De som har lest bloggen en stund, vet at jeg er veldig glad i å få målsydd eller skreddersydd klær. Jeg har tidligere designet og bestilt egne skjorter fra to svenske leverandører – TailorStore og Shirtonomy – men denne gangen har jeg testet en ny. Jeg kom over – som så mye annet om dagen – indiske Bombay Shirt Company på Instagram, og jeg tenkte jeg skulle teste dem.
The Bombay Shirt Company ble startet i 2012, i Mumbai, India (tidligere kjent som Bombay), og selger både ferdige ready-to-wear skjorter og målsydde. Brandet har fysiske butikker i flere indiske byer, samt i New York og Dubai. Jeg er mest interessert i de målsydde.
I nettbutikken deres finnes det et enormt utvalg av skjortestoffer (jeg ga opp å telle), med priser fra £60 til £155. Du kan velge mellom 14 forskjellige snipptyper og fire forskjellige typer mansjetter. Du kan også velge kontrastfarger på snipp og mansjett, og om du vil ha brytslomme, knappestolpe, hva slags ryggdetaljer du ønsker og hvordan du vil ha skjorteflaket. Om du vil, kan du også få monogram på skjortene. Alle tilvalgene er gratis, og prisen på en målsydd skjorte og en ready-to-wear er den samme. Det er bare stoffet som avgjør prisen.
Min nye oxfordskjorte fra Bombay Shirt Company
Etter at du har valgt stoff og tilvalg, kommer du til valg av størrelse. Der har du flere valg. Du kan enten legge inn dine egne mål, velge en standard-størrelse, sende dem en skjorte som allerde er perfekt i størrelsen eller bruke deres “Fitsmart”-tjeneste, som estimerer dine mål basert på hvilken standardstørrelse du vanligvis bruker, høyde, kroppstype og hvilken type passform du ønsker.
Jeg testet Fitsmart, og den traff ganske bra. Basert på målene jeg har gjort tidligere måtte jeg justere Fitsmart-målene noe, men ikke mye. Jeg endte opp med å bestille en button-down i en lys blå royal oxford-kvalitet, i stoff fra tyrkiske Söktas. Selv om jeg ofte velger kontrastknapper, droppet jeg det og gikk for vanlige hvite perlemorsknapper denne gang. Jeg fant et morsomt stoff med små cocktailglass som jeg valgte som kontrasttoff på innsiden av mansjettene.
Kontraststoffet på mansjettene (foto: Bombay Shirt Company)
Prisen på den skjorten jeg valgte var £70 og frakten kom på ytterligere £10. jeg synes ikke 860 kroner for en målsydd skjorte er noen upris. Sammenlignet med TailorStore og Shirtonomy (som brukte tre måneder på å levere skjorten min takket være PostNord), var Bombay Shirt Factory utrolig raske. Det tok ikke mer enn 11 dager fra jeg la inn bestillingen, til DHL leverte den lille firkantede boksen på døren. Den nye skjorten er testet én gang, men jeg er så langt veldig fornøyd. Kvalitet, pris,leveransehastighet og utvalg av stoffer gjør at jeg helt sikkert kommer til å kjøpe flere skjorter fra India.
Skjortene kommer i en liten firkantet boks. litt overraskende format, men det var god plass til skjorten inni der.
Etter at jeg skrev saken om det norske skjortemerket Lorang by Zeno i slutten av mai, endte jeg opp med å ikke måtte betale for skjortene jeg bestilte. Tusen takk, Zenostore. Så, her kommer dagens disclaimer: denne saken er skrevet etter at jeg fikk tre skjorter sendt gratis i posten så da er vel dette å regne som et “sponset innlegg”.
På bakgrunn av de to skjortene jeg har testet – Slater non-iron og lys blå Oxford – har jeg skrevet en liten test av Zeno.
Zenostore har et godt og bredt utvalg. Selv om de skriver at de satser på litt konservative norske menn, med fokus på hvite og blå skjorter synes jeg utvalget er bredt og godt. Her er det både modeller, mønstre, farger og snipper å velge mellom. Det eneste jeg savner er skjorter med dobbel mansjett. Jeg har mange mansjettknapper, og liker å bruke mansjettskjorter på jobb. Riktignok har skjortene jeg fikk hull i mansjettene for knapper, men det blir ikke det samme med enkle mansjetter. I det minste burde de ha én formell hvit mansjettskjorte i sortimentet, og Zeno lover at de skal ha mansjettskjorter i sortimentet i løpet av sommeren. Veldig bra!
Nettbutikken er enkel å navigere, beskrivelsene av skjortene er gode og det er bra med bilder. Det jeg kanskje savner er mer informasjon om skjortestoffene, opprinnelsesland, kanskje også mål på skjortene og mer info om Zeno. Det siste er det kanskje bare en klesnerd som meg som savner. Skjortene kommer i posten i løpet av 2-3 dager, og butikken har fri frakt – noe som alltid er et pluss i mine øyne.
Enkel mansjett på Slater-skjoten
Den første av skjortene jeg testet var Slater non-iron. Jeg var selvsagt spent på passformen – det er alltid litt gambling når du kjøper klær på nettet. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til skjorter som kommer i størrelser som M/L/XL og ikke i 39/40/41 osv. Én centimeter i halsen kan ha ganske mye å si. Siden jeg ikke kjente størrelsene til Zeno bestilte jeg i Large med regulær passform (jeg har ikke en slimfit kropp …. ennå). Skjorten passet overraskende bra! Den var passe i halsen, så jeg tipper den er nærmere 41 enn 42 , og passformen var god. Som vanlig var den litt lang på ermene, men ikke mer enn forventet. Det er en grunn til at jeg vanligvis får sydd mine skjorter etter mål. Mansjettene har to knapper, slik at det går an å bruke dem til å regulere lengden noe, uten at det egentlig hjalp meg så mye.
Fredagens antrekk – skjorte fra Lorang by Zeno, stripet linblazer fra Zara og bomullsvest fra Brooks Brothers.
Stoffet er mykt og det er et veldig fint hundetannsmønster som gir bra liv i skjorten. Hvite knapper sydd på med oransje tråd var også en morsom detalj, men noe som trakk ned her var at det var en noen løse småtråder i sømmene og knapphullene. (det meste falt av i vask, men dette er en liten ting de godt kunne fikse i etterbehandlingen). Imidlertid er knappene er godt festet, og ser ikke ut til å være løse. Dét er jo også det viktigste.
Denne skjorten var strykefri, og holdt seg fin og krøllfri gjennom hele dagen. jeg brukte den først på kontoret med slips til på dagen, og etter at jeg kom hjem beholdt jeg den på. Jeg bare tok av slipset og brettet opp ermene og da fungerte den godt til jeans også på turen til hytta. Denne skjorten fungerer like godt til dress, chinos og jeans – endog til shorts.
Etter at jeg hadde vasket den, gjorde jeg som det sto på siden, og bare hang den opp på en henger rett fra vaskemaskinen. Skjorten selges som “strykefri”, og for de aller fleste er den helt sikkert glatt nok etter vask. Jeg er imidlertid ganske pirkete, og jeg må nok ta en runde med strykejernet før jeg vil bruke den igjen.
Alt i alt var dette en veldig bra skjorte som kan anbefales. Særlig likte jeg det myke stoffet, og mange vil nok sette pris på at den er så godt som strykefri. Det fine hundetannsmønsteret passer godt både til dress og mer uformelle antrekk. Denne kommer jeg til å bruke mye. Jeg har en annen skjorte i hundetannmønster fra før av, men der er “tennene” større noe som gjør den vanskeligere å kombinere med slips.
Lys blå button-down Oxford-skjorte fra Zeno. Legg merke til løse tråder her også
Den andre skjorten jeg testet denne gang var en enkel lys blå button-down Oxford-skjorte. Igjen var størrelsen helt fin, den satt fint i halsen og passformen var god. Lengden på ermene kunne jeg ikke gjøre så mye med, men de var ikke plagsomt lange (som for eksempel Gant sine). Også på denne var det noen løse tråder i sømmene, men her også på knappene uten at det ser ut til at de er i fare for å løsne. Denne hadde litt mer kontrastdetaljer, med oransjerutete stoff i halsen og på innsiden av mansjettene – en fin detalj.
Denne skjorten selges ikke som “strykefri”, men i beskrivelsen skriver Zeno “Denne bomullsskjorte er lettstelt og behandling gjør at skjorten ikke blir krøllete under bruk eller etter vask.” Det var vel sånn halvveis sant. Den holdt seg fin og glatt under bruk, men var like krøllete som andre Oxfordskjorter etter vask og må definitivt ha en runde med strykejernet. Som den andre skjorten holdt passformen og snippene seg like fine etter vask.
En helt grei skjorte til den prisen, og jeg mistenker at dette er en type skjorte som bare blir bedre med tiden. Etter 10-20 vask har jeg en følelse av at denne kommer til å være myk og god og passe slitt og bli en jeans eller chinos-favoritt. Den er egentlig litt for uformell for dress, men åpen i halsen uten slips passer den godt til blazer og chinos eller bare til fritidsbruk.
Lorang by Zeno er ikke helt premium, men til en pris på 899 og fri frakt er det helt ok skjorter. Jeg skulle ønske meg et større utvalg, noen skjorter med doble mansjetter og kanskje hele størrelser, men det er stor sjanse for at jeg kommer tilbake til Zenostore.no igjen.
Norsk tekstilindustri er ikke hva den en gang var. Det var skjortefabrikker og trikotasjeindustri nærmest på hvert nes en gang. Vi har fremdeles en del store navn igjen med base i Norge, som Dale, Devold og Alvo, men produksjonen er satt bort til lavkostland. Det er også tilfelle med merket Lorang by Zeno, men det er gøy at det finnes nordmenn som tør satse på å etablere en ny merkevare innen herreklær. Jeg har tydeligvis sovet i timen, for jeg hadde ikke oppdaget Zeno før nå. De har en velutstyrt nettbutikk (www.zenostore.no) og selges også over disk i mer enn 20 butikker rundt om i landet.
Zeno ble startet av Espen Engebretsen i fjor, og navnet Zeno skal være et spill på etternavnet. Lorang henspeiler på bestefaren, Lorang som visstnok alltid var en velkledd herre. Engebetsen har selv en lang karriære bak seg i norsk klesbransje, både fra Henri Lloyd of Gant. Han har siden 2014 drevet selskapet Northtrack, som først og fremst driver innen sko med merker som Geox, Canada Snow og Pomar.
Zeno feirer ettårsdagen sin i disse dager, med tilbud på hele skjortesortimentet, og skjorter som vanligvis koster 899 koster nå bare 599. Jeg har ikke testet dem selv før, men har hørt at de skal være bra. Derfor slo jeg til i dag og bestilte et par skjorter i nettbutikken.
Lys blå, button-down Oxfordskjorte
Den første jeg gikk for var en enkel lys blå button-down Oxfordskjorte, et av basisplaggene jeg skrev om i Enkeltspents julekalender, men som jeg ikke hadde. Eller, jeg fant en lys blå, button-down Oxfordskjorte fra The Gap helt innerst i skapet. Først tenkte jeg at jeg hadde glemt den, men etter å ha hatt den på meg én dag husket jeg hvorfor den ikke hadde blitt brukt på lenge. Den ble utrolig krøllete med én gang. Jeg har ikke orket å forsøke å stryke den nå etter vask. Dessuten har den brystlomme – noe jeg ikke klarer å bli venn med. Jeg tror den går til Fretex. Da var det flaks at dette tilbudet kom, og at Zenos skjorter er strykefrie. Jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til påstått strykefrie skjorter – og jeg kommer nok til å stryke den uansett – men Zeno lover at den skal holde seg glatt under bruk også. Jeg får se.
I tillegg til den klassiske Oxfordskjorten gikk jeg for en annen lys blå med små hundetannsruter. Jeg har en som ligner, men der er hundetannsrutene større. Det gjør at den noen ganger blir litt for “rotete” med tanke på en del slips og dresser med mønstre. Dessuten begynner den å bli slitt.
Slater
Per i dag har Lorang by Zeno et femtitall forskjellige skjortemodeller – alle i 100% bomull – og det går mye i lyseblått og hvitt. Passe konservativt med andre ord. Zeno har både vanlige og “slim-fit” modeller, men dessverre er det ikke mulig å velge samme skjorte i enten vanlig eller slim-fit. Jeg fant heller ingen skjorter med dobbel mansjett, noe som er synd ettersom jeg er så glad i bruke mansjettknapper.
Zeno lover leveranse i løpet av to dager, så til uken kommer det en skikkelig forbrukertest av skjortene fra Zeno. Følg med!
Ralph Lauren lys blå Oxfordskjorte med button-down krage. (foto: Ferner Jacobsen)
Det har blitt 7. desember, og i den syvende luken i Enkeltspents julekalender «24 ting den velkledde mannen bør ha i klesskapet» har vi kommet til et av de virkelige basisplaggene i mannens garderobe – den lyseblå button-down Oxfordskjorten.
En lys blå Oxford-skjorte fungere like godt med oppbrettede ermer og shorts eller jeans, som til en blå blazer og grå flanellbukser. Selv om button-down skjorter er noe mer uformelle, fungerer det også med en pin-point Oxfords button-down til dress på kontoret. Til de mer formelle anledningene, der du ville brukt mørk dress, ville jeg ikke anbefale en button-down Oxford.
Oxford-vev
Oxford er ikke stoffet, som vanligvis vil være 100% bomull, men typen veving. Oxford-veven minner mest om en flettet kurv, med to tråder i lengden og høyden. Dette er en grovere vev enn for eksempel poplin, noe som er det som gjør skjorten mindre formell.
Det som gir Oxford-skjortene det krakteristiske nesten småprikkede perforerte mønsteret er at veven består av både fargede og ufargede tråder. Oxford-veven finnes i flere varianter, fra den grove som passer best til jeans, til fint vevde Royal Oxford eller Pinpoint Oxford. Disse siste er som oftest veldig myke, samtidig som de er slitesterke og luftige. Ikke rart at Oxfordskjorten er populær om sommeren.
Lys blå Oxford-skjorte (riktignok med cut-away snipp) fra Viero, som tydelig viser Oxford-mønsteret. (foto: Menswear)
Hvorfor veven heter Oxford er ikke helt klart, men én av historiene peker på et nå ukjent skotsk veveri som ga stoffene sine navn etter prestisjetunge universiteter som Harvard, Yale, Cambridge og Oxford. Hva som skjedde med de andre stoffene sier historien ingenting om, men jeg har aldri hørt om en Yale skjorte…
Jeg har hatt mange lyseblå button-down Oxfords oppigjennom årene, men i dag har jeg ingen. Jeg har imidlertid fått laget noen lyseblå pinpoint Oxfords med cut-away-krage på TailorStore som jeg bruker til dress. Spørs om ikke det er på tide med en litt grov button-down Oxford til sommeren igjen.
I luke nummer to av Enkeltspents julekalender – «24 ting den velkledde mannen bør ha i klesskapet» finner vi en annen klassiker – den sorte Oxfordskoen.
Sorte Oxfords i skinn fra engelske REISS
Som tidlingere nevnt i posten om sko til dress, er Oxfordskoen den mest formelle og elegante av de klassiske herreskoene. Det blir aldri feil med et par sorte Oxfords. Det som skiller Oxfordskoene fra andre herresko, og som er selve tegnet på at du sitter med en Oxford, er skoens «lukkede snøring». Det vil si at den delen av overlæret som snøringen sitter på er sydd fast på den fremre delen av skoen. Den blir dermed noe tettere, og skoen sitter strammere over vristen. Oxforden finnes i mange utførelser; helt glatt, med enkel tåkappe og med brogue. Mange tror, feilaktig, at Oxforden må ha tåkappe, men det er altså ikke nødvendig. Personlig synes jeg tåkappen gir litt ekstra karakter til skoen.
Til mørk dress blir det veldig elegant med et par sorte Oxfords, faktisk passer de godt til de aller fleste antrekk. Det er de som også sverger til sorte Oxfords til jeans, men personlig synes jeg det blir en merkelig kombinasjon.
Jeg kjenner mange menn som helst ikke går med Oxfords eller andre klassiske herresko til dress. De mener skoene er for harde, og vil heller gå i joggesko. Det ser jo ikke bra ut. Men, jeg kan til en viss grad forstå. En skikkelig dresssko krever litt jobb å bli venn med.
Sorte Oxfords fra Reiss – betalt med reiseforsikringen – og endelig inngått
Sist høst var jeg en tur i London, og flyselskapet klarte å sende meg til London, men ikke bagasjen. De sorte skoene jeg skulle ha på konferansen var lost-in-space et sted og jeg måtte kjøpe nye sorte Oxfords hos Reiss. Og siden jeg ikke hadde noen andre å bruke til den mørkeblå dressen, måtte jeg gå rundt i London en dag i de nye skoene – og det var ikke godt for føttene! Jeg var, etter å ha kommet hjem, og SAS hadde sendt den savnede kofferten hjem til meg, ikke klar for å bruke skoene på en stund. I alle fall ikke i en hel dag. Det ble noen kortere runder med de nye skoene. I dag derimot, har disse skoene blitt de beste jeg har. Med bruk har vi blitt veldig gode venner.
Men, det kunne også ha gått sånn at jeg hadde slengt dem inn i skapet fordi jeg ikke orket å jobbe dem behagelige.
Amerikanske Cole Haan, med røtter tilbake til 1920-tallets Chicago, har utviklet det de mener er løsningen på problemet med stive Oxfords som må gås inn. Med erfaring fra joggesko, har de utviklet skoen GrandRevølution Washington som i følge selskapet skal kombinere stil og elegansen i en Oxford med komforten i en joggsko. Med ekstra polstring på vristen og i helen, en annen oppbyggning av innsiden av skoen, og en såle som minner mer om sneakers enn en tradisjonell Oxford, mener designerne hos Cole Haas at de har laget den ultimate kombinasjon av stil og komfort.
Cole Haans designere har også eksperimentert med perforeringer i skinnet – deres egen variant av brogues – for både å gi fleksibilitet og lufting. Denne teknikken er allerede tilgjengelig i deres 2.ZerøGrand-kolleksjon. Den gir skoene unektelig et ganske unikt preg.
Skoene slippes på markedet 7. september, og kommer til å ligge på rundt $400 parret.
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om GrandRevølution Washington er fine, eller stygge. Hva synes du? Yey or nay?
Skoen din gjemmer kanskje en hemmelighet. Det er en av de små detaljene som gjør klassisk herrestil ekstra morsomt.
Har du på deg dress-sko? En sort Oxford eller et par semskede Brogues? Ta en kikk under helen. Sjansen er stor for at du oppdager at en liten bit mangler. Foran på helen, på skoens innside vil det på mange skomodeller se ut som den spisse kanten er filt ned. Kanskje har du lagt merke til det tidligere, uten å skjønne hva det var. Nei, det er sannsynligvis ikke du som har slitt den ned på en merkelig måte, men produsenten som har kuttet av en liten bit av spissen. Helt bevisst.
Denne avrundede kanten kalles “gentleman’s corner” eller “gentleman’s notch” og er der av en grunn.
Gentleman’s corner
Det avrundede hjørnet på innsiden av skoen gjør at du ikke hekter helen i buksebenet. Særlig om du har vide bukser med høy oppbrett.
Jeg har ikke klart å finne ut når eller hvem som begynte med dette, men det skal stamme fra amerikanske skoprodusenter. Amerikanske dresser har da også lenge hatt videre bukser enn vi er vant med, og opprett på buksebena har vært vanlig i USA mens normen i Europa er rette bukseben.
Tidligere kunne man si at Gentleman’s Corner var et tegn på en sko av høy kvalitet, men det er ikke nødvendigvis tilfelle i dag. Selv kopier fra Kina kan komme med det lille hjørnet.
Uansett – det er en morsom liten detalj. Har du Gentleman’s Corner på dine sko?
Etter å ha dekket dressen og skjorten (og strengt tatt også frakken), har jeg kommet til det nederste i mannens garderobe, nemlig skoene. Personlig er sko det jeg liker aller minst å kjøpe, kanskje særlig fordi jeg synes det er mye stygge herresko der ute. Det beste er å holde seg til de rent klassiske herreskoene. Jeg skal komme tilbake til dem, men først – som alltid – litt historie!
Skohistorie
Mennesker (og menn) har brukt sko siden steinalderen. De eldste skoene man har funnet er et par sandaler i bark som ble funnet i Fort Rock-hulen i Oregon i 1938. Sandalene er karbondatert til å være omtrent 10.000 år gamle og ser strengt tatt ikke særlig behagelige ut. Trolig har vi mennesker brukt sko på bena enda lenger enn dette. Studier av mennesketær har vist at et sted mellom 40.000 og 26.000 år siden, begynte de mindre tærne i bli tynnere i forhold til stortåen. Dette fikk forskerne til å konkludere at det at folk begynte å bruke sko for å beskytte føttene, første til mindre benvekst i tærne, og over tid mindre tær.
Jotunheimskoen
Den første lærskoen vi kjenner til er fra 3500 f.kr. og ble funnet i Armenia i 2008, og er laget av et helt stykke lær fra storfe med en slags skinnlisse. Den eldste skoen som er funnet i Skandinavia er den såkalte «joutunheimenskoen» som ble funnet i Lom i 2006. Etter flere runder med dateringer, viste det seg at skoen var hele 3400 år gammel.
Dagens standard sko, med en påsydd såle, ble vanlig på 1700-tallet, men det var først rundt 1800 at skomakerne begynte å lage forskjellige sko for høyre- og venstrefot. Inntill da hadde skoene vært noen ganske rette greier. Med den industrielle revolusjon på midten av 1800-tallet, ble standardiserte, fabrikkproduserte sko normen, og bare de færreste fikk håndlaget skoene sine hos skomakeren lenger.
Oxfords, not brouges!
I den noe parodiske engelske spionfilmen «Kingsman» fra 2014 gjør hovedpersonen Harry Hart (elegant spilt av Colin Firth) et poeng av at en gentleman bruker Oxfords, ikke Brouges. Den ellers så korrekte Hart er litt ute og kjøre er, ettersom Brouges ikke er en skotype, men en form for dekorasjon. Man kan derfor har Oxfords, med brouge-mønster. For the record – jeg er enig med Hart: not brogues!
Brouges er små hullmønstre på skoen, som gjør dem mindre formelle enn de helt glatte skoene. Hullene er i dag ikke gjennomgående, og kun til pynt, men skal opprinnelig ha hatt en helt praktisk årsak. Brogues stammer fra Irland og Skottland, der det våte klimaet gjorde at man ofte plumpet i myr eller vann. Hull gjennomskoene gjorde det enklere å tømme skoene for vann etter at man hadde vært uheldig. Tradisjonelt skal man ikke bruke brogues i byen – det er en uformell sko til å ha på landet. Til tweeddressen. I dag er brogues godkjent til dress, men jeg vil ikke anbefale dem til formelle antrekk.
Eksempel på brogues
Det finnes en hel haug med skomodeller for menn (ikke like mange som for damer dog), men jeg vil konsentrere meg om de tradisjonelle skomodellene til dress; Oxford, Derby, Munkesko, mokasiner eller loafers og Chelseaboots.
Oxfordsko
Oxfordskoen er den mest formelle og elegante av de klassiske herreskoene. Det blir aldri feil med et par sorte Oxfords. Det som skiller Oxfordskoene fra andre herresko, og som er selve tegnet på at du sitter med en Oxford, er skoens «lukkede snøring». Det vil si at den delen av overlæret som snøringen sitter på er sydd fast på den fremre delen av skoen. Den blir dermed noe tettere, og skoen sitter strammere over vristen. Oxforden finnes i mange utførelser; helt glatt, med enkel tåkappe og med brogue. Mange tror, feilaktig, at Oxforden må ha tåkappe, men det er altså ikke nødvendig. Personlig synes jeg tåkappen gir litt ekstra karakter til skoen.
Fofatterens sorte Oxfords, kjøpt på Reiss i London etter at flyselskapet ikke klarte å levere bagasjen på tid. Her synes tydelig den lukkede snøringen
Mens Oxfordskoene i dag er selvskrevet fottøy for det Lillelørdags Ketil Moslet småforaktelig omtalte som «menn i dræss og sleps», har modellen faktisk en bakgrunn som ungdomsopprør. Studentene ved universitetet i Oxforda var lei av å gå med de halv-høye støvlene (kjent som Oxonians) som var normen for unge herrer ved Oxford på den tiden. De fikk en lokal skomaker til å kutte støvleskaftene og med litt enkel design var Oxfordskoen født. Skotypen skal allerede ha vært kjent i Irland og Skottland som «Balmorals» etter slottet Balmoral i Skottland. I USA kalles Oxforden gjerne for Balmorals eller Bal-type, mens den i Frankrike er kjent under navnet Richelieu (som vi alle husker var han fæle biskopen som var ute etter de tre musketerene).
Derbysko
Glatte, brune Derbysko uten tåkappe fra Moradi. Foto: Menswear.no
Derbyskoen er veldig lik Oxfordskoen, men har åpen snøring. Jeg innrømmer at jeg lenge trodde jeg gikk rundt i Oxfords, men det var Derbys. En liten kikk i mine lokale skobutikker viser at de aller fleste skoene som selges her er Derbys, Oxfordene er det færre av. Derbysko kalles også Gibsons, eller Blüchers, selv om Blücheren egentlig er litt annerledes enn Derbyen. Opprinnelig var Derbyene ikke ansett som formelle nok for å bruke i byen, og i dag skilles det egentlig ikke mellom bruk av Derbys og Oxfords. Det er ikke uvanlig at (særlig lavkvalitets) skoprodusenter kaller sko som egentlig er Derbys for Oxfords. Den åpne snøringen gjør at Derbyene har litt mer plass over vristen, og blir mer behagelige enn Oxfords om du har høy vrist.
Munkesko
Munkeskoene (eller monkstraps) skal ha fått navnet sitt etter spennene, som var
Brune munkesko i skinn fra Moradi. Foto: Menswear.no
vanlige på munkers sandaler på 1400-tallet. Det er disse spennene som har gitt navnet til skotypen, som ikke har snøring, men som lukkes med en eller to spenner. Skoene dukket opp på 1930-tallet, og er like fine i glatt skinn som semsket. Munkeskoene anses som mindre formelle enn Oxford, men mer formelle enn Derbyene. Ettersom skoene ikke har snøring får de en lengre og veldig elegant overside, særlig munkeskoene med bare én spenne. Munkesko passer best til litt smale bukser, ettersom spennen lett kan hekte seg i vide bukseben.
Loafers En tradisjonelt mer uformell sko er mokasinen, eller loaferen. Denne har en relativt stor åpning til føttene og har ingen snøring eller spenner. Det gjør det enkelt å ta skoene av og på, og kalles også for slip-ons.
Som så mye annet innen klassisk herremote, hevder engelskmennene at denne også har sitt utspring i det britiske kongehuset, men det finnes andre som har «claim to fame» når det gjelder loaferen.
Skomakeren Raymond Lewis Wildsmith laget et par loafers til kong George VI (barnebarnet til vår venn Edward VII), som en mer uformell sko. Skoen ble markedsført mot overklassen som en sko til å bruke på landet, og ble etter hvert kopiert av andre skomakere og ble kjent som «The Harrow».
Men, allerede før royale engelske føtter ble stukket ned i et par Harrows ble det laget loafers i Norge.
Unge Nils Gregoriusson Tveranger (1874–1953) reiste fra Aurland på Vestlandet til USA som trettenåring for å lære skomakerfaget og kom tilbake til hjembygda som tjueåring rett før århundreskiftet. Rundt 1930 introduserte han en sko som var inspirert både av de hjemmelagde skoene folk hadde i Aurland, og irokeserindianernes mokasiner. Skoen ble en kjempesuksess, og Aurlandskoen, som den ble kjent som, ble en stor eksportartikkel fra den den lille vestlandsbygda. Aurlandskoen kjennetegnes ved remmen over vristen med en liten sprekk. Gjennom eksporten til Europa, ble skoene plukket opp av besøkende amerikanere, og den amerikanskinspirerte skoen kom tilbake til opprinnelseslandet. Der ble den kopiert av blant annet støvlemakerne G.H. Bass fra Maine som i 1934 introduserte modellen «Weejuns» Weejuns? Høres jo veldig ut som Norwegians, ikke sant? Modellen seleges fremdeles, og omtales som en «American orginal». Nuvel, dem om det.
Aurlandsko til venstre, Weejuns fra G.H. Bass til høyre.
Loaferen ble veldig populære i USA, der de etter hvert også ble kalt «Penny loafers» etter skikken med å stikke en mynt inn i sprekken på remmen over vristen. Det er litt usikkert når dette begynte. Noen påstår at det var college-studentene som på 1950-tallet gjorde det til en slags fashion-statement å ha en 1 cent-mynt (kjent som en Penny) i sprekken. Andre igjen mener at skikken stammer fra 1930-tallet. Den gang kostet en telefonsamtale i en telefonkiosk 2 cent, og med en Penny gjemt i hver sko hadde man alltid penger tilgjengelig for å ringe. Tilsvarende i dag skulle vel da ha vært ekstra mobillader i skoene? Uansett, i USA fikk etter hvert skoene navnet Penny-loafers, og ble en naturlig del av den amerikanske mannens garderobe. Mens det etter hvert ble vanlig også å bruke loafers til dress i USA, har dette ikke blitt adaptert i like stor grad i Europa, der sko med snøring fremdeles er mest vanlig til dress.
Mens Aurlandskoen reiste vestover og ble «Weejuns», reiste skikken med å legge en mynt i sprekken tilbake til Aurland. Frem til 10øringen ble tatt ut av sirkulasjon på 1990-tallet var det vanlig å ha den lille mynten i sprekken på ekte Aurlandssko.
Mens loafers alltid er uten snøring, finnes det flere former for pynt i tillegg til hull til mynter. Det mest vanlige er nok små skinndusker, eller «tassels» eller en metallspenne, som særlig kjennetegner Gucci-loafers.
Personlig har jeg aldri vært noen fan av loafers til dress, de blir altfor uformelle for meg (og jeg forbinder dem nok mest med eldre menn). På den annen side, ser jeg helt klart at til et par lyse chinos om sommeren kan det være elegant med et par brune loafers, kanskje særlig semskede. Loafers er jo også de eneste man kan gå i uten sokker om sommeren.
Chelsea-boots
Om loaferen er en god sommersko, er Chelsea-boots kanskje den perfekte vinterskoen. Chelseabootsen er en tettsittende, ankelhøy støvel uten snøring. De finnes både i lær og semsket skinn, og fås også med brogues. I stedet har den elastiske sidepaneler, og gjerne en liten hempe bak til å gjøre det lettere å dra på seg skoen
Chelsea-boots i blankt skinn fra Prada. Her synes tydelig de elastiske sidepanelene.
Designet ble patentert av London-skomakeren J. Sparkes-Hall i 1851 etter at han fikk laget den første støvelen av denne typen til dronning Victoria, og han markedsførse den under navnet J. Sparkes-Hall’s Patent Elastic Ankle Boots. Den ble populær både til ridning og til spasering. Navnet Chelsea ble ikke assosiert med skoen før på 1950/60-tallet da skoen ble en viktig del av Swining London-scenen, og ble det foretrukne fotplagget for mods. Beatles fikk laget en egen variasjon, som selvsagt ble hetende Beatles boots, med høyere heler og spissere front.
Det finnes avarter av Chelseabootsene, som har sin egen historie og look. En boot med munkespenner er en Jodhpur og det finnes også versjoner med glidelås i stedet for elastikk.
Chelseaboots fungerer overraskedenbra til dress, særig om vinteren da de gir litt ekstra varme rundt anklene og beskyttelse mot snø og kald vind. Personlig vill jeg nok fremdeles godt for et par sorte Oxfrods eller Derbys til den mørke dressen. De finnes i flere mønstre, både med og uten tåkappe, med brouging og jeg har også ett et par flotte i kokodilleskinnsmønster i London som jeg ikke kjøpte. Dette er skoene som “got away”. Neste gang…
Hva skal jeg velge?
Hvilke sko du skal ha henger selvsagt sammen med hva du skal ha dem til. Alle menn bør i det minste ha ett par sorte Oxfords og et par brune sko. Disse kan være enten Oxfords, Derbys eller munkesko. Sko er som en god dress, de bør ikke brukes to dager på rad.
Selv har jeg for øyeblikket to par sorte – et par Oxfords og et par Derbys – og to par brune Derbys, som jeg bytter mellom. I tillegg har jeg et par lysebrune semskede Chelseaboots, som passer best til jeans, chinos eller cordbukser.
Avslutningsvis, som påpekt tidligere, skoene skal alltid matche beltet. Og – dette er viktig – skoene skal alltid være rene og hele. Jeg kommer tilbake i et senere innlegg om vedlikehold av sko, så følg med.
Skjorten med snipper som festes til skjorten med små knapper i tuppen av snippene kalles “button-down”-skjorter.
Button-down-skjorten skal ha sitt opphav fra en polokamp. John E. Brook, barnebarnet til en av grunnleggerne av det amerikanske kleskonsernet Brooks Brothes skal ha vært på en polokamp i England i 1896. Der la han merke til at rytterne hadde festet skjortesnipene sine med små knapper, slik at de ikke skulle flagre i vinden og forstyrre dem når de spilte.
Det argentinske polo-landslaget til OL i Paris i 1924 – helt uten skjortesnipper! Foto: Wikipedia Commons
Unge Brooks synes dette virket som en smart løsning, og dro sporenstreks hjem til New York, der han fikk sydd de aller første butt-down-skjortene. Et plagg som med årene skulle bli selve symbolet på Brooks Brothers.
Klassisk blå Oxford button-down fra Ralph Lauren
Button-down-skjorter anses som mindre formelle enn andre skjorter, og særlig i England anses det ikke som korrekt å bruke botton-downs med dress på jobb. Til flanellskjorter og fritidsskjorter er button-down imidlertid selvskreven. Om vi befinner oss på hesteryggen eller ikke. Til Den smale åpningen kan det være vanskelig å bruke slips, og personlig unngår jeg å bruke slips til button-down-skjorter. Det er sjelden det ser pent ut.
Button-down-skjorten er allikevel et av mannens basisplagg. Enhver man burde ha minst én lyseblå og én hvit Oxford-vevet button-down-skjorte. Den passer like godt til dress (uten slips), som til jeans eller chinos. En lyseblå Oxford, button-down med oppbrettede ermer og åpen hals er dessuten flott til shorts om sommeren også. Det fine med denne skjorten er at den bare blir bedre med årene. Gakk hen og kjøp en god en, for eksempel en klassisk fra Brooks Brothers eller Ralph Lauren – og du kan bruke den i årevis.
1950-tallet gjorde det til en slags fashion-statement å ha en 1 cent-mynt (kjent som en Penny) i sprekken. Andre igjen mener at skikken stammer fra 1930-tallet. Den gang kostet en telefonsamtale i en telefonkiosk 2 cent, og med en Penny gjemt i hver sko hadde man alltid penger tilgjengelig for å ringe. Tilsvarende i dag skulle vel da ha vært ekstra mobillader i skoene? Uansett, i USA fikk etter hvert skoene navnet Penny-loafers, og ble en naturlig del av den amerikanske mannens garderobe. Mens det etter hvert ble vanlig også å bruke loafers til dress i USA, har dette ikke blitt adaptert i like stor grad i Europa, der sko med snøring fremdeles er mest vanlig til dress.
