Duffelcoat

Duffelcoat



Da jeg gikk gjennom de klassiske herrefrakkene, tok jeg ikke med den ikoniske duffelcoaten. Det var ganske enkelt fordi duffelcoaten er en mer uformell jakke som egentlig ikke er til dress. Men, den er en klassiker som fortjener omtale.

En moderne oppdatering av den klassiske duffelcoaten. Her fra ekebritiske Burberry (foto: Burberry)

Duffelcoaten er en knelang (eller kortere) ullfrakk med hette og to åpne lommer på forsiden. Mest kjent er allikevel den karakteristiske lukkingen med hemper i lær eller hamp og trepinner. Noen versjoner har horn i stedet for trepinner i lukkingen, men det mest klassiske er trepinner.

Den klassiske lukkingen med trepinner

Duffelcoat og duffelbag har egentlig ingenting til felles annet enn at begge deler opprinnelig skal ha blitt laget i et grovt ullstoff som hadde fått navnet duffel, etter den begiske byen Duffel der stoffet stammer fra. Duffel er et tett og varmt ullstoff som er perfekt for folk som er ute i dårlig vær.

Det finnes flere historier om hvordan duffelcoaten ble slik den er i dag, men det vi vet er at den britiske marinen tok inn duffelcoat som en del av uniformen på 1880-tallet, og bestilte jakker til besetningsmedlemmene som skulle være ute i vær og vind. Det tette, varme og til dels vannavstøtende stoffet gjorde jakken perfekt til å ha utenpå uniformen på dekk under værharde forhold. Lukkingsmekanismen med trepinner og hemper i stedet for knapper skal ha gjort det enklere for sjømennene å kneppe opp og igjen jakken med hansker på eller med blåfrosne fingre. Det er lenge siden jeg selv hadde en duffelcoat sist (noe jeg tror jeg må gjøre noe med), så jeg husker ikke om det er tilfelle, men jeg har lest flere steder at det faktisk ikke er enklere enn med knapper. Det ser iallfall stilig ut.

Hetten gir ekstra varme og ly for elementene. Hetten er ganske romslig, ettersom den opprinnelig skulle være stor nok til å ha uniformsluen under. Dagens duffelcoats har blitt nettere og mer kroppsnære enn den opprinnelige duffelcoaten, som var et ytterplagg som skulle brukes utenpå uniformen.

Britiske marinesoldater klargjør bomber på hangarskipet HMS Victorious før operasjon Tungsten, angrepet på det tyske krigsskipet Tirpitz, i Altafjorden i april 1944. Flere er uniformert i varme duffelcoater med vide hetter og letthåndterlige hempepinner.  Legg også merke til piloten i forgrunnen iført The Irvin (Foto: Imperial War Museum)

Duffelcoaten ble et svært populært plagg i marinen, og under første og andre verdenskrig så den igjen tjeneste. Både i Royal Navy og Royal Air Force. Opprinnelig var det britiske forsvarets duffelcoats kun kamelfarget, men under andre verdenskrig kom også den marineblå versjonen. I denne konflikten så duffelcoaten tjeneste over så godt som hele verden. Under stridighetene i Nord-Afrika brukte soldatene duffelcoatene sine som sitteputer på dagtid, og til å varme seg – både som jakke og pledd – under de kalde ørkennettene. Britenes Field Marshal Bernard Montgomery ble under krigen så tett knyttet til duffelcoaten, at den fikk kallenavnet “Monty-coat”. I flere land går den også i dag under navnet “Montgomery”.

Field Marshal Bernard Montgomery (til høyre) karakteristisk antrukket i duffelcoat

Etter andre verdenskrig ble overskuddslagrene av duffelcoats fra britiske forsvaret solgt til sivile og jakkene ble ekstremt populære blant studenter på 1950- og 1960-tallet. Muligens fordi de var billige, men også stilige på samme tid. De ble en del av “studentuniformen” og ble derigjennom ytterligere populære. Over tid har jakken blitt endret noe, men de militære detaljene er beholdt. Som blant annet det ekstra laget med stoff på skulderne. Dette skulle både forlenge jakkens levetid og beskytte mot å slites ned, samtidig som det gjorde at det tok lengre tid å bli gjennomvåt på skuldrene.

På dette utsnittet ses tydelig det ekstra laget med stoff på skuldrene, samt flappen under hetten som gir ekstra varme i halsen når den kneppes. (foto: London Tradition)

Mange film- og kulturpersoner har blitt avbildet i duffelcoats, men for meg er den aller mest kjente duffelcoatbrukeren bjørnen Paddington. Paddington, som egentlig kommer fra Peru og elsker marmeladesandwicher. Familien Brun som adopterte Paddington etter at de fant ham på  – nettopp – Paddington Station, kjøpte en duffelcoat til ham. I alle bøkene og filmene med Paddington er han ikledd blå duffelcoat og sin peruvianske stråhatt. Noen ganger også engelske Wellington-boots.

Bjørnen Paddington

En annen kjent duffelcoat-bruker er Peter McAllister, faren til Kevin i Home Alone. I den første filmen kan vi se Mr McAllister i en veldig elegant kamelfarget duffelcoat. Fôret avslører at dette ikke er en hvilkensomhelst duffelcoat, men en Burberry-duffel som sikkert kostet en god del. Men, mannen hadde råd til å fly 14 familiemedlemmer til Paris i julen, så han hadde nok råd.

Peter McAllister – Kavins far – i en riktig så elegant (og sikkert grisedyr) duffelcoat fra Burberry.

I dag har jeg en viss idé om at duffelcoaten ikke har helt den samme populariteten som den hadde tidligere, men den er fremdeles en av de virkelige herreklassikerne. I tillegg til menn, har duffelcoats – eller variasjoner av temaet – også blitt populært hos kvinner.

Klassisk marineblå duffelcoat fra britiske Gloverall
Foto: Care of Carl

I tillegg til de klassiske fargene kamel og marieblått, finnes duffelcoats også i svart, grått, grønt og kongeblått. Som sagt er duffelcoaten ikke formell nok til å brukes til dress, men over en tweedjakke, eller til cordbukser eller jeans er den tipp-topp.

Jeg kjøpte min mørkeblå duffelcoat hos Hacket & Co i London. En herlig tung og klassisk modell laget av tradisjonsrike Gloverall for Hacket.

 

Duffelcoat fra Gloverall og Hacket & co



Sapeurs – Congos dandier

Sapeurs – Congos dandier

Jeg ble først oppmerksom på La Sape etter å ha sett en reklamefilm fra Guinness fra Congo-Brazzaville. Kontrasten mellom de fargeglade og elegante mennene og omgivelsene deres er slående, og førte til at jeg måtte undersøke litt mer.

La Sape er en forkortelse for Société des Ambianceurs et des Personnes Élégantes – som betyr noe sånt som “Foreningen for skapere av atmosfære og elegante personer”. Det spiller også på det franske slanguttrykket sape som betyr “antrekk”.  La Sape er ikke en egentlig forening, men en livsstil for mennene som kaller seg sapeurs. For dem handler det om å kle seg elegant, og spre glede og fremtidshåp i et til tider håpløst samfunn.

Sapeurs finnes først og fremst i Republikken Kongo (Congo-Brazzaville) og Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaïre), og har en lang historie. Bevegelsen skal ha startet i kolinitiden på slutten av 1800-tallet, da franske og belgiske kolinister gjerne ga sine tjenestefolk sine avlagte klær som betaling. Tjenestefolk, sammen med lavere lokale funksjonærer utgjorde eliten i lokalbefolkningen. Med årene vokste interessen for mote blant lokalbefolkningen, og heller enn å ta til takke med forrige års mote fra “herrefolket” brukte de sine etterhvert mange kontakter i Paris og Brussel til å skaffe seg siste mote fra Europa. Mange lokalt ansatte tjenestefolk brukte alle sine tilgjengelige midler på moteklær. I Europa ble La Sape på midten av 1900-tallet også en mulighet for afrikanere som hadde flyttet til storbyene til å finne fellesskap i land der lokalbefolkningen ikke var like vennlig innstilt til dere nye landsmenn fra koloniene.

Mens La Sape på 1980-tallet ble forsøkt undertrykt, har de i dag blitt en viktig del av kongolesisk kultur. President Denis Sassou Nguesso i Den demokratiske republikken Kongo har blant annet løftet La Sape frem som en del av den kongolesiske kulturarven.

For mer om sapeurs, anbefaler jeg å se dette halvtimesprogrammet som ligger på YouTube, eller denne fotoreportasjen fra BBC.

Panamahatten

Panamahatten

Sommeren 2017 var jeg på ferie både på Sørlandet og på cruise i Middelhavet. Både her hjemme, på Facebook og i Spania, Frankrike og Italioa så jeg den – stråhatten! Den var over alt! Og mer enn noen gang satt den på hodene til menn, gjerne menn på min alder. Har stråhatten fått en renessanse? Jeg vet ikke, men jeg innrømmer at jeg har kjøpt en selv.

Jeg har stort hode (størrelse 60), så det er et problem å få luer og hatter til å passe knollen min. I fjor sommer fikk jeg det for meg at jeg ville ha en stråhatt jeg også, men det det som sagt ikke lett. Til slutt fant jeg en “Panamahatt” (i gåseøyne fordi den nok helt sikkert kom fra Kina) hos Banana Republic i Houston.

Med Panamahatt på stranden i Villefranche Sur Mer i Syd-Frankrike

Den kanskje best kjente, og helt sikkert stiligste, stråhatten for menn er Panamahatten. Og la oss ta det med navnet med én gang. En ekte panamahatt kommer ikke fra Panama, men fra Ecuador der de kalles sombreros de paja toquilla – eller ganske enkelt “hatter av toquilla-strå”.

Folk i Ecuador har laget stråhatter for hånd siden inkaenes tid, men det var først på 1700-tallet hatter som minner om dagens Panamahatter begynte å bli produsert. Så, hvordan blir en hatt fra Ecuador, kjent under navnet “Panamahatt”?

Allerede før Panamakanalen sto ferdig i 1914, var Panama det korteste landstykket mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Skulle du reise fra Østkysten av USA til Vestkysten (for eksempel for å delta på gullrushet i California 1848-1854) var raskeste og enkleste måte å ta båten til den karibiske kysten av Panama, for deretter å dra over land til den panamanske stillehavskysten. Og hva er vel bedre mot den brennende solen  enn en svalende stråhatt? De ecuadorianske hattene ble solgt til folk som reiste over Panama, og etterhvert til mennene som jobbet med å grave Panamakanalen. Allerede i 1834 skal de lyse stråhattene ha fått navnet “Panama hat”, og ble populær både i USA og Europa (Frankrikes keiser Napoleon III fikk overlevert en Panamahatt under verdensutstillingen i Paris i 1855). På slutten av 1800tallet var hattene populære blant britiske menn som sommerhatt. Det storte båndet, som nå har blitt standard på de aller fleste Panamahatter startet opprinnelig som et sørgebånd engelske menn satte på hattene sine etter dronning Victorias død i 1901.

Mayser Menton Panama med det karakteristiske sorte hattebåndet. (foto: hatshop.se)

Det amerikanske forsvaret bestilte 50 000 Panamahatter som en del av utrustningen til soldatene under den Spansk-Amerikanske krigen i 1898. Virkelig fart på eksporten ble det etter at den populære amerikanske presidenten Teddy Roosevelt ble avbildet med Panamahatt da han besøkte Panama i 1906 for å se byggingen av kanalen.

President Teddy Roosevelt ved spakene på en gravemaskin under byggingen av Panamakanalen i 1906 – iført en stråhatt fra Ecuador

Utover 1940/50-tallet fortsatte Panamahattens popularitet, og dukket opp i en rekke Hollywood-klassikere som blant annet Gone with the Wind, Casablanca, Key Largo, To Kill a Mockingbird og senere i filmer som Hannibal, The Tailor of Panama (selvsagt) og The Legend of Bagger Vance . I 1944 ble Panamahatter Ecudars fremste eksportvare.

Anthony Hopkins som Dr Hannibal Lecter i filmen “Hannibal” fra 2001. Foto: Universal Pictures

Et beskyttet håndverk
En ekte Panamahatt er laget for hånd  – i Ecuador. Hattene lages av strå fra toquilla-palmen som vokser langs kysten av Ecuador. I 1835, bare to år etter at Ecuador ble uavhengig fra Columbia, ble eksport av rå toquilla-strå forbudt. Flere entreprenører skal ha smuglet planter ut av Ecuador, og forsøkt å få dem til å vokse i Japan  og Taiwan. Uten å lykkes.

Bøndene som gror toquillapalmene (som ser mer ut som store strå enn palmer) og høster stilkene. Det grønne ytterskallet fjernes, og den lyse kjernen blir delt opp i sine indivuduelle strå. Disse blir så kokt for å fjerne klorfyllet, og deretter bleket med svovel.

Vevingen kan ta alt fra noen timer til flere måneder – avhengig av kvaliteten på hatten og tykkelsen på stråene. De to viktigste byene for Panamahattproduksjon i Ecuador er  Cuenca og Montecristi. Den største produksjonen skjer i Cuenca, men de aller beste hattene lages i Montecristi – Montecristi Superfine. Disse koster fra USD 1000 og oppover. Det sies at de fineste, letteste panamahattene fra Montecristi skal du kunne brette sammen og dra gjennom en gifetring!

Slik lages Panamahatter:

I 2012 ble den tradisjonelle ecuadorianske prosessen med å håndlage Panamahatter anerkjent av UNESCO som en del av verdens immatrielle kulturarv.

Panamahatt rullet sammen og lagt i treboks.
(By jean-christophe windland (Own work) GFDL  or CC BY 3.0 via Wikimedia Commons)

Slik ruller du Panamahatten
Som sagt innledningsvis tror jeg ikke den jeg kjøpte i Houston er noen ekte Panamahatt fra Ecuador, men den lar seg fint rulle sammen på samme måte som under.

Tre hovedtyper Panamahatter
Panamahatten karakteriseres av materiale og produksjonsmåte, og ikke av formen som andre hatter som bowlerhatten eller cowboyhatten. Det finnes Panamahatter i mange former og utførelser, men de tre vanligste modellene er Optimo, Fedora og Monte Carlo.

Optimo
Optimo-modellen anses av mange kjennere som den klassiske Panamahatten. Den har en slags kam over kronen. Formen kom trolig opprinnelig fra at hatter ble rullet sammen og fikk den karakteristiske kammen eller bretten over midten. Senere ble det en form som ble veldig populær i det britiske imperiet – Malaysia, Hong Kong, Karibien, og denne modellen er fremdeles den mest populære i Storbritannia.

En optimo Panamahatt med den karakteristiske kammen på kronen

Fedora
Den kanskje vanligste, og i mine øyne fineste, modellen er fedoraen som har samme form som tøyhatten med samme navn. Tenk Indiana Jones. Den har ofte en slags tåreformet “dal” på kronen, og den bakre delen av bremmen er brettet lett oppover.

Klassisk fedora
Foto: hatshop.se

Monte Carlo
Monte Carlo-modellen er som oftest rund og har en slags nedsunken krone. Den kalles også planter eller gambler, og er den typiske plantasjeeierhatten.

Maki Round Crown Panama er et godt eksempel på Monte Carlo-modellen (foto: hatsop.se)

Hvordan bruke Panamahatten
En skikkelig Panamahatt er både beskyttende mot solen, avkjølende og stilig. En lys Panamahatt er prikken over i’en om du kjører lys lindress (som Geoffrey Rush i The Tailor of Panama) eller bare til shorts og piquetskjorte på sommeren.  Jeg liker godt å bruke min Panamahatt når jeg sitter i solen og leser en bok, eller går på stranden. Jeg er ikke helt klar for å gå med Panamahatt til dress på jobb, men kanskje om jeg kjøper meg en Montecristi superfino og en lys lindress 🙂

Geoffrey Rush som the Tailor of Panama – selvsagt iført Panamahatt (foto: Columbia Pictures)

Blazer og jeans

Blazer og jeans



Jeg så en gang er intervju med Eyvind Hellstrøm der han ble spurt om sitt forhold til Grandiosa. Ikke overraskende var han ingen fan. “Jammen, det er veldig populært” prøvde journalisten. Da kom Hellstrøm med verdens beste svar: “Det er kokain og barneporno også. Det betyr ikke at det er bra”. Uten sammenligning forøvrig har jeg det litt sånn med kombinasjonen jeans og blazer. Jeg ser jo at det er populært, men jeg er ingen fan. Iallfall ikke som jobbantrekk.

Andy Warhlol – i blazer, hvit skjorte, slips og jeans

Mange påstår at det var popkunstneren Andy Warhol som først kom på å kombinere blazeren med et par jeans, og det finnes mange bilder av Warhol med et par Levi’s 501, hvit skjorte, slips og blazer. Men, ifølge Warhol-biografen Bob Colacello (Holy Terror: Andy Warhol Close Up) var det hans gode venn Fred Huges som først kom på idéen å bruke jeans til blazer. Warhol skal ha likt denne kombinasjonen så godt at han adopterte den, og det ble på mange måter hans stil. Den kalles også “the Warhol look” i dag. Selv om det altså skulle vært “the Huges look”.

Nå skal jeg innrømme at jeans og blazer faktisk kan se bra ut, men oftest ser det det ut som det kanskje minst gjennomtenkte antrekket som noen bare slang på seg. For å fikse “the Warhol look” må du oppfylle noen kriterier.

Matchende bukse og jakke
Pass på å matche buksene til jakken. Da tenker jeg ikke i farge, men i stil og stoff. Skal du treffe med denne stilen, og ikke se slaskete ut, er det viktig at det faktisk ser ut til at de to plaggene er et antrekk, og ikke bare noe du slengte på deg på vei ut av døren. En jakke i lett, tynn ullkvalitet passer ikke til et par grove jeans.  Det er en mismatch mellom stoffene som gjør at det først og fremst ser ut til at du har tatt jakken fra blådressen (som nok er tilfellet for mange som velger denne stilen). Gå heller for en blazer i et litt grovere stoff, bomull, lin, tweed eller et stoff med litt struktur. Jeansen er et uformelt plagg, og den fortjener en litt mer uformell jakke.

Bomull-streach-blazer fra Ralph Lauren. Her kombinert med lyse chinos, men kan også fint kombineres med jeans..
Foto: Care of Carl

Bukser som passer
Baggy, saggete olabukser sammen med en blazer eller tweedjakke skaper også den samme dissonansen. Det ser ganske enkelt ikke bra ut. Gå for de mer formelle jeansene, uten hull og rynker. Bruk et par som sitter som de skal, ikke for baggy eller for lange. Sånn bør alltid buksene dine være, men særlig når du skal dresse deg opp med en jakke.

Ikke bruk jakken fra dressen
Jeg vet det er fristende å gjøre dressen om til to plagg, men ikke bruk dressjakken til jeans. For det første er en dressjakke vanligvis relativt tynn og glatt (se over), og den er laget for å brukes med en lik bukse. Dessuten sliter du jakken og buksene ulikt.

Slips?
“The jury’s still out” når det gjelder slips og jeans. Igjen, vi kan fort få den samme dissonansen mellom det uformelle og det formelle. Hører egentlig slips og jeans sammen? Skal du ha slips, tenk igjen på å matche grovhet og tykkelse i stoff. Et tynt glatt silkeslips blir helt feil. Gå heller for et strikket slips (gjerne i silke), eller noe grovt i bomull, ull eller Tweed. Stripete slips er fint.

Strikket slips i bomull og lin fra Brunello Cucinelli som er perfekt til en litt uformell blazer, gjerne sammen med jeans eller chinos.
Foto: Care of Carl

Vest
For en litt kulere stil, hvorfor ikke kombinere med en vest. Med eller uten knapper, blir antrekket enda mer sammensatt.  

Kommunikasjonskollega Hans-Petter Nygård Hansen bruker ofte jeans/blazer-kombinasjonen, ofte med vest og slips. Og selv om han har bakgrunn fra IT, så er han en av de jeg kjenner som klarer å gjøre looken stilig. Foto: Hans-Petter.info

Når jeg spør Hans-Petter om stilvalget, svarer han som følger:

“Stilen min er klassisk. På grensen til det kjedelige vil nok noen hevde. Jeg er en “sucker” for mørke dresser. Har til gode å bli beskyldt for å være en fargeklatt. Slipset er også gjerne mørkt. Helst svart. Skjortene også. Og er de ikke sorte, er de typisk hvite eller “økonomi-blå”. I den grad jeg “jazzer” opp stilen er det som oftest med lysebrunt skinn. Det være seg beltet eller skoene. Og jeg tar gjerne det lysebrune med meg videre. Til armbåndet til min Apple Watch. Eller beskyttelse av min iPhone, iPad og Macbook Air. Jeg bruker briller, og som regel er også brillene mine sorte. Eller lysebrune. Eventuelt mørke, med et snev av lysebrunt. Klassisk. Kjedelig. Men jeg liker det“, sier Hans-Petter – i en Facebook-chat, selvsagt

Selv om jeg fremdeles ikke kommer til å bruke jeans og blazer på jobb, er det en kombinasjon som jeg nok kan finne på å bruke på fest, ut og spise med kona eller i andre uformelle anledninger. Da kan jeg godt finne på å følge Lars Bratsbergs råd for å pynte opp antrekket litt ekstra med en knapphullblomst eller noe.

Boktips: Rules for Modern Life

Boktips: Rules for Modern Life

Etter en travel førjulstid, som jeg selv valgte å ikke gjøre mindre travel ved å love én ny bloggpost hver dag før jul, nyter jeg nå noen rolige dager på fjellet. Testet skiføret i dag, og det kan trygt sies å ha vært bedritent. I dag var det best å smøre seg med tålmodighet. Det betyr at det ikke har blitt så mye skigåing i romjulen, men desto mer lesing.

rulesformodernlifeJeg er veldig glad i bøker, men etter at jeg fikk meg min første Kindle i 2012 har det blitt færre bøker på hyllen og flere i skyen. Det betyr også at jeg har sluttet å få bøker i julepresang (hvem gidder vel å kjøpe en Kindle-bok i gave?). I romjulen kjøpte jeg boken Rules for Modern Life
av Sir David Tang. Dette er en bok som faktisk hadde tatt seg godt ut i bokhyllen (ved siden av Fyrsten og Wealth of Nations). Tang er Hong Kong-kineser og fast spaltist i Financial Times der han svarer – mer eller mindre frekt – på lesernes spørsmål om moderne skikk og bruk, og stil. I tillegg til å eie flere klubber og restauranter, sitter han også i styret til Tommy Hilfiger, og startet nettsiden iCorrect som hjelper til med å avsløre “fake news”.

I denne bokan har han samlet de aller beste spørsmålene og svarene og sortert dem etter kategori. Ganske tidlig er det et helt kapittel om klær og klesstil – blant annet en utførlig forklaring om når det er ok å bruke brune sko. I England er det omtrent kun i helgen. Om man er på landet. Ellers deler Tang tips om interiør, reise, middagsselskaper og skikk og bruk generelt. Noen av tipsene er ganske morsomme, mens en god del er veldig typisk engelsk. Flere av problemstillingene er ganske fjerne for oss egalitære nordmenn (som ikke har eget jaktslott), men ganske fornøyelige uansett. Jeg hadde stor nytte av å lese den på Kindle – med mulighet til å slå opp en del ord som var nye for meg – men så har da Sir David Tang også studert ved Cambridge!

 

Totalvurdering: tie_318-102621tie_318-102621tie_318-102621tie_318-102621 (av seks slips)

 

Skiføret var ræva, men solnedgangen var ganske flott
Skiføret var ræva, men solnedgangen var ganske flott