Peaky Blinders

Peaky Blinders

Harvey Specter (foto: USA Network)

Jeg vil anta et lesere av denne bloggen også ser den amerikanske serien Suits (finnes på Netflix). Seriens hovedperson Harvey Specter (Gabriel Macht) er kanskje dagens serieverdens best kledde mann, i en serie med skarpe dresser og velfristere kvinner. Men, i vinter har jeg oppdaget en annen serie med andre velkledde og velskodde menn – dog med en helt annen stil enn Specters Tom Ford-dresser – nemlig BBC-serien Peaky Blinders (kan ses på TV2 Sumo og Netflix i Norge).

Peaky Blinders er navnet på en gjeng gangstere i 1920-tallets Birmingham, og serien har hentet inspirasjon fra historiske hendelser i britisk mellomkrigshistorie.

Gjengen ledes av brødrene Shelby, med Thomas Shelby (Cillian Murphy) i spissen, som både er fryktet og beundret i Birminghams arbeiderklassemiljø, og som sliter med noe som må være post-traumatisk stress etter å ha kjempet i Frankrike under første verdenskrig. Vi følger en voldelig kamp mot andre ganstere, politiet, etteretningstjenesten, IRA og interne stridigheter i familien Shelby. En spennende serie med fantastiske bilder og ikke minst er Peaky Blinders et britisk kostymedrama som bare BBC kan lage det.

Jeg hadde ikke forventet å bli imponert over klesstilen da jeg satte meg ned og begynte å se en serie om gangstere i Birminghams arbeiderstrøk rett etter første verdenskrig. Men, jeg ble raskt veldig positivt overrasket. Brødrene Shelby, og særlig Thomas, kjører en gjennomført stil som faktisk er veldig, veldig kul. Her går det i three-piece tweed-dresser, sorte frakker, skjorter med club-collar og six-pence-hatter i tweed (med barberblad gjemt i bremmen). Det er en gjennomført stil, og det er tydelig at rollefigurene faktisk er opptatt av å kle seg stilig. De skiller seg på denne måten fra omgivelsene. Kostymedesignerne har lagt seg veldig tett opptil datidens stil, med grovere stoffer både på dressene og bomullskjortene enn vi er vant til i dag, men ikke helt autentisk. De ekte Peaky Blinders hadde videre bukser (se for eksempel HBO-serien Boardwalk Empire som utspiller seg et par år senere i USA), og neppe en like streng siluett som i serien.

Gjengleder Thomas Shelby, i sin signatur-three-piece dress – med haglen på skulderen – omgitt av resten av familien. (Foto: BBC)

Som sagt er dressene ganske like de som selges i dag. Jeg kjøpte selv en three-piece tweeddress hos Walker Slater i London, men min har mer farger enn gutta i Peaky Blinders. De bruker mye grått og mørke jordfarger. I motsetning til bildet over, bruker Thomas Shelby bare unntaksvis slips, og velger å gå slipsløs (men med øverste knapp kneppet) i sine bomullskjorter med avtagbar club-krave. Den avrundede snippen gjør antrekket mindre strengt. På hodet bærer gjengmedlemmene alltid en tweed sixpence – som skjuler et enkelt, men effektivt våpen.

Gjengleder Thomas Shelby til hest – i skjorte med club-krave og uten slips (foto: BBC)

Ifølge serieskaperne har også klærne vært viktig i serien, blant annet for å skille gangsterne fra resten av personene i serien. I hjemlandet har Peaky Blinders fått stor oppmerksomhet, og stilen blitt kopiert. 

Serieskaper og manusforfatter Steven Knight, startet i 2016 klesmerket Garrison Tailors (oppkalt etter Shelby-gjengens egen pub The Garrison) der han selger klær inspirert av serien.

Er du glad i britisk kostymedrama, tweed, tøffe gangstere og britiske dialekter (Sam Neill, opprinnelig fra Nord-Irland, snakker et fantastisk nord-irsk som inspektør Chester Campbell) så er det bare å benke seg i sofaen og slå på Netflix. Enjoy, lads.

GJESTEBLOGGER: Simen Johannessen

GJESTEBLOGGER: Simen Johannessen
Simen Johannessen Senriorrådgiver Gambit Hill+Knowlton Strategies
Simen Johannessen
Senriorrådgiver
Gambit Hill+Knowlton Strategies

Jeg har tidligere hatt gleden av å ha Googles mest velkledde mann, Lars Bratsberg som min første gjesteblogger. Denne gang har jeg fått min tidligere kollega i Gambit Hill+Knowlton Simen Johannessen til å gjesteblogge. Simen og jeg (sammen med styreformann og gründer Lars Erik Grønntun) utgjorde trioen som så godt som alltid hadde et pocketsquare elegant brettet i brystlommen. Som seg hør og bør en mann som lever av kommunikasjon, er ikke skriveredskapet tilfeldig – og det er det han skriver om her. Simen blogger selv på Nettavisen, så følg ham gjerne der eller på Twitter: @simenaj

Bic og Patek?

Før jeg kommer til poenget føles riktig nå å avsløre at det var Christian og jeg som sammen skapte twitter-fenomenet «tirsdagssokker». “It is not bragging when it is true», som Harvey Specter i Suits så elegant sier det. Ikke hørt om tirsdagssokker sier du? Vel, da er du ikke i målgruppa sier jeg bare. Vi satte en ny standard når det gjelder helt crazy sokker. Masse farger, mønstre og greier. Men altså, bare på tirsdag. Man er da dannet.

Christian vet at jeg kan glimte til og kle meg som det sømmer seg en gentleman og leser av denne bloggen. MEN han vet også at jeg kan stille på jobb i slitte jeans, at jeg kan gå i skjorter ment for slips uten slips og at jeg ikke kan så mange ulike slipsknuter.

Når han tok kontakt for å høre om jeg kunne gjesteblogge mistenkte jeg at det ikke skulle handle om klær. Og ganske riktig, han ville jeg skulle skriver om penner. Om Montblanc-penner for å være helt nøyaktig. Og jammen skal det sies at pennen fortjener sin plass på denne bloggen.

Det skjer stadig vekk på TV. Programlederen sitter pyntet til trengsel. Klær, smykker og sminke sitter perfekt. Alt ser bra ut. Men hva er det hun holder i hånden? Jo, en gul Bic-penn som hun har rappa med seg fra rekvisitalageret.

Eller du kommer inn i et møte. Han sitter der med en dress som koster en halv månedslønn og en klokke som selv en russisk oligark ville nikket anerkjennende til. Men hva er det han holder i hånden? Jo, en reklamepenn fra et hotell han var på i forrige uke.

Folkens, det holder ikke! Det er som å gå i en smoking fra Tom Ford og så stille med en sløyfe som er festet med strikk.

Skal du være gjennomført til fingerspissene, vel så må du ha en god penn også.

Montblanc Meisterstück (foto: montblanc.com)
Montblanc Meisterstück (foto: montblanc.com)

Selv sverger jeg til Montblanc, og har flere eksemplarer. (It is not bragging when it is true, remember…) Det er noe med dem. De ser fantastisk ut, ligger godt i hånden og krever akkurat passe trykk for å få ordene ned på papiret. Har du først lært deg å like en god penn, blir alt annet en helt bedrøvelig opplevelse.

Montblanc er selvsagt ikke den eneste som duger. Det viktigste er at du har en penn som i kvalitet står til dressen. Og som forteller omverdenen at du mener at dine notater er såpass viktig at de må noteres ned med de beste redskaper som kan kjøpes for penger.

Den dårligste unnskyldning jeg hører er at man må bruke billige penner fordi man stadig glemmer eller mister dem. Min erfaring er at folk mister billige penner fordi de ikke har noen verdi. Har du først fått deg en god penn, slenger du den ikke fra deg på møtebordet.

Skjerpings folkens. Det er slutt på Bic til Patek’n. Ellers kan du like godt stille med en klokke kjøpt på bensinstasjonen. Du er uansett avslørt.

Utsnitt fra William Orpens maleri "The Signing of Peace in the Hall of Mirrors" - ikke en Bic-penn å se
Utsnitt fra William Orpens maleri “The Signing of Peace in the Hall of Mirrors” – ikke en Bic-penn å se