Fair Isle

Fair Isle

Innen matverden finnes det mange produkter som har fått sitt navn fra stedet de kommer fra – Parmaskinke, Seranoskinke, Cognac, Champagne for å nevne noen. I klesverden er det ikke fullt så mange, og i motsetning til matvarene er de ikke merkevarebeskyttet. Jeg har tidligere skrevet om Arangenserne fra Irland og jeg har vært innom den norske Aurlandskoen. Denne gangen skal jeg ta for meg en annen genser, nemlig genserne fra Fair Isle.

Fair Isle – du kan tydelig se flystripen midt på øya

Fair Isle er en av Shetlandøyene, og omtales ofte som den mest fjerntliggende øya i Storbritannia. Øya måler 4,8 forblåste kilometer fra nord til sør, og har noe sånt som 55 permanente innbyggere. De som har sett BBC-serien Shetland (eller lest bøkene av Ann Cleeves) kjenner kanskje også Fair Isle som hjemøya til inspektør Jimmy Perez.

Inspektør Jimmy Perez returnerer til sin hjemøy Fair Isle i den femte sesongen av BBC-serien Shetland. Her i sitt signaturantrekk, peacoaten. (foto: BBC)

Gammel tradisjon
Fair Isle-gensere kjennetegnes ved deres fargerike mønstre, primært i jordfarger. Den første skriftlige kilden vi kjenner til som nevner de spesielle strikkeplaggene fra Fair Isle stammer fra første halvdel av 1800-tallet, men allerede da skal genserne ha hatt en lang tradisjon. Noen påstår at inspirasjonen til de fargerike strikkeplaggene stammer fra de fargerike klærne til spanske sjømenn som havarerte med den spanske armada på øya i 1588. Men, trolig kommer inspirasjonen heller fra skandinavisk og baltisk tradisjon. Selv om Fair Isle ligger lagt fra både hovedøya på Shetland og Skottland, har øya lenge levd godt på handel med både de britiske øyer, Norge og Færøyene.

Fair Isle-genser i ull fra Polo Ralph Lauren

Måten genserne strikkes, med en særegen teknikk, har gjort dem populære over hele verden.

Ikke minst kan genserens popularitet føres tilbake til da Prinsen av Wales, den senere kong Edward VIII som lot seg avbilde i Fair Isle-genser på golfbanen på 1920-tallet. Ralph Lauren skal også ha noe av æren for at mønsteret ikke har gått i glemmeboken, og Fair Isle-mønstrede gensere, vester og skjerf har lenge vært en fast del av kolleksjonen.

Prisen av Wales, senere kong Edward VIII var et stilikon gjennom hele sitt liv. Det ble derfor ikke veldig overraskende populært med Fair Isle-strikk etter dette

Tradisjonelt har husmødrene på Fair Isle strikket gensere for hånd, og med en befolkning som selv på det meste tidlige på 1900-tallet ikke var større enn 400, ble det ikke produsert mange «ekte» Fair Isle-gensere. I dag får du kjøpt Fair Isle-gensere fra merker som Ralph Lauren og Walker Slater som ikke produseres på Fair Isle (og heller ikke etter tradisjonell teknikk). Interessen for tradisjonelt håndverk er økene både på Shetland og blant kunder som setter pris på tradisjon og kvalitet – og som vil ha en ekte Fair Isle-genser. Derfor har flere driftige entreprenører på Fair Isle startet opp produksjon av gensere etter tradisjonelle mønster og teknikker. I og med at produksjonen er liten, og etterspørselen stor er det i dag gjerne lange ventelister hos de som produserer “ekte” Fair Isle-gensere.

Koselig mønster
Jeg synes Fair Isle-mønsteret er ganske koselig. Jeg kjøpte meg en Fair Isle-mønstret vest på Walker Slater i Glasgow. Vesten er ikke laget på Fair Isle, men på en annen av Shetlandsøyene. Den passer godt med tweedjakken jeg kjøpte i samme butikk, som også var av Shetlandsull.

Fair Isle-mønsteret er ganske “rotete” så jeg vil anbefale at om du skal kombinere det med jakke og slips, så bør begge deler være relativt rolige i mønster. Et ensfarget slips er nok aller best – og det er nok av farger å velge mellom i et Fair Isle-plagg.

Jeg får heller leve med at barna kaller vesten min “bestefarsplagg”, jeg synes den er koselig og passer godt i vinter til vinterlige dager.

Jeg har her valgt å kombinere min Fair Isle-vest fra Walker Slater med tweedjakke fra Walker Slater, flaskegrønt strikkeslips fra REISS og et par flaskegrønne cordbukser fra Polo Ralph Lauren og brune boots fra Loake. Jeg har også testet å erstatte det grønne slipset med en grønn tversoversløyfe!

.


Meermin-sko fra Mallorca

Meermin-sko fra Mallorca

For en stund siden hadde gutta i den svenske stilpodcasten “Gentlemanualen” en episode om kvalitetssko, og der tipset de om det spanske skomerket Meermin fra Mallorca. 

Meermin har funnet sin egen oppskrift på å kunne tilby sko i høy kvalitet til en pris som ikke er fullstendig avskrekkende. Grunnleggeren av Meermin, Pepe Albaladejo, fant en fabrikk i Kina, og dro over med sine folk for å lære opp de lokale skomakerne der. I dag sys den øvre delen av skoene for hånd i Kina. De halvferdige skoene sendes så hjem til Mallorca, der sålen sys på og skoene klargjøres for salg.

Dette trikset gjør at Meermin kan selge randsydde, eller Goodyear-weltede, sko til en pris som ligger langt under andre merker som spanske Carmina eller engelske Loake eller  Crocket & Jones.

Brune Oxfords i preget kalveskinn

Å randsy sko ses av mange på som den beste måten å sy sammen sko. I tillegg til at skoene blir veldig gode å gå med, tåler de også mere vann. Siden sålen er sydd sammen med resten av skoen med en egen søm, er det enkelt for en skomaker å bytte sålen om det er behov for det. Prosessen med å randsy sko er lang og komplisert og fordyrer dermed produksjonen. Det gjør også at sko av denne typen oftest lages i kvalitetsskinn, og da vil det lønne seg å reparer dem om de blir slitt.

Etter å ha kikket på det enorme tilbudet av sko som finnes på nettsidene til Meermin, falt jeg for et par mørke brune Oxfords i preget skinn. Dette mønsteret gir skoene litt ekstra liv, synes jeg – samtidig som de er formelle. De er så mørke brune at det kan se sorte ut, noe som gjør at de kan brukes til veldig mange forskjellige anledninger. Selv har jeg brukt mine både til mellomblå dress, grå dress, grå flanellsbukser, cordbukser og jeans. De passer like godt til alt – kanskje med unntak av blådressen.

Meermin-skoene til mellomblå dress på kontoret

Samtidig som jeg bestilte skoene, bestilte jeg også et par skotrær og et matchende belte i samme skinn som skoene. Alt ble levert av DHL i løpet av noen få dager. Sammen med skoene, fulgte det også en skopose og et par ekstra skolisser. Det er jo kjekt å ha.

Jeg synes alltid det er litt usikkert å kjøpe sko på nett, uten å kunne prøve dem. Basert på størrelsestabellen gikk jeg for en størrelse 9 (jeg bruker vanligvis en 42 1/2 eller 43), og første gang jeg tok dem på meg var jeg redd jeg hadde kjøpt feil. Skoene føltes veldig trange og harde. Men, etter noen dagers bruk (jeg måtte i starten bruke dem kun i noen timer – ikke en hel arbeidsdag), har de blitt veldig behagelige å bruke. Sammen med mine svarte Oxfords fra Reiss (som også var utrolig stive og trange i starten), har disse blitt mine klart mest behagelige sko til dress.

Utvalget av sko på Meermins nettsider er enormt. Jeg er innom av og til og kikker, og hadde det ikke vært for at jeg nettopp har kjøpt meg et par veldig gode støvler fra Loake, hadde jeg gått for de saueskinnsforede støvlene til Meermin. Kanskje jeg kjøper dem uansett…

Støvler med saueskinsnfor. Ser jo helt herlig ut!
(Foto: Meermin)

Chelsea boots

Chelsea boots

Høsten har kommet, og vinteren nærmer seg. Da er det på tide å børste støv av noen høst- og vinterfavoritter i garderoben.

Chelsea boots er ankelhøye sko med elastikk i siden og en liten hempe på baksiden. Hempen skal gjøre det enklere for deg å dra på skoene. En Chelsea boot skal nemlig sitte ganske tett på foten. Noen skofabrikanter forsøker å selge støvler med glidelås i siden som Chelsea boots, men en ekte Chelsea boots skal ha elastikk – ikke glidelås.

Glatte Chalmer Leather Chelsea-boots fra Reiss of London Foto: Reiss.com

De første skoene av denne typen skal ha blitt laget av London-skomakeren Joseph Sparkes-Hall i 1851. Sparkes-Hall var dronning Victorias skomaker, og i følge Sparkes-Hall skal dronningen ha vært så fornøyd med sine sko at hun brukte dem hver dag. Som tegningen under viser, var de i utseende ganske langt unna dagens Chelsea boots for menn, men både det elastiske båndet i siden og hempen bak er tydelige.

Annonse fra 1851 for “Joseph Sparkes-Hall’s Elastic Boots”

Et eller annet sted på veien, gikk støvelen fra å være en kvinnesko til primært å være noe menn brukte. På 1950-tallet ble skoene populære blant “the Chelsea set” som var en gruppe musikere, filmmakere og andre unge kunstnere og artister som frekventerte Kings Road-området i det vestlige London. Skoene ble en så naturlig del av dette miljøets klesstil at de etterhvert gikk under navnet Chelsea Boots.

Skoene fikk ytterligere økt sin popularitet da band som Rolling Stones og Beatles ble sett i skoene. The Beatles fikk til og med en variant av skoene oppkalt etter seg, The Beatle Boot, som var en variant med høyere hæler og spissere tupp.

På 1960-tallet, var Chelsea boots også en naturlig del – sammen med trange dresser og Vespa-scootere – av “uniformen” til gutta i “mods-miljøet” og kultureliten i Swinging London.

Typiske mods i London, ca 1969. Foto: UK National Archives

Det fine med Chelsea boots er at de er veldig anvendelige. De fungerer like godt til jeans eller chinos, som til dress. Skal du bruke Chelsea boots til dress ville jeg ha gått for en blank, elegant versjon med relativt tynn såle og i en mørk farge. Ellers kommer det an på resten av antrekket. Et par Chelsea boots i semsket skinn er for eksempel flotte til cordbukser eller til tweed. Dessuten gjør elastikken i sidene det enkelt å raskt dra på seg skoene. Jeg har mine semskede Chelsea boots stående i gangen og hiver de på meg om jeg skal ut en liten tur (også om jeg bare skal sette varmen på elbilen på en vintermorgen – i bare morgenkåpe og boxer)

Those boots are ment for walking! Ha en flott høst!

Lyse semskede Chelsea boots fra R. M. Williams Wentworth. Foto: Ferner Jacobsen