Selv om jeg til vanlig liker å gå i skjorte (og gjerne slips) og dress på jobb, dresser jeg antrekket ned flere hakk i ferien. Særlig om sommeren liker jeg godt å bare bruke shorts og en t-skjorte. Men, det er ikke hvilke t-skjorter som helst…
I tillegg til at en helt hvit t-skjorte alltid er stilig, har jeg etterhvert også blitt glad i fargede t-skjorter med trykk. Aller best liker jeg enkle designs, kanskje bare en logo eller et symbol. Ikke merkevarelogoer, men siden jeg er flynerd, for eksempel flyselskapers logoer (aller helst selskaper som ikke finnes lenger), nasjonale symboler, eller figurer fra populærkulturen.
ra venstre: Pan Am, Louisiana og digitalkonferansen South by Southwest i Austin, Texas
Jeg har kjøpt en del t-skjorter fra Teepublic og norske Probat. Andre gode steder å handle spesielle t-skjorter er eBay, svenske Håkki og Etsy. En annen favoritt er Busted Tees som har hundrevis av designs å velge mellom. Blant annet har de en del t-skjorter med logoer fra steder og forretninger fra kjente filmer og TV-serier. Her kan du få t-skjorte fra burgersjappa i Hawkins, Indiana (Stranger Things), Overlook Hotel (The Shining) eller Nakatomi Corporation (Die hard).
En av mine favoritter i sommer – en blå t-skjorte med Louisianas flag med pelikaner på.
Når jeg velger t-skjorter med trykk er det selvsagt viktig at de ser bra ut, at de er behagelige å ha på (jeg har kjøpt noen fra The Gap i økologisk bomull som er helt utrolig myke og gode), men viktigst av alt – at de betyr noe for meg personlig.
T-skjorte med den gamle Swissair-logoen (Swissair gikk konkurs i 2002). Kjøpt på eBay
Personlig har jeg aldri vært noen fan av å bruke t-skjorter – med eller uten trykk – under dressjakke. Det blir liksom en merkelig blanding av det formelle og uformelle som jeg synes er rart. Selv om jeg skal innrømme at da Knut Nærum holdt på med det på Nytt på Nytt i en årrekke var det alltid litt interessant å se hva han hadde valgt denne fredagen. I klippet under har både Nærum og gjest Niklas Källner valgt t-skjorte+blazer.
For meg er t-skjorten et sommerplagg. Sammen med en shorts, eller eventuelt et par jeans og kanskje caps (men unngå caps og t-skjorte med samme symbol) er den det perfekte litt laid-back antrekket for en varm og sløv sommer.
Midt på sommeren er det ikke akkurat så jeg lengter etter et par sorte Oxfords, og jeg skal innrømme at ettersom jeg har tatt sommerferie, er det en god stund siden jeg har gått med dress og slips. Selv jeg kjører også lettere antrekk nå om sommeren, og jeg bruker gjerne shorts, jeans eller chinos sammen med en skikkelig klassisk fritidssko – Converse Chuck Taylor All Stars (eller bare “Cons”).
Den klassiske Converse All Stars er en høy sko i bomullscanvas, med tykk såle i brun gummi og en (vanligvis) hvit tåspiss i gummi og høy snøring. Converse All-Stars finnes også i lave, men det er de høye – hi-tops – som er den klassiske “cons”.
Mer klassisk enn dette blir det ikke – et par hvite canvas All-Star high tops
Selv om Cons i dag brukes som fritidssko, ble skoen opprinnelig solgt som en basketsko.
Converse All Stars historie
The Converse Rubber Shoe Company ble startet i 1908 av Marquis M. Converse. I 1923 begynte den tidligere basketballspilleren Charles “Chuck” Taylor å jobbe som selger for Converse og gjorde flere forbedringer til skoen. Blant annet forsterket ankel for ytterligere støtte. Etterhvert ble Converse All Star standardskoen for amerikanske basketballspillere, og under andre verdenskrig ble de også brukt som treningssko av amerikanske soldater. På 1960-tallet ble skoene brukt av 90 prosent av alle profesjonelle og collage-lag i basketball i USA. Samtidig begynte skoene å bli populære blant flere subkulturer – først punkerne på 1970-tallet, og hip-hoppere på 1980-tallet. Mens skoene ble mer populære utenfor basketbanen, ble de stadig mindre brukt på parketten. Mens Converse All Stars ikke hadde endret seg nevneverdig siden 1920-tallet, hadde Nike og andre sportskoprodusenter jobbet mye med utvikling nye teknikker og materialer i basketskoene. New Jersey Nets-spilleren Mickey Johnson skal ha vært den siste til å spille med Converse All-Stars i NBA under 1985/86-sesongen.
Converse er i dag eid av Nike, som kjøpte skomerket for 305 millioner dollar i 2003.
Bruke Cons til dress?
Jeg har oppigjennom årene hatt ganske mange par Cons, i dag har jeg et par blå, et par lyse beige og et par rimelig slitne med stars-and-stripes (som jeg fikk av kona). Da jeg var (blå) russ hadde jeg selvsagt et par mørkeblå og jeg har også hatt et par grønne (som jeg ikke aner hvor har blitt av).
Jeg bruker dem gjennom hele året – med unntak av midtvinters. Først og fremst bruker jeg dem til jeans, men også med chinos, og noen ganger til shorts. Jeg har sett menn bruke Cons til dress, men da skal de være rimelig mint-condition og da skal du ikke ha en særlig formell dress – eller slips. Personlig hadde jeg ikke følt meg vel med Cons til dress eller mer formelle bukser. Til en uformell dress i bomull eller lin, kunne det vært gøy med et par stilige Cons.
The one that got away
For noen år siden så jeg et par All-Stars som jeg vurderte å kjøpe, men siden jeg akkurat hadde kjøpt et par droppet jeg det. Skoene var high-tops med sebramønster og de var veldig kule. Dessverre har jeg ikke klart å finne dem igjen. I 2014 kom det ut en kolleksjon i Japan med både sebra-, gepard- og giraffmønster, men de ser også ut til å være utsolgt. Jeg får bare fortsette å lete.
Selv om vi har hatt snø her på Østlandet helt ut i mai, kan det se ut som sommeren endelig er på vei. Det er kanskje for tidlig for shorts, men det er på tide å ta frem piquetskjorten ut fra skapet. Her er en kikk på den mest ikoniske av dem alle – piquetskjorten med krokodillen på fra Lacoste.
Først litt historie
Franskmannen René Lacoste (1904-1996) var på 1920- og 1930-tallet blant verdens beste tennisspillere. Han vant syv grand slam single-titler i US Open, French Open og Wimbledon og deltok for Frankrike i OL i Paris i 1924. I både 1926 og 1927 ble Lacoste ranket som verdens beste tennisspiller. Lacoste fikk tilnavnet “Le Crocodil” (krokodillen) av pressen etter et veddemål der den franske Davis Cup-kapteinen skal ha lovet Lacoste en krokodilleskinnsveske om han vant. Onde tunger påstår kallenavnet kom på grunn av den litt store nesen, men jeg velger å tro på veddemålet.
René Lacoste i 1926. Legg merke til krokodillen på brystlommen som han hadde fått vennen Robert George til å designe. Foto: Lacoste
Tennismiljøet hadde på Lacostes tid, som i dag, strenge regler for antrekk. Tennis ble på 1920-tallet spilt i lange hvite bukser og langermede hvite button-down skjorter, og noen ganger langermet hvit v-genser og slips. Jeg har ikke forsøkt å trene i langbukser og langermet skjorte, men jeg tipper det kanskje ikke var det mest behagelige treningsantrekket. Det syntes ikke René Lacoste heller.
Den amerikanske tennislegenden Bill Tilden – korrekt antrukket for tenniskamp på 1920-tallet
Inspirert av de kortermede skjortene polospillerne brukte, fikk Lacoste sydd noen hvite kortermede skjorter – å både ull og bomull – til tennisbruk. Han brukte tennisskjorten første gang under US Open i New York i 1926.
Lacoste inngikk et samarbeid med André Gillier som ledet Frankrikes største trikotasjeprodusent og utviklet det som ble den klassiske L.12.12 tennisskjorten som fremdeles er storselgeren. Skjorten ble laget i et bomullstoff i pique-vev, som både var lett og luftig, men som allikevel holdt passformen. Skjorten fikk knappestolpe med to knapper i halsen, en ribbestrikket, ustivet krage, korte ermer med ribbestrikk og en skjortehale som var lengre bak enn foran slik at den ikke skulle trekkes opp under spill. Riktignok var det en radikal forandring fra den langermede skjorten, men man måtte jo beholde en viss stil på tennisbanen. René Lacoste var veldig klar over sin egen verdi som merkenavn, og fikk brodert på en liten krokodille på alle skjortene. Det påstås at Lacostes skjorter dermed ble de aller første klesplaggene til å bære en synlig logo.
Utsnitt av Lacostes første reklamekampanje fra 1933. Foto: Lacoste
“La Chemise Lacoste” ble sluppet på markedet i 1933, og markedsført som et plagg for “tennis, golf og stranden”. I starten var det kun hvite skjorter, som det skulle være på tennisbanen, men etterhvert kom flere farger og andre klesplagg til.
Influencer marketing a’la 1950
I 1950 ble Lacoste introdusert i USA under merkenavnet Izod Lacoste, men de solgte dårlig i starten. De var mye dyrere enn andre poloskjorter, og amerikanerne var ikke villige til å betale ekstra for det som ble som solgt inn som ekslusive plagg for den moderne mann. Importøren Vincent De Paul Draddy valgte å gi bort noen skjorter til noen av vennene sine for at de skulle bruke dem ute blant folk – og når det var venner som JFK, Bing Crosby, President Eisenhower og Hertugen av Windsor var det god “influencer marketing”.
President Dwight D. Eisenhower på golfbanen – i Lacoste
Lacostes popularitet steg etter det, og nådde kanskje sin foreløpige høyde på 1970 og 1980-tallet da en hver “preppy” amerikaner (eller europeer) måtte ha minst et par poloskjorter i forskjellige farger, gjerne supplert med sko, bager og gensere med krokodillen på. På samme måte som røde Nantucket Reds-bukser, er Lacostes poloskjorte nevnt som essensiell påkledning i 1980-tallsklassikeren The Official Preppy Handbook.
På 1990- og 2000-tallet falt både populariteten og kvaliteten på Lacoste, og merkevaren ble vannet ut med for mange lisensprodukter. I 2012 ble Lacoste kjøpt av sveitsiske Maus Frères som også eier Gant, og en rekke franske og sveitsiske retail-kjeder og restauranter. Det ble ryddet opp i brandet, og flere spennende samarbeidsprosjekter og gode sponsorater har løftet Lacoste igjen.
Den klassiske grønne er min personlige favoritt
Hvordan bruke Lacoste-piqueten
Lacostes ikoniske poloskjorte er et veldig anvendelig plagg, som egentlig burde regnes – i mine øyne iallefall – som et av mannens basisplagg. Kan ikke skjønne at jeg kunne glemme den da jeg lagde julekalenderen24 ting den velkledde mannen bør ha i klesskapet til jul i fjor. Den er like god til et par chinos på en casual Friday på kontoret, som til bare føtter og shorts på sommeren.
Gul Lacoste piquet til blå chinos og hvite snekkers Foto: Care of Carl
Det finnes etterhvert et hav av farger å velge mellom, og i en periode kjøpte jeg en ny farge hver år. Ettersom piquetene fra Lacoste er nærmest umulig å slite ut, har jeg etterhvert fått en god samling – flere nyanser av grønt, lyseblå, brun, oransje og rosa for å nevne noen. I forbindelse med sommer-OL i 2012, lagde Lacoste en spesiell flag-collection med noen av deltagerlandene – selvsagt ikke Norge. På vei til Tokyo i august 2012 kjøpte jeg en med det japanske flagget. Den var nok litt mer slim-fit enn de jeg pleier å bruke, så jeg må nok ta noen flere løpeturer med hunden om den skal være trygg å bruke blant folk.
Japansk flagg fra 2012 flag collection
Nedi buksen eller utenpå?
Dette er jo et spørsmål som skaper debatt. Jeg mener svaret er “Det kommer an på”. Har du på poloskjorte og et par lyse bomullsbukser på kontoret midt på sommeren, bør skjorten være nede i buksene. Skal du ut og ta en øl i solen med venner etter jobb kan den godt tas ut av buksene. Til shorts er det alltid utenpå!
Joggebukse, kosebukse, collagebukse, ballebukse – kjært barn har mange navn. Den slappe buksa, gjerne i grått jerseystoff, blir både av The Rake og GQ hyllet som det nye må-ha-plagget for menn. Selv er jeg skeptisk. Veldig skeptisk. Jeg har ikke eid en joggebukse siden ungdomsskolen, og selv da var det ikke et plagg jeg gikk med ute blant folk. Nittitallets humorkonge Jerry Seinfeld sier det ganske klart: “Vet du hvilket budskap du sender til verden med disse joggebuksene? Du forteller verden: Jeg gir opp!” Eller som Karl Lagerfeld sier: “Joggebukser er et tegn på nederlag!”
Seinfeld om sweatpants:
Visstnok skal Emilé Camuset, grunnleggeren av Le Coq Sportif, ha laget de aller første buksene i løst jerseystoff allerede på slutten av 1920-tallet. Buksene ble populære blant idrettfolk som et plagg man lett kunne dra utenpå treningstøyet under oppvarming eller etter trening. Jerseystoffet har den fordelen at det er lett å vaske og tørker rask. Særlig det gråmelerte stoffet ble populært ettersom skitt ikke synes så godt, og selv etter mange vask falmer det ikke synlig. Noe som sikkert også ha gjort de grå ballebuksene populære blant gamere som bor i kjelleren til mamma.
Nå er det ikke den slappe Russel Athletic-buksa som trekkes frem av The Rake, men en type joggebukse som de kaller “tailored sweatpants” Buksene har en helt annen passform, mer detaljer og et strengere uttrykk enn den typiske “ballebuksa”. Noen modeller ser egentlig ut som en helt streit dressbukse – i collagesstoff. Mens andre er i ull og ullblandinger og ser ut som joggebukser.
Visstnok skal man kunne kombinere joggebukse med dressjakke, genser eller skjorte og slips – på samme måte som jeans.
Blir joggebukser den nye jeansen? Kan vi se menn i joggebukse og blazer på Oslos utesteder? Selv om designerne mener de kombinerer komfort og stil, har jeg vanskelig for å tro det. På meg minner det mer om “trenden” med skjørt for menn tidligere på 2000-tallet. Det er sikkert en og annen som hopper på trenden, men klassisk herremote blir det ikke. Mitt råd er – styr unna!
.
