Etter å ha dekket dressen og skjorten (og strengt tatt også frakken), har jeg kommet til det nederste i mannens garderobe, nemlig skoene. Personlig er sko det jeg liker aller minst å kjøpe, kanskje særlig fordi jeg synes det er mye stygge herresko der ute. Det beste er å holde seg til de rent klassiske herreskoene. Jeg skal komme tilbake til dem, men først – som alltid – litt historie!
Skohistorie
Mennesker (og menn) har brukt sko siden steinalderen. De eldste skoene man har funnet er et par sandaler i bark som ble funnet i Fort Rock-hulen i Oregon i 1938. Sandalene er karbondatert til å være omtrent 10.000 år gamle og ser strengt tatt ikke særlig behagelige ut. Trolig har vi mennesker brukt sko på bena enda lenger enn dette. Studier av mennesketær har vist at et sted mellom 40.000 og 26.000 år siden, begynte de mindre tærne i bli tynnere i forhold til stortåen. Dette fikk forskerne til å konkludere at det at folk begynte å bruke sko for å beskytte føttene, første til mindre benvekst i tærne, og over tid mindre tær.

Den første lærskoen vi kjenner til er fra 3500 f.kr. og ble funnet i Armenia i 2008, og er laget av et helt stykke lær fra storfe med en slags skinnlisse. Den eldste skoen som er funnet i Skandinavia er den såkalte «joutunheimenskoen» som ble funnet i Lom i 2006. Etter flere runder med dateringer, viste det seg at skoen var hele 3400 år gammel.
Dagens standard sko, med en påsydd såle, ble vanlig på 1700-tallet, men det var først rundt 1800 at skomakerne begynte å lage forskjellige sko for høyre- og venstrefot. Inntill da hadde skoene vært noen ganske rette greier. Med den industrielle revolusjon på midten av 1800-tallet, ble standardiserte, fabrikkproduserte sko normen, og bare de færreste fikk håndlaget skoene sine hos skomakeren lenger.
Oxfords, not brouges!
I den noe parodiske engelske spionfilmen «Kingsman» fra 2014 gjør hovedpersonen Harry Hart (elegant spilt av Colin Firth) et poeng av at en gentleman bruker Oxfords, ikke Brouges. Den ellers så korrekte Hart er litt ute og kjøre er, ettersom Brouges ikke er en skotype, men en form for dekorasjon. Man kan derfor har Oxfords, med brouge-mønster. For the record – jeg er enig med Hart: not brogues!
Brouges er små hullmønstre på skoen, som gjør dem mindre formelle enn de helt glatte skoene. Hullene er i dag ikke gjennomgående, og kun til pynt, men skal opprinnelig ha hatt en helt praktisk årsak. Brogues stammer fra Irland og Skottland, der det våte klimaet gjorde at man ofte plumpet i myr eller vann. Hull gjennomskoene gjorde det enklere å tømme skoene for vann etter at man hadde vært uheldig. Tradisjonelt skal man ikke bruke brogues i byen – det er en uformell sko til å ha på landet. Til tweeddressen. I dag er brogues godkjent til dress, men jeg vil ikke anbefale dem til formelle antrekk.

Det finnes en hel haug med skomodeller for menn (ikke like mange som for damer dog), men jeg vil konsentrere meg om de tradisjonelle skomodellene til dress; Oxford, Derby, Munkesko, mokasiner eller loafers og Chelseaboots.
Oxfordsko
Oxfordskoen er den mest formelle og elegante av de klassiske herreskoene. Det blir aldri feil med et par sorte Oxfords. Det som skiller Oxfordskoene fra andre herresko, og som er selve tegnet på at du sitter med en Oxford, er skoens «lukkede snøring». Det vil si at den delen av overlæret som snøringen sitter på er sydd fast på den fremre delen av skoen. Den blir dermed noe tettere, og skoen sitter strammere over vristen. Oxforden finnes i mange utførelser; helt glatt, med enkel tåkappe og med brogue. Mange tror, feilaktig, at Oxforden må ha tåkappe, men det er altså ikke nødvendig. Personlig synes jeg tåkappen gir litt ekstra karakter til skoen.

Mens Oxfordskoene i dag er selvskrevet fottøy for det Lillelørdags Ketil Moslet småforaktelig omtalte som «menn i dræss og sleps», har modellen faktisk en bakgrunn som ungdomsopprør. Studentene ved universitetet i Oxforda var lei av å gå med de halv-høye støvlene (kjent som Oxonians) som var normen for unge herrer ved Oxford på den tiden. De fikk en lokal skomaker til å kutte støvleskaftene og med litt enkel design var Oxfordskoen født. Skotypen skal allerede ha vært kjent i Irland og Skottland som «Balmorals» etter slottet Balmoral i Skottland. I USA kalles Oxforden gjerne for Balmorals eller Bal-type, mens den i Frankrike er kjent under navnet Richelieu (som vi alle husker var han fæle biskopen som var ute etter de tre musketerene).
Derbysko

Derbyskoen er veldig lik Oxfordskoen, men har åpen snøring. Jeg innrømmer at jeg lenge trodde jeg gikk rundt i Oxfords, men det var Derbys. En liten kikk i mine lokale skobutikker viser at de aller fleste skoene som selges her er Derbys, Oxfordene er det færre av. Derbysko kalles også Gibsons, eller Blüchers, selv om Blücheren egentlig er litt annerledes enn Derbyen. Opprinnelig var Derbyene ikke ansett som formelle nok for å bruke i byen, og i dag skilles det egentlig ikke mellom bruk av Derbys og Oxfords. Det er ikke uvanlig at (særlig lavkvalitets) skoprodusenter kaller sko som egentlig er Derbys for Oxfords. Den åpne snøringen gjør at Derbyene har litt mer plass over vristen, og blir mer behagelige enn Oxfords om du har høy vrist.
Munkesko
Munkeskoene (eller monkstraps) skal ha fått navnet sitt etter spennene, som var

vanlige på munkers sandaler på 1400-tallet. Det er disse spennene som har gitt navnet til skotypen, som ikke har snøring, men som lukkes med en eller to spenner. Skoene dukket opp på 1930-tallet, og er like fine i glatt skinn som semsket. Munkeskoene anses som mindre formelle enn Oxford, men mer formelle enn Derbyene. Ettersom skoene ikke har snøring får de en lengre og veldig elegant overside, særlig munkeskoene med bare én spenne. Munkesko passer best til litt smale bukser, ettersom spennen lett kan hekte seg i vide bukseben.
Loafers
En tradisjonelt mer uformell sko er mokasinen, eller loaferen. Denne har en relativt stor åpning til føttene og har ingen snøring eller spenner. Det gjør det enkelt å ta skoene av og på, og kalles også for slip-ons.
Som så mye annet innen klassisk herremote, hevder engelskmennene at denne også har sitt utspring i det britiske kongehuset, men det finnes andre som har «claim to fame» når det gjelder loaferen.
Skomakeren Raymond Lewis Wildsmith laget et par loafers til kong George VI (barnebarnet til vår venn Edward VII), som en mer uformell sko. Skoen ble markedsført mot overklassen som en sko til å bruke på landet, og ble etter hvert kopiert av andre skomakere og ble kjent som «The Harrow».
Men, allerede før royale engelske føtter ble stukket ned i et par Harrows ble det laget loafers i Norge.
Unge Nils Gregoriusson Tveranger (1874–1953) reiste fra Aurland på Vestlandet til USA som trettenåring for å lære skomakerfaget og kom tilbake til hjembygda som tjueåring rett før århundreskiftet. Rundt 1930 introduserte han en sko som var inspirert både av de hjemmelagde skoene folk hadde i Aurland, og irokeserindianernes mokasiner. Skoen ble en kjempesuksess, og Aurlandskoen, som den ble kjent som, ble en stor eksportartikkel fra den den lille vestlandsbygda. Aurlandskoen kjennetegnes ved remmen over vristen med en liten sprekk. Gjennom eksporten til Europa, ble skoene plukket opp av besøkende amerikanere, og den amerikanskinspirerte skoen kom tilbake til opprinnelseslandet. Der ble den kopiert av blant annet støvlemakerne G.H. Bass fra Maine som i 1934 introduserte modellen «Weejuns» Weejuns? Høres jo veldig ut som Norwegians, ikke sant? Modellen seleges fremdeles, og omtales som en «American orginal». Nuvel, dem om det.

Loaferen ble veldig populære i USA, der de etter hvert også ble kalt «Penny loafers» etter skikken med å stikke en mynt inn i sprekken på remmen over vristen. Det er litt usikkert når dette begynte. Noen påstår at det var college-studentene som på 1950-tallet gjorde det til en slags fashion-statement å ha en 1 cent-mynt (kjent som en Penny) i sprekken. Andre igjen mener at skikken stammer fra 1930-tallet. Den gang kostet en telefonsamtale i en telefonkiosk 2 cent, og med en Penny gjemt i hver sko hadde man alltid penger tilgjengelig for å ringe. Tilsvarende i dag skulle vel da ha vært ekstra mobillader i skoene? Uansett, i USA fikk etter hvert skoene navnet Penny-loafers, og ble en naturlig del av den amerikanske mannens garderobe. Mens det etter hvert ble vanlig også å bruke loafers til dress i USA, har dette ikke blitt adaptert i like stor grad i Europa, der sko med snøring fremdeles er mest vanlig til dress.
Mens Aurlandskoen reiste vestover og ble «Weejuns», reiste skikken med å legge en mynt i sprekken tilbake til Aurland. Frem til 10øringen ble tatt ut av sirkulasjon på 1990-tallet var det vanlig å ha den lille mynten i sprekken på ekte Aurlandssko.
Mens loafers alltid er uten snøring, finnes det flere former for pynt i tillegg til hull til mynter. Det mest vanlige er nok små skinndusker, eller «tassels» eller en metallspenne, som særlig kjennetegner Gucci-loafers.
Personlig har jeg aldri vært noen fan av loafers til dress, de blir altfor uformelle for meg (og jeg forbinder dem nok mest med eldre menn). På den annen side, ser jeg helt klart at til et par lyse chinos om sommeren kan det være elegant med et par brune loafers, kanskje særlig semskede. Loafers er jo også de eneste man kan gå i uten sokker om sommeren.
Chelsea-boots
Om loaferen er en god sommersko, er Chelsea-boots kanskje den perfekte vinterskoen. Chelseabootsen er en tettsittende, ankelhøy støvel uten snøring. De finnes både i lær og semsket skinn, og fås også med brogues. I stedet har den elastiske sidepaneler, og gjerne en liten hempe bak til å gjøre det lettere å dra på seg skoen

Designet ble patentert av London-skomakeren J. Sparkes-Hall i 1851 etter at han fikk laget den første støvelen av denne typen til dronning Victoria, og han markedsførse den under navnet J. Sparkes-Hall’s Patent Elastic Ankle Boots. Den ble populær både til ridning og til spasering. Navnet Chelsea ble ikke assosiert med skoen før på 1950/60-tallet da skoen ble en viktig del av Swining London-scenen, og ble det foretrukne fotplagget for mods. Beatles fikk laget en egen variasjon, som selvsagt ble hetende Beatles boots, med høyere heler og spissere front.
Det finnes avarter av Chelseabootsene, som har sin egen historie og look. En boot med munkespenner er en Jodhpur og det finnes også versjoner med glidelås i stedet for elastikk.
Chelseaboots fungerer overraskedenbra til dress, særig om vinteren da de gir litt ekstra varme rundt anklene og beskyttelse mot snø og kald vind. Personlig vill jeg nok fremdeles godt for et par sorte Oxfrods eller Derbys til den mørke dressen. De finnes i flere mønstre, både med og uten tåkappe, med brouging og jeg har også ett et par flotte i kokodilleskinnsmønster i London som jeg ikke kjøpte. Dette er skoene som “got away”. Neste gang…
Hva skal jeg velge?
Hvilke sko du skal ha henger selvsagt sammen med hva du skal ha dem til. Alle menn bør i det minste ha ett par sorte Oxfords og et par brune sko. Disse kan være enten Oxfords, Derbys eller munkesko. Sko er som en god dress, de bør ikke brukes to dager på rad.
Selv har jeg for øyeblikket to par sorte – et par Oxfords og et par Derbys – og to par brune Derbys, som jeg bytter mellom. I tillegg har jeg et par lysebrune semskede Chelseaboots, som passer best til jeans, chinos eller cordbukser.
For mer om sko, anbefaler jeg å lytte til denne episoden av den svenske podcasten Stiljournalen. Her kan du også få med deg en hyllest til en type herresko som jeg ikke har nevnt.
Avslutningsvis, som påpekt tidligere, skoene skal alltid matche beltet. Og – dette er viktig – skoene skal alltid være rene og hele. Jeg kommer tilbake i et senere innlegg om vedlikehold av sko, så følg med.