Duffelcoat

Duffelcoat

Da jeg for to år siden gikk gjennom de klassiske herrefrakkene, tok jeg ikke med klassikeren duffelcoat. Det var ganske enkelt fordi duffelcoaten er en mer uformell jakke som egentlig ikke er til dress. Men, den er en klassiker som fortjener omtale.

En moderne oppdatering av den klassiske duffelcoaten. Her fra ekebritiske Burberry (foto: Burberry)

Duffelcoaten er en knelang (eller kortere) ullfrakk med hette og to åpne lommer på forsiden. Mest kjent er allikevel den karakteristiske lukkingen med hemper i lær eller hamp og trepinner. Noen versjoner har horn i stedet for trepinner i lukkingen, men det mest klassiske er trepinner.

Den klassiske lukkingen med trepinner

Duffelcoat og duffelbag har egentlig ingenting til felles annet enn at begge deler opprinnelig skal ha blitt laget i et grovt ullstoff som hadde fått navnet duffel, etter den begiske byen Duffel der stoffet stammer fra. Duffel er et tett og varmt ullstoff som er perfekt for folk som er ute i dårlig vær.

Det finnes flere historier om hvordan duffelcoaten ble slik den er i dag, men det vi vet er at den britiske marinen tok inn duffelcoat som en del av uniformen på 1880-tallet, og bestilte jakker til besetningsmedlemmene som skulle være ute i vær og vind. Det tette, varme og til dels vannavstøtende stoffet gjorde jakken perfekt til å ha utenpå uniformen på dekk under værharde forhold. Lukkingsmekanismen med trepinner og hemper i stedet for knapper skal ha gjort det enklere for sjømennene å kneppe opp og igjen jakken med hansker på eller med blåfrosne fingre. Det er lenge siden jeg selv hadde en duffelcoat sist (noe jeg tror jeg må gjøre noe med), så jeg husker ikke om det er tilfelle, men jeg har lest flere steder at det faktisk ikke er enklere enn med knapper. Det ser iallfall stilig ut.

Hetten gir ekstra varme og ly for elementene. Hetten er ganske romslig, ettersom den opprinnelig skulle være stor nok til å ha uniformsluen under. Dagens duffelcoats har blitt nettere og mer kroppsnære enn den opprinnelige duffelcoaten, som var et ytterplagg som skulle brukes utenpå uniformen.

Britiske marinesoldater klargjør bomber på hangarskipet HMS Victorious før operasjon Tungsten, angrepet på det tyske krigsskipet Tirpitz, i Altafjorden i april 1944. Flere er uniformert i varme duffelcoater med vide hetter og letthåndterlige hempepinner.  Legg også merke til piloten i forgrunnen iført The Irvin (Foto: Imperial War Museum)

Duffelcoaten ble et svært populært plagg i marinen, og under første og andre verdenskrig så den igjen tjeneste. Både i Royal Navy og Royal Air Force. Opprinnelig var det britiske forsvarets duffelcoats kun kamelfarget, men under andre verdenskrig kom også den marineblå versjonen. I denne konflikten så duffelcoaten tjeneste over så godt som hele verden. Under stridighetene i Nord-Afrika brukte soldatene duffelcoatene sine som sitteputer på dagtid, og til å varme seg – både som jakke og pledd – under de kalde ørkennettene. Britenes Field Marshal Bernard Montgomery ble under krigen så tett knyttet til duffelcoaten, at den fikk kallenavnet «Monty-coat». I flere land går den også i dag under navnet «Montgomery».

Field Marshal Bernard Montgomery (til høyre) karakteristisk antrukket i duffelcoat

Etter andre verdenskrig ble overskuddslagrene av duffelcoats fra britiske forsvaret solgt til sivile og jakkene ble ekstremt populære blant studenter på 1950- og 1960-tallet. Muligens fordi de var billige, men også stilige på samme tid. De ble en del av «studentuniformen» og ble derigjennom ytterligere populære. Over tid har jakken blitt endret noe, men de militære detaljene er beholdt. Som blant annet det ekstra laget med stoff på skulderne. Dette skulle både forlenge jakkens levetid og beskytte mot å slites ned, samtidig som det gjorde at det tok lengre tid å bli gjennomvåt på skuldrene.

På dette utsnittet ses tydelig det ekstra laget mes stoff på skuldrene, samt flappen under hetten som gir ekstra varme i halsen når den kneppes. (foto: London Tradition)

Mange film- og kulturpersoner har blitt avbildet i duffelcoats, men for meg er den aller mest kjente duffelcoatbrukeren bjørnen Paddington. Paddington, som egentlig kommer fra Peru og elsker marmeladesandwicher. Familien Brun som adopterte Paddington etter at de fant ham på  – nettopp – Paddington Station, kjøpte en duffelcoat til ham. I alle bøkene og filmene med Paddington er han ikledd blå duffelcoat og sin peruvianske stråhatt. Noen ganger også engelske Wellington-boots.

Bjørnen Paddington

I dag har jeg en viss idé om at duffelcoaten ikke har helt den samme populariteten som den hadde tidligere, men den er fremdeles en av de virkelige herreklassikerne. I tillegg til menn, har duffelcoats – eller variasjoner av temaet – også blitt populært hos kvinner.

I tillegg til de klassiske fargene kamel og marieblått, finnes duffelcoats også i svart, grått, grønt og kongeblått. Som sagt er duffelcoaten ikke formell nok til å brukes til dress, men over en tweedjakke, eller til cordbukser eller jeans er den tipp-topp. Denne uken skal jeg en tur til London, og det spørs om jeg ikke skal se meg om etter en skikkelig duffelcoat. Spørsmålet er om det blir kamel eller marine…

Reklamer

Chelsea boots

Chelsea boots

Høsten har kommet, og vinteren nærmer seg. Da er det på tide å børste støv av noen høst- og vinterfavoritter i garderoben.

Chelsea boots er ankelhøye sko med elastikk i siden og en liten hempe på baksiden. Hempen skal gjøre det enklere for deg å dra på skoene. En Chelsea boot skal nemlig sitte ganske tett på foten. Noen skofabrikanter forsøker å selge støvler med glidelås i siden som Chelsea boots, men en ekte Chelsea boots skal ha elastikk – ikke glidelås.

Glatte Chalmer Leather Chelsea-boots fra Reiss of London Foto: Reiss.com

De første skoene av denne typen skal ha blitt laget av London-skomakeren Joseph Sparkes-Hall i 1851. Sparkes-Hall var dronning Victorias skomaker, og i følge Sparkes-Hall skal dronningen ha vært så fornøyd med sine sko at hun brukte dem hver dag. Som tegningen under viser, var de i utseende ganske langt unna dagens Chelsea boots for menn, men både det elastiske båndet i siden og hempen bak er tydelige.

Annonse fra 1851 for «Joseph Sparkes-Hall’s Elastic Boots»

Et eller annet sted på veien, gikk støvelen fra å være en kvinnesko til primært å være noe menn brukte. På 1950-tallet ble skoene populære blant «the Chelsea set» som var en gruppe musikere, filmmakere og andre unge kunstnere og artister som frekventerte Kings Road-området i det vestlige London. Skoene ble en så naturlig del av dette miljøets klesstil at de etterhvert gikk under navnet Chelsea Boots.

Skoene fikk ytterligere økt sin popularitet da band som Rolling Stones og Beatles ble sett i skoene. The Beatles fikk til og med en variant av skoene oppkalt etter seg, The Beatle Boot, som var en variant med høyere hæler og spissere tupp.

På 1960-tallet, var Chelsea boots også en naturlig del – sammen med trange dresser og Vespa-scootere – av «uniformen» til gutta i «mods-miljøet» og kultureliten i Swinging London.

Typiske mods i London, ca 1969. Foto: UK National Archives

Det fine med Chelsea boots er at de er veldig anvendelige. De fungerer like godt til jeans eller chinos, som til dress. Skal du bruke Chelsea boots til dress ville jeg ha gått for en blank, elegant versjon med relativt tynn såle og i en mørk farge. Ellers kommer det an på resten av antrekket. Et par Chelsea boots i semsket skinn er for eksempel flotte til cordbukser eller til tweed. Dessuten gjør elastikken i sidene det enkelt å raskt dra på seg skoene. Jeg har mine semskede Chelsea boots stående i gangen og hiver de på meg om jeg skal ut en liten tur (også om jeg bare skal sette varmen på elbilen på en vintermorgen – i bare morgenkåpe og boxer)

Those boots are ment for walking! Ha en flott høst!

Lyse semskede Chelsea boots fra R. M. Williams Wentworth. Foto: Ferner Jacobsen

«Smartbelte» fra Harmattan Design

«Smartbelte» fra Harmattan Design

Herrebelter har som standard fem hull, plassert med én tomme (2,54 centimeter) avstand. Det gir ikke store fleksibiliteten. Ser du på beltet ditt ser du at det typisk er ett eller to hull som har gjort hele jobben. Beltet er mest slitt rundt disse to hullene.

I det siste har et par av beltene mine blitt for store (snikskryt), og hva gjør skal jeg gjøre da? Jeg kan kjøpe meg nye belter, eller jeg kan investere 69,90 i en hulltang fra Clas Ohlson.  Jeg er ikke glad i å lage nye huller i belter. Det blir sjelden fint, og om jeg blir enda tynnere og lager flere hull i beltene ser de ut som jarlsbergost til slutt.

Jeg valgte – sammen med 12.000 andre –  å støtte Hamattans «smartbelte» på Indiegogo tidligere i år, og denne uken kom det endelig med DHL. Dette beltet har ingen hull, men en smart skinne på baksiden av beltet som faktisk gir ikke mindre enn 32 forskjellige festepunkter – i stedet for bare de fem hullene. I tillegg har beltet en kjerne av Kevlar som gjør det nesten umulig å ryke.

Nå har jeg testet betet mitt i et par dager, og nå begynner jeg å bli venn med løsningen for å åpne beltet. Det sitter som støpt, og det ser bra ut. Jeg bestilte et brunt belte da jeg støttet prosjektet (som nå har fått inn mer enn USD 1,5 millioner!), og jeg vurderer å kjøpe et sort også. Nå selger Hamattans belter i sort eller brunt skint, med fire forskjellige design på beltespennen.

Smartbeltet – med de 32 festepunktene.

 

Videoen under viser hvordan smartbeltet fungerer.

Sapeurs – Congos dandier

Sapeurs – Congos dandier

Jeg ble først oppmerksom på La Sape etter å ha sett en reklamefilm fra Guinness fra Congo-Brazzaville. Kontrasten mellom de fargeglade og elegante mennene og omgivelsene deres er slående, og førte til at jeg måtte undersøke litt mer.

La Sape er en forkortelse for Société des Ambianceurs et des Personnes Élégantes – som betyr noe sånt som «Foreningen for skapere av atmosfære og elegante personer». Det spiller også på det franske slanguttrykket sape som betyr «antrekk».  La Sape er ikke en egentlig forening, men en livsstil for mennene som kaller seg sapeurs. For dem handler det om å kle seg elegant, og spre glede og fremtidshåp i et til tider håpløst samfunn.

Sapeurs finnes først og fremst i Republikken Kongo (Congo-Brazzaville) og Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaïre), og har en lang historie. Bevegelsen skal ha startet i kolinitiden på slutten av 1800-tallet, da franske og belgiske kolinister gjerne ga sine tjenestefolk sine avlagte klær som betaling. Tjenestefolk, sammen med lavere lokale funksjonærer utgjorde eliten i lokalbefolkningen. Med årene vokste interessen for mote blant lokalbefolkningen, og heller enn å ta til takke med forrige års mote fra «herrefolket» brukte de sine etterhvert mange kontakter i Paris og Brussel til å skaffe seg siste mote fra Europa. Mange lokalt ansatte tjenestefolk brukte alle sine tilgjengelige midler på moteklær. I Europa ble La Sape på midten av 1900-tallet også en mulighet for afrikanere som hadde flyttet til storbyene til å finne fellesskap i land der lokalbefolkningen ikke var like vennlig innstilt til dere nye landsmenn fra koloniene.

Mens La Sape på 1980-tallet ble forsøkt undertrykt, har de i dag blitt en viktig del av kongolesisk kultur. President Denis Sassou Nguesso i Den demokratiske republikken Kongo har blant annet løftet La Sape frem som en del av den kongolesiske kulturarven.

For mer om sapeurs, anbefaler jeg å se dette halvtimesprogrammet som ligger på YouTube, eller denne fotoreportasjen fra BBC.

Kjøp en ekstra dressbukse

Kjøp en ekstra dressbukse

Jeg bruker dress på jobb nesten hver dag. Gjør du det bør du ha noen å bytte mellom. Både for at du ikke skal se ut som du bruker de samme klærne hver dag, og for at dressen skal få litt hvile av og til.

De av oss som bruker dress til daglig har også et større forbruk av dresser enn  de som bare bruker dressen når de skal «pynte seg». Både fordi vi kan bli lei av en dress etterhvert og fordi de ganske enkelt slites. Selv dresser av god kvalitet blir slitt om de brukes mye.

Det er særlig buksene som slites.  De fleste av oss sitter på standard kontorstoler trukket i ett eller annet syntetisk materiale, vi går inn og ut av biler, sitter i flyseter. Alt dette er ting som sliter på buksene. Selv sliter jeg særlig buksene i skrittet. Andre sliter på rompa, mens andre igjen sliter i knærne.

Et tips for å få dressen til å leve lenger, er å kjøpe en ekstra bukse samtidig. Ikke alle som selger konfeksjon gir deg den muligheten, men i min favorittbutikk i Oslo – Menswear – er det aldri noe problem.  Da jeg kjøpte miin siste dress der, hadde de ikke en ekstra bukse i min størrelse inne. Et par uker senere ble den ekstra buksen levert på kontoret. Dét kaller jeg service!

Trikset er å kjøpe en bukse i samme stoff på samme tid. Selv stoffer fra kjente produsenter kan ha små nyanseforskjeller mellom stoffrullene. Kjøper du en ekstra bukse til dressen med én gang er du sikret. Jeg har en ekstra bukse til de aller fleste dressene mine – iallefall de jeg bruker til hverdags – og jeg bruker ekstrabuksene om hverandre slik at de blir mer eller mindre likt slitt. Da jeg i vinter hadde «brukt opp» begge buksene i en veldig god dress jeg hadde hatt i flere år, var også jakken blitt slitt og jeg kunne med god samvittighet kaste hele dressen. Den hadde gjort jobben sin.

Så dagens tips – kjøp alltid to bukser!

Min nyeste dress fra Viero Milano. Mørk blå men svake lyseblå ruter. Nå også med ekstra bukse. (foto: Volker Grünauer)

var uri = ‘https://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)g(19865732)a(32307)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11);
document.write(»);

Hvorfor er det er knappehull på jakkeslaget?

Hvorfor er det er knappehull på jakkeslaget?

Har du noen gang lurt på hvorfor det er et knappehull på venstre jakkeslag? Det er jo ganske rart med et knapphull der, uten noen korresponderende knapp. Men kan du se for deg en dressjakke uten knapphull på jakkeslaget?

Jeg har ikke klart å finne noen definitiv forklaring på hvorfor knapphullet der der – men jeg kommer til å presentere noen teorier.

Knepping mot vinden
Den kanskje mest sannsynlige bakgrunnen for knappehullet er at de militære uniformsjakkene som dressen stammer fra kunne brettes helt over og festes med knapper. Slik kunne jakken lukkes helt og bæreren beskyttes mot vinden. Et eller annet sted på veien forsvant knappen på undersiden av høyre jakkeslag – mens knapphullet ble værende. På noen tweedjakker finnes knappen fremdeles, i tillegg til en liten hempe på undersiden av slaget litt lenger opp som gjør at jakken kan kneppes helt opp i halsen og dermed gi ytterligere beskyttlse mot vær og vind. Jeg har prøvd å brette over jakkeslagene og det ser litt dumt ut – jeg enbefaler heller å bruke frakk utenpå eller et skjerf.

Holde på hatten
En annen teori går på at knapphullet stammer fra den gang menn brukte hatt. Den amerikanske hatteprodusenten Worth & Worthn lanserte på 1920-tallet hatter med en elastisk snor med en knapp i enden. Denne knappen kunne så festes i knapphullet og dermed hindre at hatten blåste av i vinden. Personlig tror jeg dette er mer egg enn høne  – noen fikk en god idé til å utnytte knapphullet til noe. Jeg tviler sterkt på at knapphullet kom for å feste hatten.

Prins Albert og dronning Victoria

Den romantiske blomstergesten
Den kanskje søteste teorien – men som jeg fester enda mindre lit til enn hattesnoren – stammer (som så mye annet innen herrestil) fra det engelske kongehuset. Nærmere bestemt prisn Albert og dronning Victoria. På deres bryllupsdag skal prins Albert ha kuttet et hull i jakkeslaget sitt for å sette en av blomstene fra buketen han fikk av Victoria på jakken.

Og som vi vet fra tidligere, det de engelske kongelige gjør det sprer seg til folk flest etterhvert, og det skal ha ført til at alle menn ville ha et hull i jakkeslaget.

Problemet med denne teorien – iallefall om man skal tro historien om blomstene på bryllupsdagen – er at bilder og malerier fra bryllupet tydelig viser at Albert giftet seg i uniform – med høyt kneppet jakke uten slag.

Maleri av George Hayter fra Albert og Victorias bryllup – helt uten jakkeslag

Uansett årsak – knapphullet er der, og jeg tror ikke det blir borte med det første. Jeg har sett en del dresser, gjerne med smale slag, som til og med har to knapphull under hverandre. Knapphullet er en dekorativ detalj som er fin alene, men som også kan være utgangspunkt for litt ekstra pynt.

En liten rød knapp på jakkeslaget viser at jeg støtter Rød Knapp-aksjonen, mot vold mot kvinner

Som Lars Bratsberg var inne på i sin første gjesteblogg er det fint med litt pynt på jakkeslaget. Mange velger å ha en liten pin med selskapets logo på i jakkeslaget, du ser knapt en amerikansk mannlige politiker uten amerikansk flagg på jakkeslaget, eller du kan vise din støtte til kampanjer som rosa sløyfe eller rød knapp-aksjonen.

GJESTEBLOGGER: Lars Bratsberg – Din Hong Kong skredder

GJESTEBLOGGER: Lars Bratsberg – Din Hong Kong skredder

Christian og jeg er opptatt av klassisk herrestil. Kort sagt to jålebukker.  Det er veldig hyggelig at jeg får lov å skrive et lite innlegg igjen. Sist var det mest pynt og garnityr til dress eller blazere. Jeg skrev den gang at du må se på dressen som et kanvas. Denne gangen skal det handle om kanvas – det vil si selve dressen.

For å starte med meg selv. Jeg har ikke en H&M eller Zara kropp. Jeg passer ikke inn i standard størrelser. 1.76 høy, brede skuldre, store lår og noen kilo ekstra rundt midjen. Alt jeg kjøper må justeres og blir sjeldent 100% hvis du er pirkete. Jeg er pirkete, så da jeg ble introdusert til en Hong Kong-skredder for 15 år siden, så jeg meg ikke tilbake. Når alt sitter som det skal, skjønner man hvor forskjellen ligger. Den ligger nødvendigvis ikke så mye i pris, hvis du sammenligner epler med epler. Kjøper du en merkedress fra Zegna eller får sydd en dress med stoffer fra Zegna, kommer du billigere ut med en skredder fra Hong Kong, som har verden som sitt marked og syr på bestilling.

Tilbake til mitt møte med skredderen fra Hong Kong. Disse gutta reiser jorden rundt med kofferten full av stoffer, mønstre, tilvalg, knappenåler og målebånd. Min mann, kommer til Oslo 4 ganger i året. Dressene sys i Hong Kong og leveres til deg etter 6-8 uker, i god tid til neste besøk, slik at du kan justere og gi tilbakemelding. De har også gode lokale skreddere så eventuelle justeringer blir gjort på kort tid. Nå bor jeg i Hong Kong, så nå er det bare en t-bane tur hvis jeg vil bestille noe, så noen lette jakker, halvforet tilpasset fuktig klima har det blitt.

En av mine jakker med halv-for under arbeid. Perfekt for varme sommerdager i Hong Kong. Foto: Seszio

Du kjenner sikkert noen som har vært i Asia og på vei hjem fikk de sydd en dress over natten til en pris som matcher Zara. Det er ikke skreddersøm, det er hastverk. Du får det du betaler for. En skreddersydd dress handklippes for deg direkte fra stoffrullen. 10 forskjellige mennesker bruker 48 timer å sy sammen din dress. Jeg har dresser, smoking og blazere som har 10 års fartstid og de ser like bra ut. Det fine med håndsydd er at hvis du går opp eller ned noen kilo, kan de justere for dette med enkle grep uten å forandre helheten.

Mine tips hvis du skal prøve skreddersøm:

  1. Ha en klar formening om hva du liker.
  2. Bruk Instagram, Pinterest som kilder til å beskrive det du vil ha.
    Farger, snitt, detaljer. Vil du bli James Bond i en blå smoking eller Harvey Specter i en power suit?
  3. Finn fram de buksene, jakkene du har som du er mest fornøyd med.
    Ta dem med til første besøk og forklar hvorfor og hva du liker.

Min skredder jobber for Senszio. De har jobbet med norske kunder i flere tiår. Det betyr også at de vet hva nordmenn gjerne vil ha. Et eksempel er stoffer som er vannbestandig. Løsninger for enkelt å stramme buksebenet når du sykler til jobb, én inne lomme litt større så den passer notatboken din eller rett og slett et fôr i jakken av din første arkitekttegning, med matchende lommetørkle. La fantasien løpe. En ekte skredder tar alltid utfordringen.

En av gledene ved å få sydd klær er alle de morsomme detaljene du kan bestemme – som hodeskaller i fôret

Hvis du vil prøve kan du følge denne linken som min mann i Hong Kong satt opp for lesere av Enkeltspent med 25% rabatt pa første dress. Dresser starter på 7900 kroner og oppover – alt etter hvilket stoff du velger. Blazere starter på 5200 kroner og skjorter fra 1050.

Advarsel: det kan hende du ikke ser deg tilbake.

Hong Kong-hilsen fra Lars

 

Lars Bratsberg er Google Norges best kledde herremann. Lars jobber for tiden for Google i Hong Kong. Ikke bare er han velkledd, man er også et skikkelig digitalhue! Han er en hyppig brukt foredragsholder i Norge, og har skrevet boken «Logg av» sammen med Thomas Moen. Du kan følge ham på Twitter på @larsbratsberg

Lars har tidligere gjesteblogget på Enkeltspent om tilbehør