Men Benetton var ikke død

Men Benetton var ikke død

Husker du Benetton? På 1990-tallet var United Colors of Benetton omtrent over alt. Det føltes iallfall sånn. Med sine fargerike klær, i god kvalitet til en god pris, og kontroversielle reklamekampanjer var Benetton populære både blant barn og unge voksne. Så ble det stille fra Treviso.

Fra 1982 og frem til han fikk sparken i 2000 var italienske Oliviero Toscani, mannen bak Benettons mange kontroversielle reklamekampanjer. Toscanis bilder av en drept soldats blodige uniform, et mafia-offer skutt ned på gaten i Palermo, AIDS-syke, eller kyssende religiøse ledere var noe nytt og et relativt stort avvik fra datidens reklamekampanjer. Bruk av modeller i alle farger, og «nye» familiekonsetellasjoner var heller ikke vanlig kost fra et selskap som solgte fargerike gensere.

Benedetto Grado ble skutt og drept av mafiaen i Palmero i 1982. Ti år senere ble bildet brukt i Benetton sommerkampanje. Dette er at av de mest kontroversielle av alle kontroversielle bilder i Benetton ukonvensjonelle kampanjer

Benetton ble startet i den nord-italienske Treviso i 1965 av de fire Benetton-søsknene Luciano, Guilana, Gilberto og Carlo. De gikk fra å selge hjemmestrikkede genseree til å bli et globalt moteimperium med butikker over hele verden på 1990-tallet. Selskapet er i dag børsnotert i Milano og Frankfurt, men Benetton-familien (som også eier Atlantia, selskapet som sto bak motorveibruen som kollapset i Genova i 2018) er fremdeles store (og aktive) eiere.

På tidlig 2000-tall mistet Benetton noe av glansen. Hard konkurranse fra fast-fashion som H&M og Zara tvang Benetton til å redusere både priser og kvalitet. I 2008 forlot Luciano Benetton sjefsstolen, men i 2017 var han tilbake.

Franske Jean-Charles de Castelbajac ble hentet inn som ny sjefsdesigner av Luciano Benetton i 2018, som også hentet tilbake Oliviero Toscana året før.

I et intervju med Monocle i april, lover Castelbajac å revitalisere Benetton, og ikke minst bringe Benetton logo “polipetto” (liten blekksprut) tilbake.

Et eksempel på Jean-Charles de Castelbajacs arbeider med den lille blekkspruten

 

Jeg har fremdeles et par lamullsgensere fra Benetton som jeg kjøpte på slutten av 90-tallet, men jeg skal innrømme at det er lenge siden jeg var i en Benetton-butikk. Kanskje det er på tide å ta en tur innom igjen?

Bomullsvest fra Benetton – finnes i flere farger

Slutt å kjøpe drit!

Slutt å kjøpe drit!

Jeg er glad i nye ting. Det tror jeg vi alle er. Det skjer noe i reptilhjernen når jeg kan brette ut en ny genser, åpne en ny skjorte, eller ta på en helt ny dress for første gang. Lavere priser på klær, sammen med generelt god råd, har gjort at vi kjøper flere og flere nye plagg. Det gir en god dose med endorfiner så godt som hver gang, men er det egentlig så smart å kjøpe fire billige skjorter når det hadde holdt med en eller to? Kanskje til og med i bedre kvalitet som hadde levd lenger?

Verdens nest mest forurensende industri
Tekstilindustrien er verdens nest største forurenser, bare slått av oljeindustrien. Totalt konsumeres det noe sånt som 80 milliarder nye klesplagg årlig, og vi kaster mer enn 350 tonn tekstiler.

Ifølge en Greenpeace-rapport fra 2016 er vi konsumenter verstingene. Mens industrien resirkulerer 75 prosent av det som ikke blir solgt, klarer vi bare 15 prosent. Resten kastes. Fra 2000 til 2014 doblet verdens klesproduksjon. Gjennomsnittskonsumenten kjøper 60 prosent flere plagg, men beholder dem bare halvparten så lenge som for 15 år siden. Dette gir et enormt søppelberg. I snitt lever et plagg i bare tre år.

Gjennomsnittshusholdningens årlige miljøfotavtrykk, kun relatert til klær, tilsvarer vannet i 1000 badekar og CO2-utslipp tilsvarende å kjøre familiebilen 10000 kilometer. Dersom levetiden til hvert plagg ble forlenget med bare tre måneder, ville miljøpåvirkningen bli redusert med mellom 5 og 10 prosent. Da kommer redusert søppelmengde i tillegg.

Ifølge Greenpeace kan 95 prosent av alt tøy som kastes brukes igjen – enten som de er, sydd om eller resirkulert.

Polyester = plast
Resirkulering er bare delvis en løsning. Mye billigklær lages av blandingsstoffer, gjerne med stort innslag av kunststoffer som polyester. Blandingsstoffer, knapper, trykk, glidelåser og så videre er alle ting som kompliserer resirkulering av klesfibre. Økningen i bruken av polyester – som i dag finnes i omtrent 60% av alle nye plagg – bidrar sterkt til økte CO2-utslipp og kjemisk forurensning under produksjonen. I tillegg til at CO2-utslippene ved produksjon av polyester er tre ganger så stort som for bomull, slippes mikroplast ut i naturen via vaskevannet hver gang et plagg vaskes. Totalt går det med 70 millioner fat olje for å produsere all polyesteren som bruker 200 år på å brytes ned.

Polyester – eller plast om du vil….

Klær i naturlige stoffer som bomull, ull og lin er ikke bare mer behagelige å bruke enn plagg laget av kunststoffer, men produksjonen har mindre miljøpåvirkning. Særlig et herlig naturprodukt som lin har en miljøpåvirkning som er en sjettedel av polyester og omtrent halvparten av bomull.

Dessverre er heller ikke bomull helt uproblematisk. Bomullsproduksjon står for 24 prosent av all bruk av insektmidler og 11 prosent av plantevernmiddel i verden. Det å lage én bomullsskjorte krever 2700 liter vann – tilsvarende det vannet du drikker i løpet av to og et halvt år! Derfor er det bedre å kjøpe færre, men bedre skjorter.

Bomullsplante, Alabama, USA
(foto: Pixabay)

Gjenbruk er bedre enn resirkulering, men det krever at plaggene kan gjenbrukes eller at det lønner seg å kjøpe brukt. Problemet med eksplosjonen av billigklær er at kvaliteten er så dårlig at ingen vil ha dem. Store deler av innsamlede klær i Vesten går til eksport for videresalg i Øst-Europa, Asia og Afrika. I 2014 ble 4,3 millioner tonn brukte klær eksportert. Kombinasjonen lav kvalitet på brukte klær fra Vesten, og billig import fra Kina gjør at under en tredjedel faktisk blir brukt i utviklingslandene. Strømmen av billige klær av lav kvalitet er også med på å ødelegge for lokal tekstilindustri, noe som har ført til krav om importforbud i flere afrikanske land.

Merkevarer som HM og Zara vokste seg store på 2000-tallet på billig mote med høy omløpshastighet. Særlig Zara hadde stor suksess med å bytte sine kolleksjoner månedlig eller ukentlig, fremfor de tradisjonelle to sesongene. Med lave priser, tvilsom kvalitet og billige stoffer har det segmentet som opprinnelig ble kalt «fast fashion» blitt disposable fashion. Det har blitt så billig at det nesten er billigere å kjøpe nytt enn å vaske det.

Kast mindre klær i søpla
For å redusere den negative påvirkningen vårt klesforbruk har på planeten, er det heldigvis flere ting vi kan gjøre. Det første er å kaste mindre klær. Mine barn er de to eldste i en etterhvert stadig voksene gjeng med fettere og kusiner i min familie. Sånn sett har jeg hatt gleden av å sende kilovis med barneklær videre til de mindre barna i familien – til stor glede for både barna selv (som synes det er kult med klær fra den kule store kusina og fetteren) og foreldrene som slapp å kjøpe nye klær. Veldig ofte er jo klærne like fine, ettersom de ikke rekker å bruke dem stort før de vokser fra dem. Noe billig skit har vi selvsagt måttet kaste underveis, noe som har gjort meg mer bevisst på å kjøpe kvalitet også til barn.

Det internasjonale flyttebyrået Movinga gjorde for litt siden en undersøkelse blant 12000 husstander i flere land. Konklusjonen var blant annet at i løpet av 12 måneder bruker de fleste av oss ikke mer enn 80 prosent av garderoben vår. Med andre ord ligger det mye ubrukte klær i skap og kommoder.

Men, viktigere enn å sørge for gjenbruk å resirkulering er ganske enkelt å skifte fokus fra kvantitet til kvalitet når du kjøper klær. Kjøp plagg av høyere kvalitet. I stedet for tre billige ullgensere fra HM, kjøp én av høyere kvalitet. Det er som oftest en sammenheng mellom pris og kvalitet. Kjøp færre, men dyrere ting som varer lengre. Jeg har en vinterfrakk i ull og kasjmir fra Corneliani som var altfor dyr da jeg kjøpte den. Men, etter snart 15 år er den fremdeles nesten som ny. Jeg har måttet bytte innerforet en gang, men ellers er den like fin. Det er et annet poeng ved å kjøpe dyrere kvalitetsplagg – det lønner seg å reparere dem. Om fôret på en vinterfrakk til 999 ryker, lønner det seg jo ikke å bruke 1500 på nytt. Du vil sette mer pris på, og passe bedre på et kvalitetsplagg enn noe billig skit.

Det aller viktigste du kan gjøre? Ikke kjøp drit!

Dette er mitt eneste nyttårsforsett i år.

 


Først publisert som kronikk i Dagbladet 1. februar 2019

Frem med frakken – en frakkeguide

Frem med frakken – en frakkeguide

Som familien Stark sier: “Winter is coming”. Det kan kanskje virke fjernt, all den tid det øsregner, det er varmegrader og vi er én uke inn i desember. Men, vinteren kommer. Det gjør den alltid, og det det vil bli kaldt.

Da er det på tide å enten finne frem vinterfrakken, eller kjøpe seg en god vinterfrakk. Allværsjakker og parkaser er sikkert vel og bra, men ikke til dress. Eller allværsjakker er greit på seiltur – ellers ikke. Til dress er det en elegant vinterfrakk som teller. Men, hva skal du velge? Det er mye å velge mellom. Som en service til herrer i alle aldre kommer her en guide til frakkekjøp og en gjennomgang av de ulike typene klassiske vinterfrakker.

Stoff
Vinterfrakken er i ull eller en eller annen ullblanding, kamelhår eller kashmir. La meg starte med kashmir. Det er en deilig og myk ulltype, men en vinterfrakk i kashmir koster skjorta (og slipset), og er knapt verdt det. Kashmir er mykt, og dermed mindre holdbart enn andre typer ren ny ull. Kashmirfrakken blir raskere slitt på ermene og slagene enn andre ullfrakker, og bør dermed byttes ut tidligere.

Min anbefaling er å gå for en myk ullvariant, eller en ull/kashmir-blanding som ikke er for tykk og tung, men heller ikke for tynn og kald. Styr unna blandinger av ull og polyester som både blir blanke og stygge raskt, og gjerne nupper.

Det er ikke alltid høy pris nødvendigvis betyr høy kvalitet, men når det gjelder ullfrakker er det nesten uten unntak en sammenheng mellom lav pris og lav kvalitet. En klassisk vinterfrakk kan du ha i mange år, så invester gjerne litt penger i en frakk som både ser lekker ut og som er av høy kvalitet. En billig frakk blir en sekk etter én sesong, mens en kvalitetsfrakk holder i årevis.

Passform
Frakken skal ikke være løs og sekkete, men heller ikke for trang. Når du skal ut og kjøpe frakk, pass på å ha dressjakke (og kanskje en vest) under når du prøver. Pass også på at ermene er såpass lange at ermene både dekker jakkeermene og skjortemansjettene.

Under tar jeg en titt på de vanligste typene vinterfrakker:

Raglanfrakk i kashmir fra Brooks Brothers
Raglanfrakk i kashmir fra Brooks Brothers

Raglan
Som så mye annet av klassisk herremote, har Raglanfrakken også sin opprinnelse i militæret. Under Krimkrigen (1853-1856) fikk den engelske Lord Raglan tak i noen potetsekker som han ga til sine frosne soldater. Med et hull til hodet og noen diagonale snitt i hjørnene til armene, fikk de en slags frakk til å dra over uniformen slik at de kunne holde varmen. Den diagonale skjæringen av ermene er det som gir Raglanfrakken dens karakteristiske utseende. Raglanfrakkens militære bakgrunn gjenspeiles i knepping på ermene og belte (som oftest bare er bundet på ryggen).

Raglanfrakkene er lange, gjerne til helt ned på leggen, og løse og ledige i snittet. De var ganske populære på 1990-tallet, men er ikke så vanlige nå.

RL_polo_coat
Dobbelspent polofrakk i kamelhår fra Ralph Lauren Foto: RalphLauren.com

Polo
Polofrakken har hentet navnet sitt fra sin opprinnelse som et ytterplagg som engelske polospillere brukte mellom omgangene. Opprinnelig var de laget av kamelhår og hadde ikke knepping, med et belte man knøt rundt livet som på en morgenkåpe.

Da polospillet kom til USA på 1920-tallet, først på Ivy League-skolene, fulgte polofrakken med på båten over og polofrakken ble ekstremt populær i USA på 1920-tallet. Den fikk knapper og droppet beltet, og fikk flere detaljer.

I dag er den enkeltspente varianten mest vanlig, og kamelhår er erstattet med myke ullkvaliteter, kashmir og blandinger ull/kashmir. Kamelhår finnes også, men er mye mindre vanlig i dag.

Polifrakken er ikke like lang som raglanfrakken, den havner omtrent ved kneet for de fleste av oss. Dette gjør det greit å komme inn og ut av biler, men kan bli noe kaldere.

Chesterfield-frakk uten fløyelskrave i ull/kashmir fra Menswear
Chesterfield-frakk uten fløyelskrave i ull/kashmir fra Menswear

Chesterfield
Chesterfieldfrakken minner mye om polofrakken, men er mer formell. Frakken er oppkalt etter jarlen av Chesterfield, og dukket opp på midten av 1800-tallet – og har endret seg svært lite siden den gang.

Den er alltid enkeltspent, og skiller seg fra poloen med at den ofte har skjult knappestolpe og sort fløyelskrave. Fløyelskraven skal visstnok henspeile på den franske revolusjonen. Menn utenfor Frankrike uttrykte den gang sin sympati med ofrene for giljotinen ved å sette et stykke sort fløyel på kragen.

Den er elegant og formell, men på samme tid en frakk til mange formål, og er min personlige favoritt.

Skal du bare ha én vinterfrakk (de fleste av oss har vel ikke så mange?) er Chesterfield den jeg vil anbefale. Til dress er den elegant og formell, men den passer like godt til jeans eller cord og en strikkegenser på tur i byen. Av egen erfaring er det nok kanskje greit å velge noe annet når du skal på tur i skogen med hunden.

Merke
Ikke alle merker kan lage vintertøy. For noen år tilbake kjøpe jeg hansker og vintersko på Zara. Spanjoler lager god vin, fantastisk skinker og appelsiner, men vintertøy tror jeg ikke de er så gode på. Hanskene er iskalde, og helt ubrukelige når temperaturen måles i minus. De såkalte vinterskoene, viste det seg, hadde null mønster og med litt snø på bakken, ble jeg en mellomting mellom Bambi og Atle Antonesen på isen. Så, vintertøy fra Zara blir det nok ikke igjen.

Hadde Atle Antonsen “vintersko” fra Zara?