I sommer kjøpte jeg et sett boxere fra Hamilton + Hare i seersucker, som jeg omtalte som de beste boxerne jeg noen sinne har eid. Jeg tror jeg skal moderere det til kanskje de beste “sommerboxerne” jeg noen sinne har eid.
Lys blå bomull og kasjmir boxershorts. Foto: Hamilton + Hare
For i vinter har det britiske merket som har spesialiserte seg på undertøy for menn i høyeste kvalitet, kommet med et sett boxere som lover veldig godt. Denne vinteren har de gått sammen med en annen britisk favoritt – Private White VC fra Manchester – og laget en liten kolleksjon sammen.
Kolleksjonen består av en morgenkåpe i 85 prosent bomull og 15 prosent kasjmir, en fem-pack boxer briefs i bomull og lyocell og en tre-pack boxere i bomull og kasjmir. Morgenkåpen er laget i Private White VCs fabrikk i Manchester, mens boxerne er laget hos Hamilton+Hares fabrikk i Portugal. Boxer-brief-pakken inneholder en ny farge – rustrød – inspirert av Manchesters mange mursteinsbygg.
Boxerne i 15 prosent kasjmir og 85 prosent bomull er de beste jeg noen sinne har brukt. Passformen er fantastisk, og stoffet er mykt og behagelig. Boxerne fra Hamilton + Hare er ikke billige, men de verdt pengene.
Tre-packen som jeg kjøpte kommer i fargene lys blå, mørk blå og mellomgrå. Som vanlig kommer boxerne fra Hamilton + Hare i en fin bomullspose som også kan brukes til andre ting – for eksempel som skittentøyspose på korte turer eller til ledninger og annet småtteri i håndbagasjen.
Kjapper du deg nå sparer du 600kr på pakken – Hamilton + Hare kjører nemlig romjulssalg. Så, om du i år igjen heller ikke fikk boxere til jul – her er sjansen til å kjøpe noen skikkelig gode!
Norge er et land som er laget for allværsjakker. Dessverre. Vann- og vindtette jakker i knallfarger er kanskje praktisk, men ikke særlig stilig. Og strengt tatt passer de best på fjellet. Om du ikke ønsker å gå rundt i byen og se ut som du skal på fjelltur – eller jobbe på byggeplass – finnes det heldigvis alternativer. Et av dem er de klassiske voksede jakkene fra Barbour.
Barbour, eller J. Barbour & Sons som selskapet heter, ble grunnlagt av John Barbour i 1894. Med Barbours prosess for å vokse bomull, kunne selskapet selge vanntette klær som pustet til folk som hadde behov for slitesterke plagg som holdt både regnet og kulden ute. De første kundene var bønder og fiskere. Senere utviklet John Barbour – som selv var ivrig motyrsyklist – motorsykkeldresser og andre plagg til de som drev motorsport.
Selskapet selger i dag high-end voksede jakker og tilhørende plagg som passer godt til en engelsk stil. Her lukter det – i tillegg til voks – engelske jarler, hund, hest og fasanjakt. Barbour-jakkene forbindes med jakt, hund og Ranger Rover. Det er først og fremst et plagg for bruk på landet – om man skal tro estetikken – men er nok minst like vanlig i byen, med eller uten firehjulstrekker. Den britiske “Sloane-ranger” drar aldri ut av byen uten sin Barbour-jakke.
Mest kjent er nok Barbour allikevel for sine voksede “allværsjakker”. Barbour-jakkene er mest populære i grønt, men en del modeller finnes ogsåi blått eller svart. Et ekstra kjennetegn ved Barbour-jakkene er både deres eget tartan-mønster på innsiden (det finnes også skjorter i dette rutemønsteret) og cord på innsiden av jakkekragen.
Mange kaller disse jakkene for oilskinjakker, men oilskin er noe annet. Oilskin, eller oljelerret som det også kalles på norsk, ble funnet opp av Edward Le Roy fra New Zealand i 1898. Han brukte gammel seilduk som han “malte” med en blanding av linfrøolje og voks. Dette ga et stoff som var vannavstøtende, men som allikevel pustet. Barbour bruker en annen teknikk, nemlig vokset bomull.
En god Barbour-jakke koster rundt 4000 kroner, men da får du også skikkelig engelsk håndverk og kvalitet. I tillegg til vanntett og slitsterk bomull, er det solide trykknapper og glidelåser i messing. En gang i selskapets histore kom noen på ideen å ha myk cordfløyel på kragen og i lommene, og dette har med årene blitt et av flere kjennetegn på en jakke fra Barbour.
Den klassiske Ogston voksjakken fra Barbour
En Barbour-jakke kan, med rett vedlikehold, vare i flere tiår. Ettersom både bomullen og voksen er naturmaterialer, vil de helt naturlig eldes. Voksjakker bør re-vokses om sommeren, slik at de er klar for en ny sesong når høsten kommer. Kunder kan også sende jakken inn til Barbours fabrikk i South Shields, England for re-voksing og reparasjoner. Hvert år fikser Barbour opp mer enn 25.000 jakker for kundene sine. Dette er godt bærekraftarbeid!
En boks Barbour-voks
Nye jakker kan lukte ganske sterkt av den oljete voksen, og jeg husker en gang på tidlig 2000-tall at et SAS-fly var nær ved å bli evakuert på Heathrow på grunn av en sterk og uforklarlig petroleumslukt. Det viste seg å være en passasjer som hadde lagt den nye Barbour-jakken han hadde kjøpt i hattehyllen…
Selv om jeg ikke har en selv (ennå), mener jeg at en vokset jakke fra Barbour er en naturlig del av den velkledde mannens garderobe. Der hører denne klassikerer hjemme, sammen med andre klassikere som duffelcoaten, blazeren, de sorte Oxfordskoene og tweedjakke.
Du kan selvsagt heller gå for en Lothepus-jakke… (foto: Lothepus.no)
I en annen tid, da folk hadde dårligere råd og passet bedre på tingene sine, var det vanligere å reparere klærne enn å kjøpe nytt. Skinnlapper på albuene på blazerne skal ha dukket opp på 1920-tallet, først hos amerikanske collegestudenter som ville forlenge livet på skoleblazerne sine.
Albuelapp i semsket skinn på twedjakke (http://www.jaegeroutlet.com)Tyske soldater under 1. verdenskrig (trolig 1914). Ingen skinnlapper å se, men imponerende barter.
Jeg har ikke klart å finne noe definitivt svar på når skinnlapper på albuene først ble brukt, eller hvem som kom opp med idéen, men én teori er at dette (som så mye annet i herrestil) har militære aner. Det påstås i én kilde at det var amerikanske stoldater som sydde skinnlapper på albuene sine for at de tykke ullgenserne deres skulle holde lenger. En annen at tyske soldater sydde skinnlapper på albuene på uniformsjakkene slik at de skulle holde leger når de krøp fra skyttergrav til skyttergrav på albuene. Ikke vet jeg, men det kan se ut som det startet under første verdenskrig i alle fall.
Hvordan skinnlappene beveget seg fra soldatene i skyttergravene til amerikanske collegestudenter vil nok kanskje alltid være et mysterium. Men, de kan ha tatt veien via engelske lorder. De dro ikke på jakt i GoreTex og fleece som norske jegere i dag, men i en skikkelig jaktdress i tweed. En jaktdress har gjerne en skinnlapp på skulderen for å bekytte mot slitasje fra geværkolben, og det er ikke så vanskelig å tenke seg at noen fant på å sy skinnlapper på albuene også. De hadde vel spisse albuer, lordene?
Genser med albuelapper fra Brooks Brothers
Når jeg tenker på skinnlapper på albuene, forbinder jeg det kanskje først og fremst med tweedjakker eller cordjakker på aldrende professorer. I dag er skinnlappen mer en morsom liten detalj enn for å forlenge plaggets levetid. Albuelappene finnes ikke bare på jakker, men også på gensere og skjorter finner du albuelapper i skinn eller bomull. Selv om jeg har sett skinnlapper i blankt skinn og til og med alligator, er det vanligste å bruke lapper i tynt, mykt semsket skinn. Et kjapt søk på eBay viser at det finnes skinnlapper i alle fasonger og farger.
En liten kikk på Pinterest gir deg en hel haug med tips. Jeg vil vel ikke anbefale å sy skinnlapper på dressjakken om den blir slitt på albuene (da anbefaler jeg heller en tur til i favorittbutikken min for å kjøpe en ny dress), da skinnlappene passer best på litt uformelle klær som tweedjakker, gensere og ikke på dressen du bruker på kontoret.