Duffelcoat

Duffelcoat



Da jeg gikk gjennom de klassiske herrefrakkene, tok jeg ikke med den ikoniske duffelcoaten. Det var ganske enkelt fordi duffelcoaten er en mer uformell jakke som egentlig ikke er til dress. Men, den er en klassiker som fortjener omtale.

En moderne oppdatering av den klassiske duffelcoaten. Her fra ekebritiske Burberry (foto: Burberry)

Duffelcoaten er en knelang (eller kortere) ullfrakk med hette og to åpne lommer på forsiden. Mest kjent er allikevel den karakteristiske lukkingen med hemper i lær eller hamp og trepinner. Noen versjoner har horn i stedet for trepinner i lukkingen, men det mest klassiske er trepinner.

Den klassiske lukkingen med trepinner

Duffelcoat og duffelbag har egentlig ingenting til felles annet enn at begge deler opprinnelig skal ha blitt laget i et grovt ullstoff som hadde fått navnet duffel, etter den begiske byen Duffel der stoffet stammer fra. Duffel er et tett og varmt ullstoff som er perfekt for folk som er ute i dårlig vær.

Det finnes flere historier om hvordan duffelcoaten ble slik den er i dag, men det vi vet er at den britiske marinen tok inn duffelcoat som en del av uniformen på 1880-tallet, og bestilte jakker til besetningsmedlemmene som skulle være ute i vær og vind. Det tette, varme og til dels vannavstøtende stoffet gjorde jakken perfekt til å ha utenpå uniformen på dekk under værharde forhold. Lukkingsmekanismen med trepinner og hemper i stedet for knapper skal ha gjort det enklere for sjømennene å kneppe opp og igjen jakken med hansker på eller med blåfrosne fingre. Det er lenge siden jeg selv hadde en duffelcoat sist (noe jeg tror jeg må gjøre noe med), så jeg husker ikke om det er tilfelle, men jeg har lest flere steder at det faktisk ikke er enklere enn med knapper. Det ser iallfall stilig ut.

Hetten gir ekstra varme og ly for elementene. Hetten er ganske romslig, ettersom den opprinnelig skulle være stor nok til å ha uniformsluen under. Dagens duffelcoats har blitt nettere og mer kroppsnære enn den opprinnelige duffelcoaten, som var et ytterplagg som skulle brukes utenpå uniformen.

Britiske marinesoldater klargjør bomber på hangarskipet HMS Victorious før operasjon Tungsten, angrepet på det tyske krigsskipet Tirpitz, i Altafjorden i april 1944. Flere er uniformert i varme duffelcoater med vide hetter og letthåndterlige hempepinner.  Legg også merke til piloten i forgrunnen iført The Irvin (Foto: Imperial War Museum)

Duffelcoaten ble et svært populært plagg i marinen, og under første og andre verdenskrig så den igjen tjeneste. Både i Royal Navy og Royal Air Force. Opprinnelig var det britiske forsvarets duffelcoats kun kamelfarget, men under andre verdenskrig kom også den marineblå versjonen. I denne konflikten så duffelcoaten tjeneste over så godt som hele verden. Under stridighetene i Nord-Afrika brukte soldatene duffelcoatene sine som sitteputer på dagtid, og til å varme seg – både som jakke og pledd – under de kalde ørkennettene. Britenes Field Marshal Bernard Montgomery ble under krigen så tett knyttet til duffelcoaten, at den fikk kallenavnet “Monty-coat”. I flere land går den også i dag under navnet “Montgomery”.

Field Marshal Bernard Montgomery (til høyre) karakteristisk antrukket i duffelcoat

Etter andre verdenskrig ble overskuddslagrene av duffelcoats fra britiske forsvaret solgt til sivile og jakkene ble ekstremt populære blant studenter på 1950- og 1960-tallet. Muligens fordi de var billige, men også stilige på samme tid. De ble en del av “studentuniformen” og ble derigjennom ytterligere populære. Over tid har jakken blitt endret noe, men de militære detaljene er beholdt. Som blant annet det ekstra laget med stoff på skulderne. Dette skulle både forlenge jakkens levetid og beskytte mot å slites ned, samtidig som det gjorde at det tok lengre tid å bli gjennomvåt på skuldrene.

På dette utsnittet ses tydelig det ekstra laget med stoff på skuldrene, samt flappen under hetten som gir ekstra varme i halsen når den kneppes. (foto: London Tradition)

Mange film- og kulturpersoner har blitt avbildet i duffelcoats, men for meg er den aller mest kjente duffelcoatbrukeren bjørnen Paddington. Paddington, som egentlig kommer fra Peru og elsker marmeladesandwicher. Familien Brun som adopterte Paddington etter at de fant ham på  – nettopp – Paddington Station, kjøpte en duffelcoat til ham. I alle bøkene og filmene med Paddington er han ikledd blå duffelcoat og sin peruvianske stråhatt. Noen ganger også engelske Wellington-boots.

Bjørnen Paddington

En annen kjent duffelcoat-bruker er Peter McAllister, faren til Kevin i Home Alone. I den første filmen kan vi se Mr McAllister i en veldig elegant kamelfarget duffelcoat. Fôret avslører at dette ikke er en hvilkensomhelst duffelcoat, men en Burberry-duffel som sikkert kostet en god del. Men, mannen hadde råd til å fly 14 familiemedlemmer til Paris i julen, så han hadde nok råd.

Peter McAllister – Kavins far – i en riktig så elegant (og sikkert grisedyr) duffelcoat fra Burberry.

I dag har jeg en viss idé om at duffelcoaten ikke har helt den samme populariteten som den hadde tidligere, men den er fremdeles en av de virkelige herreklassikerne. I tillegg til menn, har duffelcoats – eller variasjoner av temaet – også blitt populært hos kvinner.

Klassisk marineblå duffelcoat fra britiske Gloverall
Foto: Care of Carl

I tillegg til de klassiske fargene kamel og marieblått, finnes duffelcoats også i svart, grått, grønt og kongeblått. Som sagt er duffelcoaten ikke formell nok til å brukes til dress, men over en tweedjakke, eller til cordbukser eller jeans er den tipp-topp.

Jeg kjøpte min mørkeblå duffelcoat hos Hacket & Co i London. En herlig tung og klassisk modell laget av tradisjonsrike Gloverall for Hacket.

 

Duffelcoat fra Gloverall og Hacket & co



Chelsea boots

Chelsea boots


Høsten har kommet, og vinteren nærmer seg. Da er det på tide å børste støv av noen høst- og vinterfavoritter i garderoben.

Chelsea boots er ankelhøye sko med elastikk i siden og en liten hempe på baksiden. Hempen skal gjøre det enklere for deg å dra på skoene. En Chelsea boot skal nemlig sitte ganske tett på foten. Noen skofabrikanter forsøker å selge støvler med glidelås i siden som Chelsea boots, men en ekte Chelsea boots skal ha elastikk – ikke glidelås.

Glatte Chalmer Leather Chelsea-boots fra Reiss of London Foto: Reiss.com

De første skoene av denne typen skal ha blitt laget av London-skomakeren Joseph Sparkes-Hall i 1851. Sparkes-Hall var dronning Victorias skomaker, og i følge Sparkes-Hall skal dronningen ha vært så fornøyd med sine sko at hun brukte dem hver dag. Som tegningen under viser, var de i utseende ganske langt unna dagens Chelsea boots for menn, men både det elastiske båndet i siden og hempen bak er tydelige.

Annonse fra 1851 for “Joseph Sparkes-Hall’s Elastic Boots”

Et eller annet sted på veien, gikk støvelen fra å være en kvinnesko til primært å være noe menn brukte. På 1950-tallet ble skoene populære blant “the Chelsea set” som var en gruppe musikere, filmmakere og andre unge kunstnere og artister som frekventerte Kings Road-området i det vestlige London. Skoene ble en så naturlig del av dette miljøets klesstil at de etterhvert gikk under navnet Chelsea Boots.

Skoene fikk ytterligere økt sin popularitet da band som Rolling Stones og Beatles ble sett i skoene. The Beatles fikk til og med en variant av skoene oppkalt etter seg, The Beatle Boot, som var en variant med høyere hæler og spissere tupp.

Chelsea boots i svart semsket skinn fra Gant
Foto: Care of Carl

På 1960-tallet, var Chelsea boots også en naturlig del – sammen med trange dresser og Vespa-scootere – av “uniformen” til gutta i “mods-miljøet” og kultureliten i Swinging London.

Typiske mods i London, ca 1969. Foto: UK National Archives

Det fine med Chelsea boots er at de er veldig anvendelige. De fungerer like godt til jeans eller chinos, som til dress. Skal du bruke Chelsea boots til dress ville jeg ha gått for en blank, elegant versjon med relativt tynn såle og i en mørk farge. Ellers kommer det an på resten av antrekket. Et par Chelsea boots i semsket skinn er for eksempel flotte til cordbukser eller til tweed. Dessuten gjør elastikken i sidene det enkelt å raskt dra på seg skoene. Jeg har mine semskede Chelsea boots stående i gangen og hiver de på meg om jeg skal ut en liten tur (også om jeg bare skal sette varmen på elbilen på en vintermorgen – i bare morgenkåpe og boxer)

Those boots are ment for walking! Ha en flott høst!

Lyse semskede Chelsea boots fra R. M. Williams Wentworth. Foto: Ferner Jacobsen

“Smartbelte” fra Harmattan Design

“Smartbelte” fra Harmattan Design

Herrebelter har som standard fem hull, plassert med én tomme (2,54 centimeter) avstand. Det gir ikke store fleksibiliteten. Ser du på beltet ditt ser du at det typisk er ett eller to hull som har gjort hele jobben. Beltet er mest slitt rundt disse to hullene.

I det siste har et par av beltene mine blitt for store (snikskryt), og hva gjør skal jeg gjøre da? Jeg kan kjøpe meg nye belter, eller jeg kan investere 69,90 i en hulltang fra Clas Ohlson.  Jeg er ikke glad i å lage nye huller i belter. Det blir sjelden fint, og om jeg blir enda tynnere og lager flere hull i beltene ser de ut som jarlsbergost til slutt.

Jeg valgte – sammen med 12.000 andre –  å støtte Hamattans “smartbelte” på Indiegogo tidligere i år, og denne uken kom det endelig med DHL. Dette beltet har ingen hull, men en smart skinne på baksiden av beltet som faktisk gir ikke mindre enn 32 forskjellige festepunkter – i stedet for bare de fem hullene. I tillegg har beltet en kjerne av Kevlar som gjør det nesten umulig å ryke.

Nå har jeg testet betet mitt i et par dager, og nå begynner jeg å bli venn med løsningen for å åpne beltet. Det sitter som støpt, og det ser bra ut. Jeg bestilte et brunt belte da jeg støttet prosjektet (som nå har fått inn mer enn USD 1,5 millioner!), og jeg vurderer å kjøpe et sort også. Nå selger Hamattans belter i sort eller brunt skint, med fire forskjellige design på beltespennen.

Smartbeltet – med de 32 festepunktene.

 

Videoen under viser hvordan smartbeltet fungerer.