Høsten, med flanell, tweed og cord er tilbake

Høsten, med flanell, tweed og cord er tilbake

Jeg tror vi trygt kan si at sommeren er slutt. Jeg har pakket ned de aller fleste shortsene og piquetskjortene. Et par ligger alltid i skapet i tilfelle jeg skal på reise eller det  – mot formodning – skulle bli varmt igjen.

Jeg er veldig glad i sommeren. Vinteren er helt ok. Men, høsten er kanskje den årstiden jeg liker aller minst. Det er kaldt, det regner og det blir mørkere for hver dag som går. Det er imidlertid ikke bare trist. Sartorielt er høsten faktisk en fin tid. Alt som var for varmt i våres og i sommer, kan nå tas frem fra skuffer og skap.

Høsten er tiden for å ta frem myke gensere i ull og kasjmir frem fra skapet igjen. Når det er høstlig og kaldt ute, er det godt å ta på en myk og varm ullgenser. Denne uken hadde vi i Oslo en dag med kuldegrader, og da benyttet jeg også anledningen til å ta frem kasjmirfrakken.

Burgunder v-genser i ren kasjmir fra Luca Faloni
(foto: Luca Faloni)

Flanelldressen måtte henges innerst i skapet i våres. Nå kan den snart tas frem igjen. Jeg fikk sydd en lys grå pinstriped flanelldress hos Senszio i fjor vinter, og litt morsomt er det at svenske Oscar Jacobson har en dress i sin vinterkolleksjon som er nesten helt lik den jeg har fått sydd. Min hadde ikke spisse slag, og den hadde legg i buksen, men ellers er den helt lik – inkludert billettlommen.

I vinter kjøpte jeg også en mørk grå bukse i flanell fra Menswear, som jeg allerede har testet sammen med hettegenser i kasjmir fra Luca Faloni og støvler fra Loake. Et passe uformelt, men allikevel elegant antrekk.

Enkeltspent dress med spisse slag i flanell fra Oscar Jacobson
(foto: Oscar Jacobson)

Det er få ting som formelig roper høst som tweed! Skikkelig tweed skal i prinsipp være vannavstøtende, men om du ikke tar helt sjansen på det i øsregnet er en Barbour oilskinjakke perfekt å ha utenpå. Tweedjakken er perfekt sammen med bukser i både litt grov bomull, flanell og ikke minst cord. Cordbuksene er hentet frem fra sommeropplaget og jeg gleder meg til mer cordfløyel fremover. Da jeg var med min datter på shopping i Paris i høstferien, oppdaget jeg at flere av butikkene vi var i hadde “olajakker” i cordfløyel. Det kan love godt for mer bruk av cord fremover.

“olajakke” i cord fra Abercrombie & Fitch (foto: Abercrombie & Fitch)

Det ultimate høstantrekket blir en tweedjakke med cordbukse, støvler og kanskje et kasjmirskjerf – med en Barbour-jakke utenpå. Velkommen, oktober!

Barbour-jakke

Barbour-jakke


Norge er et land som er laget for allværsjakker. Dessverre. Vann- og vindtette jakker i knallfarger er kanskje praktisk, men ikke særlig stilig. Og strengt tatt passer de best på fjellet. Om du ikke ønsker å gå rundt i byen og se ut som du skal på fjelltur – eller jobbe på byggeplass – finnes det heldigvis alternativer. Et av dem er de klassiske voksede jakkene fra Barbour.

Barbour, eller J. Barbour & Sons som selskapet heter, ble grunnlagt av John Barbour i 1894. Med Barbours prosess for å vokse bomull, kunne selskapet selge vanntette klær som pustet til folk som hadde behov for slitesterke plagg som holdt både regnet og kulden ute. De første kundene var bønder og fiskere. Senere utviklet John Barbour – som selv var ivrig motyrsyklist – motorsykkeldresser og andre plagg til de som drev motorsport.

Selskapet selger i dag high-end voksede jakker og tilhørende plagg som passer godt til en engelsk stil. Her lukter det – i tillegg til voks – engelske jarler, hund, hest og fasanjakt. Barbour-jakkene forbindes med jakt, hund og Ranger Rover. Det er først og fremst et plagg for bruk på landet – om man skal tro estetikken – men er nok minst like vanlig i byen, med eller uten firehjulstrekker. Den britiske “Sloane-ranger” drar aldri ut av byen uten sin Barbour-jakke.

Mest kjent er nok Barbour allikevel for sine voksede “allværsjakker”. Barbour-jakkene er mest populære i grønt, men en del modeller finnes ogsåi blått eller svart. Et ekstra kjennetegn ved Barbour-jakkene er både deres eget tartan-mønster på innsiden (det finnes også skjorter i dette rutemønsteret) og cord på innsiden av jakkekragen.

Mange kaller disse jakkene for oilskinjakker, men oilskin er noe annet. Oilskin, eller oljelerret som det også kalles på norsk, ble funnet opp av Edward Le Roy fra New Zealand i 1898. Han brukte gammel seilduk som han “malte” med en blanding av linfrøolje og voks. Dette ga et stoff som var vannavstøtende, men som allikevel pustet. Barbour bruker en annen teknikk, nemlig vokset bomull. 

Du kan selvsagt heller gå for en Lothepus-jakke… (foto: Lothepus.no)

En god Barbour-jakke koster rundt 4000 kroner, men da får du også skikkelig engelsk håndverk og kvalitet. I tillegg til vanntett og slitsterk bomull, er det solide trykknapper og glidelåser i messing. En gang i selskapets histore kom noen på ideen å ha myk cordfløyel på kragen og i lommene, og dette har med årene blitt et av flere kjennetegn på en jakke fra Barbour.

Den klassiske Ogston voksjakken fra Barbour

En Barbour-jakke kan, med rett vedlikehold, vare i flere tiår. Ettersom både bomullen og voksen er naturmaterialer, vil de helt naturlig eldes. Voksjakker bør re-vokses om sommeren, slik at de er klar for en ny sesong når høsten kommer. Kunder kan også sende jakken inn til Barbours fabrikk i South Shields, England for re-voksing og reparasjoner. Hvert år fikser Barbour opp mer enn 25.000 jakker for kundene sine. Dette er godt bærekraftarbeid!

En boks Barbour-voks

Nye jakker kan lukte ganske sterkt av den oljete voksen, og jeg husker en gang på tidlig 2000-tall at et SAS-fly var nær ved å bli evakuert på Heathrow på grunn av en sterk og uforklarlig petroleumslukt. Det viste seg å være en passasjer som hadde lagt den nye Barbour-jakken han hadde kjøpt i hattehyllen…

Selv om jeg ikke har en selv (ennå), mener jeg at en vokset jakke fra Barbour er en naturlig del av den velkledde mannens garderobe. Der hører denne klassikerer hjemme, sammen med andre klassikere som duffelcoaten, blazeren, de sorte Oxfordskoene og tweedjakke.

 Du kan selvsagt heller gå for en Lothepus-jakke… (foto: Lothepus.no)