på twedjakke (http://www.jaegeroutlet.com)
Tyske soldater under 1. verdenskrig (trolig 1914). Ingen skinnlapper å se, men imponerende barter.
Tyske soldater under 1. verdenskrig (trolig 1914). Ingen skinnlapper å se, men imponerende barter.

Jeg har ikke klart å finne noe definitivt svar på når skinnlapper på albuene først ble brukt, eller hvem som kom opp med idéen, men én teori er at dette (som så mye annet i herrestil) har militære aner. Det påstås i én kilde at det var amerikanske stoldater som sydde skinnlapper på albuene sine for at de tykke ullgenserne deres skulle holde lenger. En annen at tyske soldater sydde skinnlapper på albuene på uniformsjakkene slik at de skulle holde leger når de krøp fra skyttergrav til skyttergrav på albuene. Ikke vet jeg, men det kan se ut som det startet under første verdenskrig i alle fall.

Hvordan skinnlappene beveget seg fra soldatene i skyttergravene til amerikanske collegestudenter vil nok kanskje alltid være et mysterium. Men, de kan ha tatt veien via engelske lorder. De dro ikke på jakt i GoreTex og fleece som norske jegere i dag, men i en skikkelig jaktdress i tweed. En jaktdress har gjerne en skinnlapp på skulderen for å bekytte mot slitasje fra geværkolben, og det er ikke så vanskelig å tenke seg at noen fant på å sy skinnlapper på albuene også. De hadde vel spisse albuer, lordene?

Genser med albuelapper fra Brooks Brothers
Genser med albuelapper fra Brooks Brothers

Når jeg tenker på skinnlapper på albuene, forbinder jeg det kanskje først og fremst med tweedjakker eller cordjakker på aldrende professorer. I dag er skinnlappen mer en morsom liten detalj enn for å forlenge plaggets levetid. Albuelappene finnes ikke bare på jakker, men også på gensere og skjorter finner du albuelapper i skinn eller bomull. Selv om jeg har sett skinnlapper i blankt skinn og til og med alligator, er det vanligste å bruke lapper i tynt, mykt semsket skinn. Et kjapt søk på eBay viser at det finnes skinnlapper i alle fasonger og farger.

En liten kikk på Pinterest gir deg en hel haug med tips. Jeg vil vel ikke anbefale å sy skinnlapper på dressjakken om den blir slitt på albuene (da anbefaler jeg heller en tur til i favorittbutikken min for å kjøpe en ny dress), da skinnlappene passer best på litt uformelle klær som tweedjakker, gensere og ikke på dressen du bruker på kontoret.

Tweedjakke

Tweedjakke

Vi har kommet til 13. desember, og med tanke på alle barn som i dag går Luciatog i pappas gamle hvite skjorte burde det vært en hvit skjorte i dagens luke (den hadde vi jo imidlertid 1. desember). I dag har vi et annet klassisk herreplagg som jeg må innrømme jeg også mangler i skapet – tweedjakken.

Klassisk treknaps tweedjakke fra Purdey
Klassisk treknaps tweedjakke fra Purdey, kombinert med skjorte i tattersall-mønster og slips med jaktmotiv

Selv om tweedjakken kanskje forbindes med professorer, engelsk jakt og bestefar, er den en naturlig del av den velkledde mannens garderobe.

Tweed er betengelsen på en type kypert- eller diagonalvevd ullkvalitet med en litt ru overflate, som stammer fra Skotland, Nord-England og Irland. Navnet «tweed» skal visstnok ha kommet av en misforståelse –  eller en uleselig faktura. I Skotland gikk stoffet under navnet «tweel», en skotifisering av det engelske «twill», men da handelsmannen James Locke bestilte en forsendelse av stoffet i 1826, leste han «tweed» i stedet for «tweel» og det ble navnet på stoffet heretter. Som så mye annet i Storbritannia gjør man ikke om på tradisjoner selv om det viser seg å være feil!

harristweedDen tradisjonelt sett beste tweeden er Harris Tweed. Dette er tweed som produseres for hånd, etter gammel oppskrift kun på Harris og noen få andre øyer i de skotske Ytre Hebridene. Folket på øyene har i århundrer vevd ullstoffer som både er slitesterke og til dels vannavstøtende, og som har blitt veldig populære i tweedjakker. På gammelt gælisk ble stoffet kalt «clò-mòr» eller «stort tøy».

Tweedjakken forbindes ikke unaturlig med jakt, og en ekte engelsk tweedjakke låner fremdeles noen av trekkene fra jaktantrekket – både splitt bak (for at jakken skulle sitte godt over baken også på hesteryggen), og de skråstilte lommene med klaff (til ammunisjon). I tillegg har en god tweedjakke hornknapper – ikke skinnknapper!

Selv om tweeden i dens hjemland gjerne er noe som brukes på landet eller på jakt, gjør tweedjakken seg også i byen. Dog kanskje ikke til de mest formelle anledningene. Om du ikke søker en professorstilling, ville jeg kanskje ikke anbefalt tweedjakke i jobbintervju.

Sverre Wilberg som kriminalinspektør Hermansen i Olsenbanden - i three-piece tweeddress
Sverre Wilberg som kriminalinspektør Hermansen i Olsenbanden – i three-piece tweeddress

Kombiner tweedjakken med et par flanellsbukser, eller hvorfor ikke cordbukser? Den grove tweeden er perfekt sammen med cord. Et par litt grove bomullschinos eller jeans fungerer også fint. Tenk imidlertid på at stoffene du kombinerer tweedjakken med bør matche litt grovheten. En grov Harris Tweed-jakke bør ikke kombineres med en lys og lett ullkvalitet på buksene. Linbukser til tweed er også en merkelig «ice & fire» kombinasjon. Ekstra stilig blir det med en vest i samme stoff som jakken, men en full dress i tweed blir fort litt komisk. Noen som husker Kriminalinspektør Hermansen i Olsenbande-filmene?

Som sagt, jeg har ennå ikke funnet den perfekte tweedjakken – kanskje jeg skulle gjøre som BBC og dra til de Ytre Hebridene selv for å kjøpe min Harris Tweed jakke?

Cord – ikke for konger, men folk flest!

Cord – ikke for konger, men folk flest!

Det fine med høsten er at vi nå kan ta frem de litt tykkere og tyngre plaggene som har ligget og støvet ned i sommer. Der sommeren har vært preget av lin, bomull og lette ullstoffer, er dette tiden for cashmir, lamull og tyngre ullstoffer. Og cord! 

Cord, eller cordfløyel som det også kalles i Norge, er et stoff som lages av vridde fibre som, når de veves, ligger paralelt og skaper det særegne stripete mønsteret. Ofte kan man tydelig se bunnen av stoffet mellom skripene, eller «cordene». Cord er en form for ribbevevet fløyel.

Cord kommer i flere bredder. Bredden på et cordstoff måles i antall «wales» (eller ribber) per tomme. Jo lavere «wale», jo bredere striper. Cord kan fås i alt fra 1,5 wales per tomme til mer enn 21, men det vanlige er mellom 10 og 12. Cord med høyt antall wales egner seg gjerne til skjorter, mens svært brede wales ofte er brukt i ytterjakker eller møbelstoff.

Strech slim-fit cordbukser fra Ralph Lauren
Strech slim-fit cordbukser fra Ralph Lauren

Navnet cord kommer fra det engelske cord duroy. Duroy er et groft ullstoff som var vanlig i Storbritannia på 1700-tallet. Det er en vanlig misoppfatning at ordet kommer fra fransk corde du roi (kongens cord), men dette er en myte. På fransk heter stoffet «velours à côtes». Stoffet skal først ha blitt laget i Leeds, men Manchester ble senere et hovedsete for produksjon av cord – derfor heter stoffet også «Manchester» i Sverige.

Det store problemet med cord er slitestyrken, eller mangelen på sådan. Som de aller fleste andre myke stoffer, slites også corden fort. Cordene slites ned, og særlig cordbukser mister fort fasongen. Ingen bukser får «knær» og blir slaskete så fort som cordbukser, og det er heller ikke mulig å få skikkelig press i en cordbukse. Cord kommer vanligvis i bomull, men det finnes også ullcord. Ullcorden er ikke like myk som den i bomull, men holder seg bedre, og brukes mye i bukser.

Corddress med vest, fra Brooks Brothers
Corddress med vest, fra Brooks Brothers

Corden er, sammen med bomull og lin, og til dels flanell, et ganske uformelt stoff. Med unntak av «casual Friday«, ville jeg kanskje styrt unna cord på kontoret.

Men, til fritidsbruk og de mer uformelle anedningene er cord en fin erstatter til olabukser eller chinos. Selv synes jeg corden løfter kombinasjonen. En cordbukse, gjerne i jordfarger som brunt, flaskegrønt og beige, er det perfekte plagget til en lamullsgenser nå på høsten. Til uformelle anledninger er kombinasjonen cordbukser og tweedjakke en vinner – og den funker også for oss som ikke er lektorer. 🙂

Personlig er jeg veldig glad i cord, og i flere år hadde jeg en flott sort corddress fra Massimo Dutti, som dessverre ble helt utslitt. En corddress er den perfekte kombinasjonen av det formelle i dressen, men med den uformelle looken til corden. Kommer jeg over en ny corddress – som kanskje ikke koster fullt så mye som denne three-piece dressen fra Brooks Brothers – tror jeg at jeg slår til. Om ikke annet for å sitte på cafe og drikke te i den!