Duffelcoat

Duffelcoat

Da jeg for to år siden gikk gjennom de klassiske herrefrakkene, tok jeg ikke med klassikeren duffelcoat. Det var ganske enkelt fordi duffelcoaten er en mer uformell jakke som egentlig ikke er til dress. Men, den er en klassiker som fortjener omtale.

En moderne oppdatering av den klassiske duffelcoaten. Her fra ekebritiske Burberry (foto: Burberry)

Duffelcoaten er en knelang (eller kortere) ullfrakk med hette og to åpne lommer på forsiden. Mest kjent er allikevel den karakteristiske lukkingen med hemper i lær eller hamp og trepinner. Noen versjoner har horn i stedet for trepinner i lukkingen, men det mest klassiske er trepinner.

Den klassiske lukkingen med trepinner

Duffelcoat og duffelbag har egentlig ingenting til felles annet enn at begge deler opprinnelig skal ha blitt laget i et grovt ullstoff som hadde fått navnet duffel, etter den begiske byen Duffel der stoffet stammer fra. Duffel er et tett og varmt ullstoff som er perfekt for folk som er ute i dårlig vær.

Det finnes flere historier om hvordan duffelcoaten ble slik den er i dag, men det vi vet er at den britiske marinen tok inn duffelcoat som en del av uniformen på 1880-tallet, og bestilte jakker til besetningsmedlemmene som skulle være ute i vær og vind. Det tette, varme og til dels vannavstøtende stoffet gjorde jakken perfekt til å ha utenpå uniformen på dekk under værharde forhold. Lukkingsmekanismen med trepinner og hemper i stedet for knapper skal ha gjort det enklere for sjømennene å kneppe opp og igjen jakken med hansker på eller med blåfrosne fingre. Det er lenge siden jeg selv hadde en duffelcoat sist (noe jeg tror jeg må gjøre noe med), så jeg husker ikke om det er tilfelle, men jeg har lest flere steder at det faktisk ikke er enklere enn med knapper. Det ser iallfall stilig ut.

Hetten gir ekstra varme og ly for elementene. Hetten er ganske romslig, ettersom den opprinnelig skulle være stor nok til å ha uniformsluen under. Dagens duffelcoats har blitt nettere og mer kroppsnære enn den opprinnelige duffelcoaten, som var et ytterplagg som skulle brukes utenpå uniformen.

Britiske marinesoldater klargjør bomber på hangarskipet HMS Victorious før operasjon Tungsten, angrepet på det tyske krigsskipet Tirpitz, i Altafjorden i april 1944. Flere er uniformert i varme duffelcoater med vide hetter og letthåndterlige hempepinner.  Legg også merke til piloten i forgrunnen iført The Irvin (Foto: Imperial War Museum)

Duffelcoaten ble et svært populært plagg i marinen, og under første og andre verdenskrig så den igjen tjeneste. Både i Royal Navy og Royal Air Force. Opprinnelig var det britiske forsvarets duffelcoats kun kamelfarget, men under andre verdenskrig kom også den marineblå versjonen. I denne konflikten så duffelcoaten tjeneste over så godt som hele verden. Under stridighetene i Nord-Afrika brukte soldatene duffelcoatene sine som sitteputer på dagtid, og til å varme seg – både som jakke og pledd – under de kalde ørkennettene. Britenes Field Marshal Bernard Montgomery ble under krigen så tett knyttet til duffelcoaten, at den fikk kallenavnet «Monty-coat». I flere land går den også i dag under navnet «Montgomery».

Field Marshal Bernard Montgomery (til høyre) karakteristisk antrukket i duffelcoat

Etter andre verdenskrig ble overskuddslagrene av duffelcoats fra britiske forsvaret solgt til sivile og jakkene ble ekstremt populære blant studenter på 1950- og 1960-tallet. Muligens fordi de var billige, men også stilige på samme tid. De ble en del av «studentuniformen» og ble derigjennom ytterligere populære. Over tid har jakken blitt endret noe, men de militære detaljene er beholdt. Som blant annet det ekstra laget med stoff på skulderne. Dette skulle både forlenge jakkens levetid og beskytte mot å slites ned, samtidig som det gjorde at det tok lengre tid å bli gjennomvåt på skuldrene.

På dette utsnittet ses tydelig det ekstra laget mes stoff på skuldrene, samt flappen under hetten som gir ekstra varme i halsen når den kneppes. (foto: London Tradition)

Mange film- og kulturpersoner har blitt avbildet i duffelcoats, men for meg er den aller mest kjente duffelcoatbrukeren bjørnen Paddington. Paddington, som egentlig kommer fra Peru og elsker marmeladesandwicher. Familien Brun som adopterte Paddington etter at de fant ham på  – nettopp – Paddington Station, kjøpte en duffelcoat til ham. I alle bøkene og filmene med Paddington er han ikledd blå duffelcoat og sin peruvianske stråhatt. Noen ganger også engelske Wellington-boots.

Bjørnen Paddington

I dag har jeg en viss idé om at duffelcoaten ikke har helt den samme populariteten som den hadde tidligere, men den er fremdeles en av de virkelige herreklassikerne. I tillegg til menn, har duffelcoats – eller variasjoner av temaet – også blitt populært hos kvinner.

I tillegg til de klassiske fargene kamel og marieblått, finnes duffelcoats også i svart, grått, grønt og kongeblått. Som sagt er duffelcoaten ikke formell nok til å brukes til dress, men over en tweedjakke, eller til cordbukser eller jeans er den tipp-topp. Denne uken skal jeg en tur til London, og det spørs om jeg ikke skal se meg om etter en skikkelig duffelcoat. Spørsmålet er om det blir kamel eller marine…

Tweedjakke

Tweedjakke

Vi har kommet til 13. desember, og med tanke på alle barn som i dag går Luciatog i pappas gamle hvite skjorte burde det vært en hvit skjorte i dagens luke (den hadde vi jo imidlertid 1. desember). I dag har vi et annet klassisk herreplagg som jeg må innrømme jeg også mangler i skapet – tweedjakken.

Klassisk treknaps tweedjakke fra Purdey
Klassisk treknaps tweedjakke fra Purdey, kombinert med skjorte i tattersall-mønster og slips med jaktmotiv

Selv om tweedjakken kanskje forbindes med professorer, engelsk jakt og bestefar, er den en naturlig del av den velkledde mannens garderobe.

Tweed er betengelsen på en type kypert- eller diagonalvevd ullkvalitet med en litt ru overflate, som stammer fra Skotland, Nord-England og Irland. Navnet «tweed» skal visstnok ha kommet av en misforståelse –  eller en uleselig faktura. I Skotland gikk stoffet under navnet «tweel», en skotifisering av det engelske «twill», men da handelsmannen James Locke bestilte en forsendelse av stoffet i 1826, leste han «tweed» i stedet for «tweel» og det ble navnet på stoffet heretter. Som så mye annet i Storbritannia gjør man ikke om på tradisjoner selv om det viser seg å være feil!

harristweedDen tradisjonelt sett beste tweeden er Harris Tweed. Dette er tweed som produseres for hånd, etter gammel oppskrift kun på Harris og noen få andre øyer i de skotske Ytre Hebridene. Folket på øyene har i århundrer vevd ullstoffer som både er slitesterke og til dels vannavstøtende, og som har blitt veldig populære i tweedjakker. På gammelt gælisk ble stoffet kalt «clò-mòr» eller «stort tøy».

Tweedjakken forbindes ikke unaturlig med jakt, og en ekte engelsk tweedjakke låner fremdeles noen av trekkene fra jaktantrekket – både splitt bak (for at jakken skulle sitte godt over baken også på hesteryggen), og de skråstilte lommene med klaff (til ammunisjon). I tillegg har en god tweedjakke hornknapper – ikke skinnknapper!

Selv om tweeden i dens hjemland gjerne er noe som brukes på landet eller på jakt, gjør tweedjakken seg også i byen. Dog kanskje ikke til de mest formelle anledningene. Om du ikke søker en professorstilling, ville jeg kanskje ikke anbefalt tweedjakke i jobbintervju.

Sverre Wilberg som kriminalinspektør Hermansen i Olsenbanden - i three-piece tweeddress
Sverre Wilberg som kriminalinspektør Hermansen i Olsenbanden – i three-piece tweeddress

Kombiner tweedjakken med et par flanellsbukser, eller hvorfor ikke cordbukser? Den grove tweeden er perfekt sammen med cord. Et par litt grove bomullschinos eller jeans fungerer også fint. Tenk imidlertid på at stoffene du kombinerer tweedjakken med bør matche litt grovheten. En grov Harris Tweed-jakke bør ikke kombineres med en lys og lett ullkvalitet på buksene. Linbukser til tweed er også en merkelig «ice & fire» kombinasjon. Ekstra stilig blir det med en vest i samme stoff som jakken, men en full dress i tweed blir fort litt komisk. Noen som husker Kriminalinspektør Hermansen i Olsenbande-filmene?

Som sagt, jeg har ennå ikke funnet den perfekte tweedjakken – kanskje jeg skulle gjøre som BBC og dra til de Ytre Hebridene selv for å kjøpe min Harris Tweed jakke?

Den blå blazeren

Den blå blazeren

Den marineblå blazeren er en klassiker i den velkledde mannens garderobe. 

Dobbeltspent blazer i ullflanell fra Ralph Lauren
Dobbeltspent blazer i ullflanell fra Ralph Lauren

På mange måter er den mannens svar på den lille sorte. Kombinasjonsmulighetene er mange. Formelt med et par mørkegrå flanelssbukser hvit skjorte og slips, business casual med et par lyse chinos og en lyseblå button-down skjorte eller endog med jeans eller shorts til. Da skal du vel helst være bankmann på Bermuda, men du kan komme unna med det på en yatch i Oslofjorden også.

Mange påstår at blazeren først dukket opp i 1837, da kapteinen på det britiske marinefartøyet HMS Blazer, utstyrte hele besetningen sin med like mørkeblå jakker med gullknapper i anledning at skipet skulle vises frem for dronning Victoria. Datidens marinesoldater hadde ingen en felles uniform, så manskapene så nok litt «rotete ut» der de sto, før blazeren kom. Ifølge historien skal dronningen vært svært begeistret for «sine» marinesoldaters nye uniformer. Dette skal visstnok ha ført til at marinen tok til seg den marineblå jakken med gullknappene som en del av uniformen, og har nok gjort sitt for at plagget nok har en maritim forbindelse fremdeles i dag.

Carl Jacksons bok om roblazere
Carl Jacksons bok om roblazere

Men, selv om mye av det som er klassisk herremote i dag opprinnelig kommer fra militære uniformer, er det faktisk omvendt med balzeren. Da den dukket opp på HMS Blazer, hadde blazeren alleredede vært brukt på de engelske universitetene i mer enn 20 år som uniformen til de ulike rolagene på de engelske universitetene i Cambride og Oxford. Roerne trengte ulljakker til å holde varmen under trening og konkurranser på elvene, og med sterke farger og mønstre var det også enklere for publikum på land å følge med på hvordan det gikk for de ulike lagene. 

Lady Margaret Boat Club i Cambridge skal ha vært det første laget som utstyrte alle deltagerne på laget med knallrøde «blazing red» jakker. Jakkene ble etterhvert veldig populære, ikke bare under trening, men også etterpå. På samme måten som amerikanske «jocks» gjorde skolejakken til sin uniform på og av idrettsbanen et hundreår senere, ble roblazeren datidens unge signalplagg. Amerikaneren Jack Carlson har skrevet en hel bok om roblazerne og deres farger og mønstre.

Blazeren finnes også i dag i mange farger, men så lenge du ikke lever i 80tallet eller spiller i danseband foreslår jeg at du holder deg til en marineblå. Bruker du ikke blazeren i seilklubben, anbefaler jeg også å styre unna å ha emblem på brystlommen. Mer om det en annen gang.

Fortsatt god og velkledd førjulstid.

Hvorfor kneppes herreskjorter og dameskjorter forskjellig?

Hvorfor kneppes herreskjorter og dameskjorter forskjellig?

Du har sikkert lagt merke til at kneppingen (ja, bare le dere dansker!) på en herreskjorte eller en dressjakke er motsatt av hva den er for damer.  Menn har sine knapper på høyre side, og kvinner på venstre side. Hvorfor er det sånn?  Teoriene er mange, og jeg tror nok ikke jeg kan komme med det definitive svaret. Det er nok ikke noen som vet, men under presenterer jeg noen av de påståtte forklaringene.

Rustning og våpen
Jeg har tidligere omtalt dressen som den moderne manns rustning, og en av teoriene om hvorfor menns dressjakker og skjorter har knappene på høyere side går tilbake til den gang soldatene bar rustning. Ettersom man vendte den venstre siden mot fienden (det var jo helst i venstre hånd man holdt skjoldet), var det naturlig at platene i rustningen overlappet fra venstre til høyre. Slik unngitt ridderen at motstanderens lanse kom mellom platene. På samme måte er dressen i dag, overlappende fra venstre til høyre.

Litt i samme gate er teorien om våpen. Siden de fleste menn dro sverdet med høyre hånd, var det naturlig å ha det hengende på venstre side. Med sverd i hånd, var det også enklere å kneppe opp og igjen klær med venstre hånd om knappene var på høyre side.

Her synes tydelig forskjellen på kneppingen på kvinneskjorte og herreskjorte. Foto: GAP
Her synes tydelig forskjellen på kneppingen på kvinneskjorte og herreskjorte. Foto: GAP

Tjenestefolk, babyer – og Napoleon?
Så hvorfor er kvinners knapper på venstresiden? En av de mest vanlige teoriene er at dette stammer fra victorietaiden, da kvinner hadde påkledersker. Det hadde iallefall de rike kvinnene, og det var gjerne dem som hadde råd til fancy klær med en masse knapper. Siden påklederskene var høyrehendt også, var det mest logisk å ha knappene på kvinnens vesntre side. Som så mye annet gjennom kleshistorien, har de rikes preferanser og vaner spredd seg til resten av befolkningen etter hvert som den industrielle revolusjonen gjorde knapper billigere.

En annen teori, som jeg mener kanskje er noe mer plausibel har med babyer å gjøre. Siden de fleste kvinner er høyrehendte, vil de naturlig nok bære babyen med venstre hånd, slik at hun har høyre arm fri. Med babyen på venstre side, er det naturlig med skjorter og bluser som åpnes fra venstre til høyre, slik at det er lettere å gi babyen en pupp mens mor gjør andre ting med høyre arm.

En tredje teori, eller forklaring, går på at kvinner som red på hest gjorde det sittende sidelengs. Damene ville da ri med høyre side fremover, og med kneppingen på kjole og skjørt på venstre side ble det mindre sjanse for usømmelig flagring med gevantene.

Napolean - med hånden godt innenfor vesten
Napolean – med hånden godt innenfor vesten

En annen teori, som jeg personlig ikke legger særlig stor vekt på, er at Napoleon skal ha beodret tekstilfabrikkene i Frankrike til å lage kvinneklær med kneppingen på venstre side. Bakgrunnen skal ha vært at han hadde sett seg lei på at kvinner gjorde narr av keiseren ved å herme etter hans måte å posere på – med høyrehånden innenfor vesten.

Uansett årsak. Menn og kvinners skjorter og jakker er fremdeles kneppet uilkt. Selv i dagens likhetssamfunn.