T-skjorter med hammer og sigd skaper bråk

T-skjorter med hammer og sigd skaper bråk

Selv om det som oftest er kvinners klesplagg som av en aller annen grunn skaper både politiske diskusjoner – som for eksempel debatten om hijab og andre heldekkende plagg for kvinner – hender det at klesplagg for menn også skaper bølger.

Som jeg skrevet om tidligere, er det jo ikke lov for iranske menn å bruke slips, men nå er det et sett med t-skjorter fra den amerikanske billigkjeden Walmart som skaper internasjonal kontrovers.

Flere av produktene som fremdeles selges på walmart.com – på tross av protestene

T-skjortene med trykk (se forøvrig min post om t-skjorter med trykk fra i sommer) viser det kommunistiske symbolet hammer og sigd. Noen også med bokstavene CCCP som er den russiske forkortelsen for Sovjetunionen.  Dette har naturlig nok skapt en del kontrovers blant tidligere sovjetrepublikker, og Litauens ambassadør til USA har skrevet et åpent brev til Walmart der han ber om at produktene blir fjernet. Ifølge MSNBC har Walmart ikke respondert.

Selv om jeg egentlig er tilhenger av at folk må kunne kle seg som de vil, så ser jeg hvorfor særlig folk fra Baltikum reagerer. Den kommunistiske undertrykkelsen av folket i Latvia, Litauen og Estland var beinhard, og dødstallene var store. At noen selger t-skjorter som hyller et så undertrykkende og dødelig regime som det sovjetiske vitner om en helt grenseløs historieløshet. Folk må gjerne bruke dem, men jeg synes et selskap som Walmart burde la være å selge dem. Jeg lurer på hva folk hadde sagt om HM hadde hadde solgt t-skjorter med hakekors på…

Selv har jeg en t-skjorte med logoen til det russiske flyselskapet Aeroflot – som av en eller annen grunn fremdeles har hammer og sigd i logoen. Den ville jeg aldri hatt på meg i en tidligere Sovjet-republikk …

Lacoste erstatter krokodillen med truede dyrearter

Lacoste erstatter krokodillen med truede dyrearter

Lacoste lanserte denne uken en spesialkolleksjon av deres ikoniske poloskjorte i hvit piquet, der den klassiske krokodillen er erstattet med en av ti truede dyrearter.

Kolleksjonen er et samarbeid mellom Lacoste og International Union for Conservation of Natures Save Our Species-program som omfatter blant annet sumatratigeren og javanesisk nesehorn.

Skjortene kommer i en spesialeske som forteller om alle de ti dyreartene som kampanjen dekker
[Foto: lacoste.com]
Krokodillen er ikke helt borte – den finnes i nakken – men på venstre bryst er den erstattet av aper, nesehorn, skilpadder eller papegøyer.

Kolleksjonen ble lagt ut til salg på laoste.com 28. februar og total var kun 1775 skjorter tilgjengelig. Hver av de ti motivene kommer bare i det antall dyr som er igjen i naturen. Så mens det finnes 450 markiguaner (Cyclura pinguis) men bare 30 vaquitaer, ble det lagt ut 450 skjorter med iguanaen, men bare 30 med delfinarten vaquita.

Disse poloskjortene selges bare i en kort periode på lacoste.com, og tross iherdige forsøk i dag morges  var jeg for sent ute. Flere ganger kom jeg så langt at jeg fikk lagt en skjorte i handlekurven, men innen jeg fikk betalt var skjorten utsolgt. Forhåpentligvis vil Lacoste kjøre en ny kampanje – med andre truede dyrearter. Både Lacoste og kampanjen har allerede fått god PR globalt på denne kampanjen, som forhåpentligvis vil sette fokus på disse dyreartenes situasjon.

Arangenser

Arangenser

En av dagene det var skikkelig kaldt hjemme, fant jeg frem min gamle Arangenser som jeg kjøpte i Dublin for 20 år siden. jeg husker jeg brukte en del tid på å finne den perfekte Arangenseren, for det var dét jeg skulle kjøpe i Dublin den januarhelgen.

Aranøyene ligger utenfor vestkysten av Irland ved Galway Bay og består av øyene Inishmore, Inishmaan og Inisheer. Øygruppen har ca 1200 innbyggere som tradisjonelt har levd av fiske, jordbruk – og gensere!

Værharde og ville Inishmore, med fortet Dun Aonghasa Foto: aranislands.info

Arangensere er tradisjonelt laget av ufarget, off-white saueull, men finnes i dag i en rekke farger. Opprinnelig ble de laget av uvasket ull, som fremdeles beholdt en del lanolin slik at genserne holdt vannet ute – noe som var veldig nyttig for de lokale fiskerne som brukte genserne ute på fisket. Det som allikevel gjør Arangenserne unike er de mange intrikate kabelmønstrene som pryder hele genseren – ikke bare på frontpanelet, men også bak og på ermene.

De ulike familiene og klanene på øyene har etterhvert fått sine egne, gjenkjennelige mønstre som ble nedarvet gjennom generasjonene. Faktisk ble mønstrene på genserne ofte brukt til å identifisere likene av druknede fiskere som skyllet opp på land.

Selv om noen påstår at strikking av Arangensere er en eldgammel tradisjon på øyene, går tradisjonen ikke lenger tilbake enn til 1890-årene da britiske myndigheter innførte en rekke programmer for å få bukt med fattigdom og underutvikling i Irland gjennom The Congested Districts Board of Ireland. Dette innebar blant annet at fiskere fra andre deler av Storbritannia ble sendt til Aranøyene for å lære fiskerne der nye teknikker. Sammen med de engelsken fiskerne kom også fiskernes koner, som hadde med seg strikkeoppskrifter og teknikker hjemmefra. Den tradisjonelle Guernsey-genseren, som hadde mindre mønstre og ble strikket i et finere garn (som ikke var tilgjengelig på Aran) er trolig inspirasjonen for Arangenseren.

Genserne ble fort populære blant de lokale fiskerne, men etter et stort oppslag i Vogue på 1950-tallet ble genserne en viktig eksportartikkel for øygruppen.

Selv om mange såkalte Arangensere i dag lages på maskin – og kanskje ikke engang på øyene – kan man fremdeles kjøpe håndlagde Arangensere. Det er et tradisjonelt håndverk som tar tid. For en erfaren strikker, tar det omtrent 60 timer å strkke de 100.000 maskene som en ekte Arangenser består av.

 

Typisk Arangenser med geometriske mønstre

En Arangenser er god og varm og tykk – og ikke noen innegenser eller noe formelt plagg. Den er super å bruke utendørs – på tur med hunden, fisketur eller bare en tur i skogen. Bruk den med jeans eller cordbukser, kanskje under en duffelcoat.

Historien om Arangenseren på 8 minutter:

Baseballcapsen

Baseballcapsen

I forrige uke skrev jeg om Panamahatten – et stilig, lett og en smule aristokratisk hodeplagg med lang tradisjon og resultatet av århundrelangt håndverk. Denne gangen beveger jeg meg i den helt andre enden. Til baseballcapsen.  

Åja, jeg skriver capsen. Jeg tror ikke det er et like hett tema som bøyd eller rett brem (mer om det senere), men caps vs cap om hodeplagget i entall er noe ekspertene strides om. Derfor spurte jeg min tidligere kollega, nå innholdsrådgiver i Netlife Research, og språknerd Susanne Egset om hva som er korrekt.

– Det grammatisk korrekte er ein cap, med sidan det er blitt vanleg dagligtale å seie “en caps” så er det trygt å gå for den varianten som du syns det smakar OK for deg. Akkurat som med muffins, skriver Susanne i en sms

Forfatteren selv i klassisk baseballcaps fra University of Texas

Enkeltspent handler om klassisk herrestil, og vi kan ikke komme utenom at den klassiske baseballcapen er et ikonisk herreplagg. Men, la oss slå det fast med én gang – baseballcaps og dress hører ikke sammen. Om du skulle være i tvil – ta en kikk på bildet under.

Donald Promp
Baseballcap og dress – ingen strålende kombinasjon. Foto: Gage Skidmore

Sånn – med det ute av veien kan vi se på historien bak baseballcapsen og hvordan den ble en slik ikonisk del av enhver manns garderobe.

Baseballcapsens historie
Baseballcapsen slik vi kjenner den i dag, ble introdusert i 1954 av selskapet New Era, og besto av seks tøystykker sydd sammen til en halvkule med en tøykledd metallknapp (denne kalles av en eller annen grunn for en squatchee) på toppen. Hver av de seks seksjonene av capsen har et lite hull med brodering rundt som gir lufting på toppen.  Foran har den en fortsterket, avrundet brem som gir beskyttelse mot både sollys og skarpe stadionlyskastere. New Era ga modellen navnet 59Fifty. Den ble i 1958 en del av den offisielle uniformen for baseballspillere og satte standarden for baseballcaps. Inntil da hadde lagene selv valgt hodeplagg.  New Era produserer nå mer enn 50 millioner baseballcapser årlig.

Forskjellige baseballcaps-designs fra 1800-tallet

New York Knickerbockers skal ha vært det første baseballlaget som brukte caps. Knickerbockers var da også et av de aller første lagene, så det er ikke rart de var tidlig ute. I april 1849 begynte de å bruke en slags caps i strå, men gikk over til mer komfortable og holdbare capser i merinoull fem år senere. I starten hadde de fleste baseballcapsene flat topp, det fantes runde capser uten brem og noen med brem rundt hele.

Moderne Detroit Tigers baseballcaps – denne har tilogmed LED-lys! foto: Amazon.com

Det første laget som kom opp med et capsdesign som minner om det vi har i dag var Brooklyn Excelsiors som introduserte capsen som skulle bli defacto standard i 1860årene. Detroit Tigers ble i 1901 det første laget til å sette logoen sin på fronten av capsen, noe som etterhvert ble en standard – ikke bare i baseball – men for merkevarer, myndigheter og andre sportslag som brukte caps.

Grønn undeside på bremmen
Har du lagt merke til at mange baseballcapser er grønne under bremmen? Dette skyldes at i 1895 introduserte den profesjonelle baseballspilleren Jesse Burkett en type baseballcaps med halveis gjennomsiktig grønn brem – av samme type som du kanskje har sett på bankfunksjonærer i gamle filmer. Tanken var at dette både skulle gi bedre utsyn, samtidig som det beskyttet øynene. Det ble ingen suksess, men i mange tiår etter var standarden på baseballcapser at undersiden av bremmen var grønn. På 1970-tallet byttet de fleste lagene til grå, mens svart er vanligst i dag. Dette for å minske probemet med sterk sol i øynene. Fremdeles lages imidlertid mange baseballcapser med grønt på undersiden av bremmen.

Bruke caps
Baseballcapsen tok skrittet fra banen til tribunen på 1960-tallet, da folks daglige dress-code ble noe mer avslappet. Men, det var først på 1970-tallet at det ble innafor å bruke baseballcaps til daglig – utenfor baseballarenaen.

Menn sluttet etterhvert å bruke hatt tid vanlig, men baseballcapen ble hvermannsens hodeplagg. I en artikkel fra 2015 kaller New York Times baseballcapsen for “the common man’s crown”.

I sin bok Ball Cap Nation, skriver James Lilliefors at noe av årsaken til dette skiftet i 1970-årene var at de første småguttene som hadde spilt baseball med baseballcaps som små, var nå blitt voksne og fortsatte å bruke caps. Dessuten hadde Tom Selleck brukt baseballcaps i TV-serien Magnum P.I. og han så tøff ut i den.

Som sagt innledningsvis – man bruker ikke baseballcaps til dress. Baseballcapsen er et avslappet hodeplagg, og passer like godt til jeans og t-skjorte, shorts og piquet eller parkas. Særlig for oss som ikke lenger har særlig med hår på hodet er det supert med en caps når solen skinner. Jeg har også blitt glad i år bruke caps når det regner – det blir mindre kaldt på toppen da. 🙂  I det hele tatt – capsen kan brukes til det aller meste.

Velge caps
Jeg har flere baseballcapser – de aller fleste fra University of Texas med det karakteristiske  longhorn-hodet på fronten – en oransje i ull med hvit longhorn, en hvit i bomull med oransje longhorn og en sort i ull med oransje longhorn. I tillegg har jeg en løpecaps – i oransje med hvit longhorn – fra Nike i polyester som jeg bruker på løpetur. Jeg har aldri studert ved UT, men familien jeg bodde hos da jeg var på utveksling i Texas var Longhorns, så jeg føler en nærhet til merket. Skal du kjøpe deg en caps er det gøy om du har en aller annen tilknytning til laget – om det er et profesjonelt lag eller et universitetslag. Det blir mer personlig enn en standard New York Yankees-caps.

Klassisk New York Yankees baseballcaps

Det finnes i dag også mange store brands  – som Polo, Gant og så videre – som lager fine baseballcapser med sin logo på. Eller – gå for en ensfarget uten logo. Du går aldri feil med en mørk marineblå ensfarget caps. Men, gå for – om du kan – en fitted caps. Altså, en som er tilpasset størrelsen på hodet ditt – ikke en “one-size-fits-all” med åpning bak. En fitted cap er alltid stiligere.

Det store spørsmålet – bøyd eller rett brem?
Jeg vil tro det er like mange oppfatninger om bremmen skal være bøyd eller rett som det er meninger om sorte eller brune sko.

Her er Don C, designer hos Just Don, i samtale med GQs Will Welch om nettopp bøyd eller rett brem:

Selv er jeg en svoren tilhenger av den bøyde bremmen – gjerne så bøyd som mulig. Tidligere kollega i Gambit, nå best kjent som bassist i Oslo-bandet Label, og capsentusiast Dag E Clausen svarer slik når jeg spør om rett eller bøyd brem:

 – Ja takk begge deler. Er jo bare litt ulike stiler med hver sine uttrykk. Rett er vel litt mindre brukt og litt sånn trendy på en korny måte, spør du meg. Mulig det er aldersgrense på rett? Du bør være en rimelig selvsikker og trendy type om du skal komme unna med rett brem uten å se påtatt og strebersk ut, sier Dag med et smil.

Bassist i Oslo-bandel Label, caps- og tyggisentusiast Dag E Clausen – med bøyd brem

Skinnlapper på albuene

Skinnlapper på albuene

I en annen tid, da folk hadde dårligere råd og passet bedre på tingene sine, var det vanligere å reparere klærne enn å kjøpe nytt.  Skinnlapper på albuene på blazerne skal ha dukket opp på 1920-tallet, først hos amerikanske collegestudenter som ville forlenge livet på skoleblazerne sine.

Albuelapp i semsket skinn på twedjakke (http://www.jaegeroutlet.com)
Albuelapp i semsket skinn på twedjakke (http://www.jaegeroutlet.com)
Tyske soldater under 1. verdenskrig (trolig 1914). Ingen skinnlapper å se, men imponerende barter.
Tyske soldater under 1. verdenskrig (trolig 1914). Ingen skinnlapper å se, men imponerende barter.

Jeg har ikke klart å finne noe definitivt svar på når skinnlapper på albuene først ble brukt, eller hvem som kom opp med idéen, men én teori er at dette (som så mye annet i herrestil) har militære aner. Det påstås i én kilde at det var amerikanske stoldater som sydde skinnlapper på albuene sine for at de tykke ullgenserne deres skulle holde lenger. En annen at tyske soldater sydde skinnlapper på albuene på uniformsjakkene slik at de skulle holde leger når de krøp fra skyttergrav til skyttergrav på albuene. Ikke vet jeg, men det kan se ut som det startet under første verdenskrig i alle fall.

Hvordan skinnlappene beveget seg fra soldatene i skyttergravene til amerikanske collegestudenter vil nok kanskje alltid være et mysterium. Men, de kan ha tatt veien via engelske lorder. De dro ikke på jakt i GoreTex og fleece som norske jegere i dag, men i en skikkelig jaktdress i tweed. En jaktdress har gjerne en skinnlapp på skulderen for å bekytte mot slitasje fra geværkolben, og det er ikke så vanskelig å tenke seg at noen fant på å sy skinnlapper på albuene også. De hadde vel spisse albuer, lordene?

Genser med albuelapper fra Brooks Brothers
Genser med albuelapper fra Brooks Brothers

Når jeg tenker på skinnlapper på albuene, forbinder jeg det kanskje først og fremst med tweedjakker eller cordjakker på aldrende professorer. I dag er skinnlappen mer en morsom liten detalj enn for å forlenge plaggets levetid. Albuelappene finnes ikke bare på jakker, men også på gensere og skjorter finner du albuelapper i skinn eller bomull. Selv om jeg har sett skinnlapper i blankt skinn og til og med alligator, er det vanligste å bruke lapper i tynt, mykt semsket skinn. Et kjapt søk på eBay viser at det finnes skinnlapper i alle fasonger og farger.

En liten kikk på Pinterest gir deg en hel haug med tips. Jeg vil vel ikke anbefale å sy skinnlapper på dressjakken om den blir slitt på albuene (da anbefaler jeg heller en tur til i favorittbutikken min for å kjøpe en ny dress), da skinnlappene passer best på litt uformelle klær som tweedjakker, gensere og ikke på dressen du bruker på kontoret.

Tweedjakke

Tweedjakke

Vi har kommet til 13. desember, og med tanke på alle barn som i dag går Luciatog i pappas gamle hvite skjorte burde det vært en hvit skjorte i dagens luke (den hadde vi jo imidlertid 1. desember). I dag har vi et annet klassisk herreplagg som jeg må innrømme jeg også mangler i skapet – tweedjakken.

Klassisk treknaps tweedjakke fra Purdey
Klassisk treknaps tweedjakke fra Purdey, kombinert med skjorte i tattersall-mønster og slips med jaktmotiv

Selv om tweedjakken kanskje forbindes med professorer, engelsk jakt og bestefar, er den en naturlig del av den velkledde mannens garderobe.

Tweed er betengelsen på en type kypert- eller diagonalvevd ullkvalitet med en litt ru overflate, som stammer fra Skotland, Nord-England og Irland. Navnet “tweed” skal visstnok ha kommet av en misforståelse –  eller en uleselig faktura. I Skotland gikk stoffet under navnet “tweel”, en skotifisering av det engelske “twill”, men da handelsmannen James Locke bestilte en forsendelse av stoffet i 1826, leste han “tweed” i stedet for “tweel” og det ble navnet på stoffet heretter. Som så mye annet i Storbritannia gjør man ikke om på tradisjoner selv om det viser seg å være feil!

harristweedDen tradisjonelt sett beste tweeden er Harris Tweed. Dette er tweed som produseres for hånd, etter gammel oppskrift kun på Harris og noen få andre øyer i de skotske Ytre Hebridene. Folket på øyene har i århundrer vevd ullstoffer som både er slitesterke og til dels vannavstøtende, og som har blitt veldig populære i tweedjakker. På gammelt gælisk ble stoffet kalt “clò-mòr” eller “stort tøy”.

Tweedjakken forbindes ikke unaturlig med jakt, og en ekte engelsk tweedjakke låner fremdeles noen av trekkene fra jaktantrekket – både splitt bak (for at jakken skulle sitte godt over baken også på hesteryggen), og de skråstilte lommene med klaff (til ammunisjon). I tillegg har en god tweedjakke hornknapper – ikke skinnknapper!

Selv om tweeden i dens hjemland gjerne er noe som brukes på landet eller på jakt, gjør tweedjakken seg også i byen. Dog kanskje ikke til de mest formelle anledningene. Om du ikke søker en professorstilling, ville jeg kanskje ikke anbefalt tweedjakke i jobbintervju.

Sverre Wilberg som kriminalinspektør Hermansen i Olsenbanden - i three-piece tweeddress
Sverre Wilberg som kriminalinspektør Hermansen i Olsenbanden – i three-piece tweeddress

Kombiner tweedjakken med et par flanellsbukser, eller hvorfor ikke cordbukser? Den grove tweeden er perfekt sammen med cord. Et par litt grove bomullschinos eller jeans fungerer også fint. Tenk imidlertid på at stoffene du kombinerer tweedjakken med bør matche litt grovheten. En grov Harris Tweed-jakke bør ikke kombineres med en lys og lett ullkvalitet på buksene. Linbukser til tweed er også en merkelig “ice & fire” kombinasjon. Ekstra stilig blir det med en vest i samme stoff som jakken, men en full dress i tweed blir fort litt komisk. Noen som husker Kriminalinspektør Hermansen i Olsenbande-filmene?

Som sagt, jeg har ennå ikke funnet den perfekte tweedjakken – kanskje jeg skulle gjøre som BBC og dra til de Ytre Hebridene selv for å kjøpe min Harris Tweed jakke?

Timberlands Yellow Boot

Timberlands Yellow Boot

På Enkeltspents liste «24 ting den velkledde mannen bør ha i klesskapet» finner vi også en fritidsstøvel – Timberlands klassiske Yellow Boot. Sammen med mer formelle støvler som Chelseaboots, Chukkas og Jodhpurs, har disse gule støvlene fra Timberland rukket å bli en moderne uformell klassiker.

Den nå ikoniske gule, vanntette lærstøvelen ble introdustert i 1973 av Sidney Swartz. Han og broren Herman hadde blitt tatt inn i farens skofabrikk The Abington Shoe Company som faren Nathan kjøpte på midten av 1950-tallet. Nathan Swartz immigrerte som barn til Boston fra Ukraina med familien sin før første verdenskrig, og begynte å produsere sko på 1920-tallet.

timberlandlogoStøvlen var tiltenkt arbeidsfolk, og brukte ny teknologi for å være vanntett og slitesterk. Den fikk navnet “Timberland”, og ble raskt så populær at familien til slutt valgte å oppkalle selskapet etter denne ene skoen, som med tiden skulle gjøre Timberland til et verdensomspennende merkenavn.

Skoene ble raskt populære blant arbeidsfolk, og senere til turbruk. På 1990-tallet eksploderte støvlenes populæritet blant rappere og ungdom i de store amerikanske byene.  Siden den gang har skoene blitt populære over hele verden.

Selv om jeg ikke vil anbefale Timberlands til dress, er de en naturlig del av den velkledde mannens klesskap. De er like gode på fjelltur med nikkers, som i byen med jeans eller cordbukser. Med godt “veigrep” er de gode på vinterføre, og de holde både kulde og vann ute. De er ikke de billigste støvelene på markedet, men de holder i all evighet! Jeg kjøpte mine første Yellow Boots i 2005 eller 2006, og uten at jeg har behandlet dem særlig fint er de like gode nå som da. I tillegg har de fått en fin og slitt patina 🙂

Forfatterens "vintage" Timberlands fra 2006 (eller deromkring)
Forfatterens “vintage” Timberlands fra 2006 (eller deromkring)

Lurer du på hvordan Timberlands Yellow Boots lages? Ta en kikk på denne videoen:

Cord – ikke for konger, men folk flest!

Cord – ikke for konger, men folk flest!

Det fine med høsten er at vi nå kan ta frem de litt tykkere og tyngre plaggene som har ligget og støvet ned i sommer. Der sommeren har vært preget av lin, bomull og lette ullstoffer, er dette tiden for cashmir, lamull og tyngre ullstoffer. Og cord! 

Cord, eller cordfløyel som det også kalles i Norge, er et stoff som lages av vridde fibre som, når de veves, ligger paralelt og skaper det særegne stripete mønsteret. Ofte kan man tydelig se bunnen av stoffet mellom skripene, eller “cordene”. Cord er en form for ribbevevet fløyel.

Cord kommer i flere bredder. Bredden på et cordstoff måles i antall “wales” (eller ribber) per tomme. Jo lavere “wale”, jo bredere striper. Cord kan fås i alt fra 1,5 wales per tomme til mer enn 21, men det vanlige er mellom 10 og 12. Cord med høyt antall wales egner seg gjerne til skjorter, mens svært brede wales ofte er brukt i ytterjakker eller møbelstoff.

Strech slim-fit cordbukser fra Ralph Lauren
Strech slim-fit cordbukser fra Ralph Lauren

Navnet cord kommer fra det engelske cord duroy. Duroy er et groft ullstoff som var vanlig i Storbritannia på 1700-tallet. Det er en vanlig misoppfatning at ordet kommer fra fransk corde du roi (kongens cord), men dette er en myte. På fransk heter stoffet “velours à côtes”. Stoffet skal først ha blitt laget i Leeds, men Manchester ble senere et hovedsete for produksjon av cord – derfor heter stoffet også “Manchester” i Sverige.

Det store problemet med cord er slitestyrken, eller mangelen på sådan. Som de aller fleste andre myke stoffer, slites også corden fort. Cordene slites ned, og særlig cordbukser mister fort fasongen. Ingen bukser får “knær” og blir slaskete så fort som cordbukser, og det er heller ikke mulig å få skikkelig press i en cordbukse. Cord kommer vanligvis i bomull, men det finnes også ullcord. Ullcorden er ikke like myk som den i bomull, men holder seg bedre, og brukes mye i bukser.

Corddress med vest, fra Brooks Brothers
Corddress med vest, fra Brooks Brothers

Corden er, sammen med bomull og lin, og til dels flanell, et ganske uformelt stoff. Med unntak av “casual Friday“, ville jeg kanskje styrt unna cord på kontoret.

Men, til fritidsbruk og de mer uformelle anedningene er cord en fin erstatter til olabukser eller chinos. Selv synes jeg corden løfter kombinasjonen. En cordbukse, gjerne i jordfarger som brunt, flaskegrønt og beige, er det perfekte plagget til en lamullsgenser nå på høsten. Til uformelle anledninger er kombinasjonen cordbukser og tweedjakke en vinner – og den funker også for oss som ikke er lektorer. 🙂

Personlig er jeg veldig glad i cord, og i flere år hadde jeg en flott sort corddress fra Massimo Dutti, som dessverre ble helt utslitt. En corddress er den perfekte kombinasjonen av det formelle i dressen, men med den uformelle looken til corden. Kommer jeg over en ny corddress – som kanskje ikke koster fullt så mye som denne three-piece dressen fra Brooks Brothers – tror jeg at jeg slår til. Om ikke annet for å sitte på cafe og drikke te i den!

Shorts på jobb?

Shorts på jobb?

Det er sommer. Det er sol. Og selv i Norge blir det av og til varmt nå om sommeren. Dette har ført til at jeg har fått noen spørsmål om bruk av shorts på jobb. Er det innafor?

Forfatteren i cargo-shorts - på fritiden!
Forfatteren i cargo-shorts – på fritiden!

La meg starte med konklusjonen. Nei! Det er ikke innafor med shorts på kontoret. Selv ikke om det er sommerstille, det er midt i juli og det er en skandinavisk hetebølge (det vil si mer enn 25 grader).

Jeg elsker short! Jeg “bor” i et par shorts fra det blir 15 grader ute, men aldri på jobb.

Shorts og hårete mannebeidn har ingeting på jobben å gjøre – med noen ytterst få unntak. Det finnes egentlig bare to unntak fra regelen om at shorts på jobb er en uting.

Bermuda
Det første unntaket er om du er bankmann på Bermuda. Den lille britiske øya ute i Atlanterhavet har gitt navn til Bermudashortsen, som kjennetegnes ved at den er relativt rett og smal, og slutter 2-3 cm over knærne. Bermudashortsen kommer gjerne i dag i bummull, og finnes både med og uten oppbrett. Den går også under navnet “city-shorts”.

Historien bak Bermudashortsen skal være at det under 2. verdenskrig var mangel på klær og stoff på den britiske øya. Banknæringen, som allerede da var en viktig del av øyas økonomi, var bekymret over at deres mannlige ansatte ikke hadde anstendige klær å gå med på kontoret. Derfor fikk to av bankene på Bermuda, The Bank of Bermuda Ltd og The Bank of N.T. Butterfield and Sons Ltd, en lokal skredder til å sy shorts – basert på shortsene som allerede ble brukt av britiske militære i varme strøk. Hver mannlig ansatt fikk utlevert to par shorts i grå ullflanell og to par høye sorte ullstrømper. Dette, sammen med blazer, skjorte, dressko og slips utgjorde “uniformen” for Bermudas bankmenn. Etter krigen kom flere designs på Bermudashortsen, og andre farger i bomull som gjorde Bermudashortsen populær, og en del av kulturen på øya. Fremdeles er det vanlig å se forretningsmenn på Bermuda i shorts – men alltid med blazer og høye strømper.

Bankiere på Bermuda i Bermudashorts. Foto: GoToBermuda.com
Bankiere på Bermuda i Bermudashorts. Foto: GoToBermuda.com

Fysisk arbeid ute
Den andre gangen det går an å ha shorts på jobb er ganske enkelt om du jobber fysisk og gjør det ute om sommeren. Det kan være asfaltleggere, stuere på flyplasser, snekkere – alle som gjør et skikkelig fysisk arbeid og trenger å ha luft på leggene. Vi kontorrotter får klare oss med å droppe slipset og skru opp aircondition!

Sjøflypiloter på Maldivene
Ok, det finnes kanskje en tredje yrkesgruppe som kan komme unna med shorts på jobb  – sjøflypiloter! Da jeg var på bryllupsreise på Maldivene i 2002, fløy vi Twin Otter sjøfly mellom flyplassen i Malé og resorten, som lå på en isolert øy tre kvarters flygning fra flyplassen. De kanadiske pilotene og den maldiviske stuer/bakkemannskap/stuerten stilte alle tre i hvit kortermet skjorte, sort shorts og flip-flopper! Det var helt innafor!

Jobber du i den spisse enden av denne, er shorts ok på jobb. Ellers ikke.
Jobber du i den spisse enden av denne, er shorts ok på jobb. Ellers ikke.

Er joggebuksa den nye jeansen?

Er joggebuksa den nye jeansen?
Den gode gamle Russel Athletic-buksa
Den gode gamle Russel Athletic-buksa

Joggebukse, kosebukse, collagebukse, ballebukse – kjært barn har mange navn. Den slappe buksa, gjerne i grått jerseystoff, blir både av The Rake og GQ hyllet som det nye må-ha-plagget for menn. Selv er jeg skeptisk. Veldig skeptisk. Jeg har ikke eid en joggebukse siden ungdomsskolen, og selv da var det ikke et plagg jeg gikk med ute blant folk. Nittitallets humorkonge Jerry Seinfeld sier det ganske klart: “Vet du hvilket budskap du sender til verden med disse joggebuksene? Du forteller verden: Jeg gir opp!” Eller som Karl Lagerfeld sier: “Joggebukser er et tegn på nederlag!”

Seinfeld om sweatpants:

Visstnok skal Emilé Camuset, grunnleggeren av Le Coq Sportif, ha laget de aller første buksene i løst jerseystoff allerede på slutten av 1920-tallet. Buksene ble populære blant idrettfolk som et plagg man lett kunne dra utenpå treningstøyet under oppvarming eller etter trening. Jerseystoffet har den fordelen at det er lett å vaske og tørker rask. Særlig det gråmelerte stoffet ble populært ettersom skitt ikke synes så godt, og selv etter mange vask falmer det ikke synlig. Noe som sikkert også ha gjort de grå ballebuksene populære blant gamere som bor i kjelleren til mamma.

Nå er det ikke den slappe Russel Athletic-buksa som trekkes frem av The Rake, men en type joggebukse som de kaller “tailored sweatpants” Buksene har en helt annen passform, mer detaljer og et strengere uttrykk enn den typiske “ballebuksa”. Noen modeller ser egentlig ut som en helt streit dressbukse – i collagesstoff. Mens andre er i ull og ullblandinger og ser ut som joggebukser.

Og de er dyre! Hva sies om et par fra Calvin Klein Collection til $595? Eller et par fra blomstrete fra Bodega Veneta?

Visstnok skal man kunne kombinere joggebukse med dressjakke, genser eller skjorte og slips – på samme måte som jeans.

Blir joggebukser den nye jeansen? Kan vi se menn i joggebukse og blazer på Oslos utesteder? Selv om designerne mener de kombinerer komfort og stil, har jeg vanskelig for å tro det. På meg minner det mer om “trenden” med skjørt for menn tidligere på 2000-tallet. Det er sikkert en og annen som hopper på trenden, men klassisk herremote blir det ikke. Mitt råd er – styr unna!