Støvler fra Loake

Støvler fra Loake

Min lille serie om støvler tidligere i høst inspirerte meg til å utvide skoparken med et par elegante støvler. Etter å ha sett på flere forskjellige modeller på nett, så jeg frem til å sjekke dem “live” på en tur til London i starten av november. Jeg endte opp med noen helt andre enn jeg hadde tenkt.

Jeg har tidligere skrevet om klesshopping i London, og i tillegg til å være et mekka for klær er det også skobutikker over alt! Om du ikke finner et par fine sko i London finner du dem aldri.

London leverer alltid!

I gatestubben Jermyn Street som ligger et par kvartaler sør for Picadilly Circus, finner du skjorte- og skobutikker på rekke og rad. Før jeg dro hadde jeg funnet et par støvler i nettbutikken til Crocket & Jones som så veldig stilige ut. Prisen var litt stiv, men det var på tide jeg fikk meg et par skikkelige kvalitetssko.

På veien til Crocket & Jones’ butikk, stakk jeg også innom Church’s. Dette er en av de mest elegante skobutikkene jeg har vært i. Super service, men ikke helt de skoene jeg var ute etter.

Subtil luksus hos Church’ s Footwear i Jermyn Street

Jeg hadde egentlig bestemt meg for modellen Coniston fra Crocket & Jones, men da jeg så den “live” i butikken var de ikke like fine som på nett. Jeg var ute etter et par støvler som både kunne bruke til jeans på tur med hunden, og til chinos eller cordbukser på jobb. Crocket & Jones’ ble for grove og for lite “dresset”, så etter et par runder rundt i butikken – der jeg også kikket på et par andre modeller – var det bare å traske videre. Jeg hadde jo bestemt meg for å kjøpe støvler!

Litt lengre oppi veien kom jeg til den meget tradisjonsrike lille butikken til Loake. Loake Brothers har laget sko siden 1880 da brødrene Thomas, John og William Loake startet forretningen. I dag drives Loake av 6. generasjon og skoene produseres fremdeles for hånd i fabrikken i Kettering, England som brødrene fikk bygget i 1894.

Loake 1880 Anglesey
Foto: Loake Bros.

Loake-modellen Anglesey var akkurat det jeg var ute etter! Høye støvler med snøring, mørkt brun lær med “grain” som var den perfekte kominasjonen av tøft og dresset. Randsydde kvalitetssko med god og tykk lærsåle. Dessuten var de £200 billigere enn de fra Crocket & Jones! Etter et par runder rundt i butikken ble de mine. De var i starten ganske stive  –  det føltes litt som å gå med slalåmstøvler! Men, en av gutta i butikken hadde de samme på seg og kunne bekrefte at de etter litt bruk og smøring ble mykere. De første par gangene jeg testet dem, hadde jeg dem bare på noen timer på kvelden. Etter en ukes tid kan jeg nå fint bruke dem en hel dag på jobben.

Så langt har jeg brukt dem til chinos, jeans og cordbukser, men jeg tror også de blir helt supre til flanellsbukser – kanskje til og med til den grå flanellsdressen min. Jeg får teste. Uansett, dette var et godt kjøp og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bli veldig glad i disse støvlene. Om jeg kommer til å fylle ut hele klippekortet jeg fikk i butikken er vel heller tvilsomt. Jeg kunne få et gratis par sko fra Loake om jeg først hadde kjøpt seks (!!) par til full pris…

Veldig fornøyd med mine nye støvler fra Loake – her til mørkegrønne cordbukser

 

Prosjekt Savile Row

Prosjekt Savile Row


Jeg er glad i skreddersydd og spesialtilpasset. Det er min venn Lars Bratsberg også. I en Facebook-chat for litt siden satte vi oss et mål som ganske sikkert blir dyrt, men som helt sikkert blir veldig, veldig gøy. Vi skal få sydd oss hver vår dress på Savile Row!

Gatestubben Savile Row i London sentrum er anerkjent for å huse noen av de aller beste herreskredderne i verden. Jeg vet ikke om det faktisk ér sånn at skredderne i husene her faktisk er verdens beste, men helt siden 1960-tallet har de i alle fall bygget en veldig sterk merkevare. En dress fra et av husene på Savile Row er noe helt spesielt. Det er som musserende vin fra Champagne, mørk druesprit fra Cognac eller en IT start-up fra Silicone Valley.

Lars Bratsberg

 

Å spørre om hva en skreddersydd dress koster er omtrent som å spørre “hvor langt er et tau”. Både Lars og jeg har tidligere fått sydd klær hos Senzsio i Hong Kong, og de har ligget på 7000-9000 kroner. Men, det kan argumenteres for at dette ikke er “ekte” skreddersydd. Som beskrevet i denne bloggposten er prosessen enklere – finn stoff, ta mål, så kommer dressen levert med DHL.

Ifølge boken Making the cut starter prosessen med å få sydd seg en skreddersydd dress på Savile Row med en samtale med skreddern. Hva skal du bruke dressen til? Hvordan er klimaet der du bor? Hvilke omgivelser skal du bruke dressen i? Hva liker du? En masse gode spørsmål som skal avdekke ønsker og behov. Deretter kommer valg av stoffer. Her vil skredderen typisk velge ut noen forslag basert på hva han har avdekket. Det er lite vits å komme med tunge flanellstoffer om du er en uformell marketingfyr på Bahamas, eller med fargerik lin om du er en konservativ bankmann i Stockholm. Neste steg er å ta mål – en masse mål! I tillegg vurderer skredderen kroppsfasong, ganglag, holdning og alt annet som innvirker på hvordan du bærer plagget. En godt konstruert dress skal både fremheve og skjule. En mann med veldig krum rygg trenger kanskje en ekstra lang rygg i jakken, mens en mann med god holdning kan fremheves.

Det er vanlig med både en og to og tre prøvinger underveis, så det er en ganske lang prosess å få seg en dress på Savile Row. Et par turer til London må således også legges til budsjettet.

Hunstman i No 11 Savile Row

Det finnes ingen offentlige prislister hos Hunstman, Chester Barrie eller Henry Poole, men prisen for en skreddersydd dress fra “The Row” starter gjerne på £4000-5000 eller 40-50.000 kroner. Det er mye penger for et klesplagg. Datteren min skal få bunad til konfirmasjonen sin neste år, og jeg tror faktisk at selv en norsksydd hardangerbunad er billigere enn en Savile Row-dress. 

Chester Barrie i 19 Savile Row

Hverken Lars eller jeg lever et sånt liv at vi bare kan slenge 50.000 på bordet for å kjøpe en skreddersydd dress sånn helt uten videre. Dessuten tror jeg konene våre ville reagert … Derfor valgte vi – for en gangs skyld – å være fornuftige og spare. Vi bestemte oss for å sette oss målet at vi skulle ha en skreddersydd dress fra Savile Row før vi ble 50. Jeg blir 50 i 2024, og Lars bikker 50 i 2022. Vi har dermed fire år på oss. Vi klarer helt fint å sette av 1200 kroner i måneden, og det skulle gi oss mer enn nok til en stilig Savile Row-dress innen Lars runder 50 i 2022.

De første pengene gikk inn på konto 1. oktober. Lars og jeg kommer tilbake mer mere info om vårt “Prosjekt Savile Row” etterhvert.

Bare se … ikke røre.
På Savile Row i november 2017

 

Facebook-sokker

Facebook-sokker


Det er ikke ofte jeg er på arrangementer som avsluttes med en goodiebag (hører dere potensielle sponsorer). Denne uken fikk jeg imidlertid med meg en liten pose fra selveste Facebook på deres arrangement “The Future of Retail”. I denne posen lå det blant annet et par sokker!

Petter Høie  Industry Lead Retail, Facebook Norway og Christian Kamhaug, Enkeltspent & Elkjøp

Selv om det ikke er tirsdag i dag har jeg tatt meg mine nye, kule emoji-sokker fra Facebook – de er jo noe jeg kan “Like”.

Verdens dyreste dress

Verdens dyreste dress


Jeg er jo glad i både dresser og skjorter med litt personlige detaljer, men den indiske statsministeren Narendra Modi ligger flere hakk foran meg. 

Narendra Modi er den 14. statsministeren i India, og den første som er født etter Indias uavhengighet fra Storbritannia. Etter en lang (og til tider kontroversiell) politisk karriere, ble Modi statsminister i 2014 og sitter godt i embedet fremdeles.

Statsminister Modi
(foto: PMIndia.gov.in)

Modi er kjent i India både for å kle seg elegant, og også for å bruke klær forå gjøre politiske og kulturelle poenger.

Da Barrack Obama besøkte India i 2015, bestemte tydeligvis Modi seg for å kline skikkelig til å bestilte en Nehru-dress i et noe spesielt stoff. Ved første øyekast så dressen ut til å være sydd i et elegant, men konvensjonelt pin-stripe ullstoff med gullstriper.

Barrack Obama og Narendra Modi i 2015
(Foto: Wikipedia Commons)

Men, ser du litt nøyere etter ser du at gullstripene egentlig er navnet hans – Narendra Damodardas Modi – vevd i gulltråd sånn cirka tusen ganger!

Nærbilde av dressen

Dressen ble laget av det indiske kleskonsernet Jade Blue og skal ha kostet Modi 114.000 kroner å få laget. Ikke småpenger det der, men mer skal det bli. Dressen vekket naturlig nok oppsikt, og skapte en del kontrovers i India. Modi fikk kritikk for å bruke uhorvelig mye penger på en dress, i et land der mange mennesker fremdeles lever i fattigdom.

Men, Modi er ikke den eneste verdenslederen som har fått sydd en dress med sitt eget navn i stripene. Tidligere diktator Hosni Mubarak ble i 2011 avbildet i en pin-striped dress med navnet sitt i stripene. Uten at det ble bekreftet, var det sannsynligvis det britiske veveriet Holland & Sherry som laget stoffet.

Solgt på auksjon
Utover møtet med Obama i janaur 2015, har jeg ikke sett noen andre bilder av Modi i “Modi-dressen”, og allerede i februar samme år ble den solgt på auksjon. På auksjonen ble det solgt en rekke ting fra Modis private samlinger, og alle inntektene gikk til Clean Ganga Mission som jobber for rense opp Gangeselven i India.

Kjøperen bladde opp hele 4,9 millioner kroner for dressen, som nå er sertifisert av Guinness Rekordbok som verdens dyreste dress solgt på auksjon. Kjøperen var den indiske diamanthandleren og filantropen Laljibhai Tulsibai Patel.

Dressen til Modi står nå utstilt i en glassmonter i resepsjonen til Dharmananda Diamond Company, som eies av Patel.

 

Målsydd skjorte fra Bombay Shirt Company

Målsydd skjorte fra Bombay Shirt Company


De som har lest bloggen en stund, vet at jeg er veldig glad i å få målsydd eller skreddersydd klær. Jeg har tidligere designet og bestilt egne skjorter fra to svenske leverandører – TailorStore og Shirtonomy – men denne gangen har jeg testet en ny. Jeg kom over  – som så mye annet om dagen – indiske Bombay Shirt Company på Instagram, og jeg tenkte jeg skulle teste dem.

The Bombay Shirt Company ble startet i 2012, i Mumbai, India (tidligere kjent som Bombay), og selger både ferdige ready-to-wear skjorter og målsydde. Brandet har fysiske butikker i flere indiske byer, samt i New York og Dubai. Jeg er mest interessert i de målsydde.

I nettbutikken deres finnes det et enormt utvalg av skjortestoffer (jeg ga opp å telle), med priser fra £60 til £155. Du kan velge mellom 14 forskjellige snipptyper og fire forskjellige typer mansjetter. Du kan også velge kontrastfarger på snipp og mansjett, og om du vil ha brytslomme, knappestolpe, hva slags ryggdetaljer du ønsker og hvordan du vil ha skjorteflaket. Om du vil, kan du også få monogram på skjortene. Alle tilvalgene er gratis, og prisen på en målsydd skjorte og en ready-to-wear er den samme. Det er bare stoffet som avgjør prisen.

Min nye oxfordskjorte fra Bombay Shirt Company

Etter at du har valgt stoff og tilvalg, kommer du til valg av størrelse. Der har du flere valg. Du kan enten legge inn dine egne mål, velge en standard-størrelse, sende dem en skjorte som allerde er perfekt i størrelsen eller bruke deres “Fitsmart”-tjeneste, som estimerer dine mål basert på hvilken standardstørrelse du vanligvis bruker, høyde, kroppstype og hvilken type passform du ønsker.

Jeg testet Fitsmart, og den traff ganske bra. Basert på målene jeg har gjort tidligere måtte jeg justere Fitsmart-målene noe, men ikke mye. Jeg endte opp med å bestille en button-down i en lys blå royal oxford-kvalitet, i stoff fra tyrkiske Söktas. Selv om jeg ofte velger kontrastknapper, droppet jeg det og gikk for vanlige hvite perlemorsknapper denne gang. Jeg fant et morsomt stoff med små cocktailglass som jeg valgte som kontrasttoff på innsiden av mansjettene.

Kontraststoffet på mansjettene (foto: Bombay Shirt Company)

Prisen på den skjorten jeg valgte var £70 og frakten kom på ytterligere £10. jeg synes ikke 860 kroner for en målsydd skjorte er noen upris. Sammenlignet med TailorStore og Shirtonomy (som brukte tre måneder på å levere skjorten min takket være PostNord), var Bombay Shirt Factory utrolig raske. Det tok ikke mer enn 11 dager fra jeg la inn bestillingen, til DHL leverte den lille firkantede boksen på døren. Den nye skjorten er testet én gang, men jeg er så langt veldig fornøyd. Kvalitet, pris,leveransehastighet og utvalg av stoffer gjør at jeg helt sikkert kommer til å kjøpe flere skjorter fra India.

Skjortene kommer i en liten firkantet boks. litt overraskende format, men det var god plass til skjorten inni der.

Savile Row-skredder Ozwald Boateng skal designe uniformer for British Airways

Savile Row-skredder Ozwald Boateng skal designe uniformer for British Airways

Når British Airways nå skal skifte ut uniformene for 32 000 ansatte – fra Captain Speaking til Mike the Mechanic – så er det med stil. 

Da British Airways annonserte i september at selskapet hadde besluttet at alle deres uniformerte ansatte skulle få nye uniformer, var det gøy at det britiske flyselskapet valgte en skredder fra Savile Row.

Ozwald Boateng OBE har siden 2007 hatt sitt eget skredderi i 30 Savile Row, og har tidligere vært kreativ sjef i Givenchy. Han er født i England, av foreldre opprinnelig fra Ghana. Ikke overraskende har han derfor hentet inspirasjon til flere av sine kolleksjoner fra nettopp Afrika.

Ozwald Boateng på Heathrow
Foto: NEALE HAYNES

Dagens British Airways-uniformer er ganske konservative, i mørk blå med detaljer i sølv og hvitt. Disse ble innført i 2003, og er helt klart klare for en oppdatering. Men, jeg må si at de på an måte passer flyselskapet godt. På tross av hard konkurranse fra lavprisselskaper som Ryanair og easyJet på hjemmebane siden rundt 2000, og nå også konkurranse fra Norwegian på langruter fra London, har British Airways valgt å holde fast på tradisjoner og ønsket om å være et premium-flyselskap.

Dagens British Airways-uniformer. Cockpit-crew i front og kainbesetning i trappen.
(Foto: British Airways)

Det er ikke noe nytt at kjente designere og merkevarer blir spurt om å lage uniformer for flyselskaper. Da SAS inførte nye uniformer i 1i983 var de designet av Calvin Klein, som erstattet de tidligere uniformene fra Christian Dior. California-baserte Virgin America hadde (før de ble spist av Alaska Airlines) uniformer fra Banana Republic, mens Norwegians kabinpersonale på langrutene har uniformer fra Moods of Norway.

Selv om jeg synes det er veldig bra at British Airways velger en designer og skredder fra selveste Savile Row til å designe de nye uniformene, er jeg litt usikker på om Boateng er rett mann. Jeg skulle nok helst ha sett Huntsman, Henry Poole eller Richard Anderson. Jeg er redd Boateng blir litt for “fashion”, og kan finne på å gjøre noen “fikse” ting med særlig herreuniformene, slik som vi har sett med både Delta og Turkish Airlines’ nye uniformer. Der er damene smashing, mens på jakkene til mennene har designerne gjort noen merkelige greier på slagene. De tyrkiske uniformsjakkene ser ut som en blanding av røkejakke og smoking.

Turkish Airlines nye uniformer
(Foto: Turkish Airlines)

Det blir spennende å se hva slags uttrykk Boateng velger seg for uniformene han nå skal designe. Blir det konservativt, britisk og strengt, eller noe mer løssluppent, fargerikt og internasjonalt.

 

 

 

Seersucker lappeskjorte fra Brooks Brothers

Seersucker lappeskjorte fra Brooks Brothers

Nylig bestilte jeg meg en ny skjorte fra Brooks Brothers. Det kan jo noen ganger være litt spennende å bestille klær på nett – og særlig helt fra USA, men denne gangen var faktisk sluttresultatet bedre enn forventet.

Som lesere av Enkeltspent nok har lagt merke til, er amerikanske Brooks Brothers et av de merkevarene jeg har stor facinasjon for. Jeg har ikke så mange plagg fra Brooks Brothers, men jeg er inne av og til på brooksbrothers.com og kikker på tilbudet. Tidligere i høst kom jeg over en morsom skjorte i seersucker. Ekstra morsomt var det at den var satt sammen av to forskjellige stoff, som et lappeteppe – et stripete og et rutete.

Regent Fit Patchwork Seersucker Sport Shirt
(Foto: Brooks Brothers)

Etter å ha kikket litt på den ved flere anledninger, og sammenlignet størrelse og passform med den hvite button-down-skjorten jeg har fra Brooks Brothers, bestilte jeg den lyseblå seersucker lappeteppe-skjorten.

I tillegg til den lyseblå utgaven som jeg kjøpte, finnes skjorten også i hvitt. Som mange andre skjorter fra Brooks Brothers, finnes denne i tre forskjellige passformer; Milano Fit, Regent Fit og Madison Fit. Milano er en slim-fit variant, mens Madison er en relativt løs variant. Midt i mellom finner du Regent Fit, som var den passformen jeg gikk for.

Knappe fire dager etter at jeg hadde bestilt den, ble den levert på døren av DHL. Her har mange norske nettbutikker mye å lære! Vel ute av boksen var det bare å teste den på. Flott passform. Jeg var redd at den skulle ha veldig korte skjorteflak (med tanke på bildene), men de var helt vanlige og det gikk fint å ha den nedi buksen.

Denne skjorten er utrolig myk. Selv om den er sydd sammen av flere deler, er sømmene myke. Seersuckerveven og lappene gjør at skjorten tar litt mer plass enn andre, men passformen er fremdeles god og denne har allerede blitt en favoritt. Den er en uformell og sporty skjorte, som ikke egner seg under en dressjakke (og det er en skjorte der det “skjer mye” som en av kundekommentarene på nettsiden sa). Selv om seersucker er et typisk sommerstoff, er dette en skjorte som fint kan brukes hele året. På høsten og vinteren er den fin med en hvit t-skjorte under, og en genser eller cardiagan utenpå. På sommeren vil den være super til et par chinos, eller med oppbrettede ermer utenpå shorts. Så får jeg heller leve med at datteren min mener den ser ut som sengetøy…

Skjortestoff eller sengetøy?

 

 

 

The Hood Jacket fra L’Estrange

The Hood Jacket fra L’Estrange

Hettejakken, eller hoodieen, er ikke et plagg som tidligere er omtalt på Enkeltspent, men jeg vil påstå at den er en del av enhver manns garderobe – men til sitt bruk. London-baserte L’Estrange har laget sin helt egne versjon av klassikeren.

Når jeg holder foredrag om digital kommunikasjon og sosiale medier, pleier jeg ofte å peke på at hvordan vi tilegner oss informasjon på nettet har endret seg de siste 25 årene. På 1990-tallet surfet vi etter informasjon. Vi gikk fra hyperlenke til hyperlenke på “verdensveven” og fant mer informasjon om det vi interesserte oss for. På 2000-tallet kom søkemotorene for fullt, og vi kunne enkelt søke oss frem til å finne informasjon. Nå på 2010-tallet finner relevant informasjon i større og større grad frem til oss. Vi har fortalt sosiale medier hva vi liker og hva vi er interessert i, og dermed får vi mer av det samme.

Jeg har tydeligvis fortalt Instagram hva jeg liker, for i forrige uke fikk jeg en annonse for det engelske merket L’Estrange og deres hoodies i min Instagram-feed.

Se dette innlegget på Instagram

Details on the Classic Hood – Marmi Stripe | #LEsimplicity #WithLessDoMore

Et innlegg delt av L’Estrange London (@lestrangelondon)

Det som pirret interessen først var at bildene tydelig viste at deres hoodies hadde brystlomme til pocketsquare! Dét har jeg aldri sett før. Etter å ha kikket på de fire modellene hoodies L’Estrange har på nettsiden sin, gikk jeg til slutt for den modellen de kaller The Hood Jacket.

The Hood Jacket fra L’Estrange London

Jeg vil ikke si at The Hood Jacket er en blaning av hettejakke og dressjakke, men den låner flere detaljer fra blazeren. I tillegg til brystlommen, har den lommer med klaffer som på en dressjakke (og til og med en billettlomme!), kontrastfôr og innelomme på innsiden og et noe mer skreddersydd snitt enn den vanlige hoodien.

Lommedetaljer på The Hood Jacket
(Foto: L’Estrange)

L’Estrange har en fin nettbutikk, og en fast butikk i Soho i London, der de i tillegg til sitt eget sortiment også selger møbler og andre produkter som passer stilen. De har også en liten tebar i butikken. I tillegg til hoodies, består utvalget av bukser, t-skjorter, gensere, skjorter, ytterjakker og tilbehør. Alt er ment å passe sammen, og skulle kunne skape en basisgarderobe. Alle plaggene er avslappet uformelle, men samtidig elegante og stilige. Jeg tror ikke jeg er klar for dressbukser med drawstring, men det er mye fint her.

L’Estranges butik i 87 Wardour Street, Soho, London
(Foto: L’Estrange)

Ikke for kontorbruk
Jeg har brukt hoodie på kontoret én gang. Da jeg jobbet i PR-byrå var jeg en periode en del av vårt digitale team. I forbindelse med en kick-off hadde vi – i Mark Zuckerbergs ånd – fått laget hoodies for teamet vårt. Vi skulle jo være litt kulere enn resten av byrået. Selv om jeg til vanlig brukte dress på jobb, eller i det minste jakke, testet jeg en fredag (uten kundemøter) å bruke hoodien på jobb. Mens jeg sett der ved PC’en og jobbet med en leveranse, kom en av kollegene fra et av de andre teamene bort til meg, og med ekte bekymring i stemmen spurte: “Går det bra med deg? Er alt i orden?”. Det var siste gang jeg brukte hoodie på jobb! Nå bruker jeg den røde hoodien – med bilde av Mark Zuckerberg – utenpå treningstøy etter trening.

The Hood Jacket fra L'Estrange Med The Hood Jacket på kino

Nå kommer jeg nok ikke til å bruke denne på kontoret, men har brukt den mye hjemme, på innspilling av Flypodden og litt rundt omkring. Den er jo litt stiligere enn en vanlig hettegenser, og jeg har allerede fått komplimenter for den.

Detalj fra hetten
(Foto: L’Estrange)

Peccary-hansker

Peccary-hansker

Jeg er egentlig ganske varm av meg, men jeg blir fort kald på hendene. Derfor er jeg ofte ganske tidlig ute med å bruke hansker. Da jeg var på nyåpningen av Hanske-Halléns butikk i Oslo i forrige uke, benyttet jeg meg av de gode tilbudene og kjøpte meg et par av hanskenes Rolls-Royce – peccary.

Peccary er en type villsvin fra Sør-Amerika, og hansker laget av peccary ligger på øverste hylle. Skinnet er både mykt og slitesterkt og egner seg perfekt til kvalitetshansker. Skinnet er tykkere enn mange andre hanskeskinn, noe som gjør at de må håndsys – symaskiner fungerer dårlig på peccary.

Et par peccary-hansker kan, om du passer godt på dem, være like fine i flere tiår. Peccary har et spesielt, naturlig litt prikkete mønster som gir ekstra spill i skinnet.

Box-fresh peccary-hansker

Jeg kjøpte meg et par peccary-hansker med alpakkafôr hos Hanske-Hallén. Dette er de mykeste hanskene jeg noen gang har eid (og de dyreste). Jeg er egentlig ganske varm av meg, men fryser fort på hendene. Derfor var det godt å ta de på da jeg skulle  ut på tur med hunden. Alpakkafôret er ganske tynt, men alpakkaullen er god og varm. Faktisk fem ganger varmere enn saueull. Den er dessuten mer slitesterk enn saueull og klør heller ikke. Den er varmere enn kasjmir, men ikke like myk.

Etter et par dagers bruk skjønner jeg hvorfor peccary-hansker er så populært. Dette er de mykeste og beste hanskene jeg har hatt noen gang. Jeg får passe godt på dem, for jeg er ellers ganske flink til å rote bort hansker.

hh-fest-11

Også innpakningen i butikk er lekker fra Hanske-Hallén

Ny jobb!

Ny jobb!

Denne uken begynte jeg i ny jobb! Det er både spennende og litt skummelt, men jeg har blitt veldig godt tatt imot.

Etter nesten tre år i det som i løpet av min tid der ble verdens største inkassoselskap, har jeg nå gått over i en for meg helt ny bransje. Jeg har blitt senior kommunikasjonsrådgiver i Elkjøp Nordic, der jeg skal jobbe med kommunikasjon og PR på konsernnivå. Jeg skal jobbe tett med kjedene i alle de nordiske landene, og med alle aspekter av moderne kommunikasjon. Det blir veldig spennende.

Et av de offisielle pressebildene, iført Elkjøps butikkuniformen bestående av sorte bukser, blå Elkjøp-skjorte og stripete Elkjøp-slipset

Elkjøp har mer enn 400 egne butikker i Norden – under Elkjøp-navnet i Norge, i Danmark og Sverige under merkenavnet Elgiganten og i Finland heter vi Gigantti. I tillegg til de egne butikkene, drives det Elkjøp-butikker på franchise på Island (Elko), Grønland (Elgiganten) og Færøyene (Elding). Elkjøp er Nordens største kjede innen forbrukerelektronikk, og eies av britiske Dixons Carphone. I fjor omsatte Elkjøp for mer enn 30 milliarder kroner, og vi er mer enn 10 000 ansatte. Det er ingen liten butikk jeg har kommet inn i.

Hovedkontoret ligger i Nydalen i Oslo, så det er slutt på ukependlingen til Intrums hovedkontor i Stockholm. Nå er jeg tilbake på Vollenbåten, som sammen med t-banen tar meg fra hjem til kontor på i underkant av en time. Mye tid til blogging på båten.

Vollen-båten – den ene halvdelen av min daglige jobbreise

Gøy at Kampanje i sin sak om overgangen har kalt meg “moteblogger” i overskriften. Etter et par dager på kontoret har jeg lagt merke til at dresskoden her er noe mer casual enn i finansbransjen, men jeg fortsetter med dress. Med unntak av de som går med uniformen (og en av rådgiverne fra PR-byrået vårt som var innom), har jeg ennå ikke sett noen med slips på kontoret. Kanskje jeg skal forsøke å snikinnføre slips på kontoret? Jeg kan jo begynne forsiktig med noen strikkeslips kanskje…